3, 2, 1 – null

I morgen viser de Reprise på utekino på Campus Blindern, på gresset utenfor Sophus Bugge klokka 22. Jeg skal ta nattoget til Bergen, så jeg får det ikke med meg, men det bør du gjøre. Ta med en venn eller en du liker godt, en tjukk genser og et skjerf, noe godt å drikke eller spise, og se den. Hvorfor? Fordi Reprise er den fineste filmen jeg veit. Da jeg akkurat hadde blitt antatt i 2009 så jeg den mange ganger. Mange ganger. Her er hva jeg skrev om den da:

(ganske mange spoilere, så hvis du ikke har sett filmen, så bør du bare lese noe annet og stikke på utekino i morra)

«Går det an å si noe om en film som ikke alt er blitt sagt hundre ganger før? Som hvordan det er helt stille i Reprise, selv om det er musikk i bakgrunnen, Erik ser på Philip som ligger inne på et rom på sykehuset, han blør fra hendene sine, og de skifter fort tilbake til bilen de sitter i, på vei mot Bygdøy, selv om det er litt kaldt der nå, og Philip ser på dem, på disse gutta, disse vennene hans som er den samme gjengen, ikke sant, den samme gjengen som han har hengt med så lenge han kan huske, og han skulle ønske at han klarte å være sånn som han var før, han ser for seg at han løper mot Geir, kaster ham og seg selv i det kalde vannet, og det er bare lett, ikke vanskelig, selv om klærne deres blir tunge av vannet, så er de lette når de løper etter hverandre bortover brygga etterpå, de ler selv om du ikke hører dem, og sola skinner selv om det er kaldt.

De er på konsert og det er sommer og de går hjem, midt på natta, sparker i lyktestolpene så de blir mørke over dem, de sitter i sofaen, ligger i sofaen, ligger på gulvet, de ser en fransk dokumentar og Philip oversetter setningen Que le tout til Det eneste som er igjen er alt, eller, det hele, da, og de ler og det eneste som er igjen er ingenting, eller bare biter av noe, da, når de står på Bygdøy, på høsten, eller er det våren? Trærne er grønne, men det er kaldt allikevel, svakere farger, vind, og Philip og Erik går tur og snakker om skriving, de sender inn, den følelsen, den følelsen du har når du står foran postkassa, er dette noe å utsette verden for? spør Erik helt i starten av filmen, og jeg tenker det litt for ofte nå, kanskje litt for ofte, ja, jeg tror det, men det hjelper å se på Reprise. Reprise hjelper mot alt.

De presenterer Kari, den evige studenten som ikke helt vet hva hun vil, alt hun vet er at det er vanskelig nå som Philip er borte, hun snakker lavt, ser litt ned, på skrå, møter ikke blikket vårt, hun ligger hjemme i sengen sin, det er ingen bøker i den, som det er i min, ingen katt heller, den er helt tom, en hvit dyne, et hvitt laken, en liten leilighet et sted i nærheten av sentrum, telefonen hennes ringer ikke, ingen ringer på døren hennes, hun ligger hjemme om kvelden og hun lurer på hva som skjedde, hvorfor han ikke ringer nå som han er hjemme igjen, hvorfor hun ikke fikk lov til å ringe ham da han ble lagt inn, hun går rundt i byen som jeg går rundt i byen, kanskje gikk vi en gang sammen, hun og jeg, og lurte på hvorfor du ikke ringte, visste at du var her nå, at du like så godt kunne gått rett bak oss, og du ringte ikke, hvorfor ringer du aldri? Jeg hører på Damien Rice, hun hører på The Ramones – Road to ruin, verken hun eller Philip liker egentlig The Clash, hun ser ham på konsert, hun ser ham på lesesalen og alle disse gangene hun så ham, møtte blikket hans, så så han også henne, møtte blikket hennes, og på konserten den gangen, så telte han ned fra 10 og visste at han skulle få henne til å bli forelsket i seg.

Han ba henne bare til Paris, det er ikke tilfeldig, sier han, det er ikke tilfeldig at vi ble sammen, han ba henne med seg til Paris, på et hotellrom, på t-banene, i Luxemburg-hagen, der jeg også har sittet, der jeg vil sitte igjen, man kan ikke bare be noen med seg til Paris, herregud, folk ville jo tro at jeg var gal, og Philip er jo gal, for faen, han er psykotisk, han blir lagt inn to ganger i løpet av filmen, der har vi beviset, bare gale mennesker ber folk de egentlig ikke kjenner med seg til Paris, men jeg vet at om bare et halvt år, så ber jeg folk jeg ikke kjenner om å bli med meg overalt, i løpet av helgen har jeg tenkt å be noen jeg ikke kjenner på kino, vi er alle alene, innimellom, vi trenger alle noen å snakke med, og et sted der ute så er det en vi kan snakke litt lenger med, en vi kan få til å bli forelsket i oss, vi skal alle telle ned, 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1.

Erik blir antatt og han går rundt på Bislett, der kjæresten hans bor, han skal gjøre det slutt nå, han er jo antatt, han skal ut i verden, dyrke avvikende, fetisjistisk sex med prostituerte ved behov, de klipper inn en fest der Lars, han med hitlerjugend-sveisen, snakker om at ingen jenter er kule, at ingen jenter kan vise deg en bok du ikke leste alt på videregående, eller noe musikk du ikke har hørt fra før, og jeg blir like provosert hver gang, jeg skal anbefale deg en bok du ikke har lest, jeg skal gi deg noe musikk som du ikke har hørt før, jeg sier ikke at du skal like det, jeg sier bare at jeg kan, jeg kan plukke ut hvilken som helst av de bøkene jeg nå deler seng med, og mest sannsynlig har du ikke lest den. Jeg kan bli forelsket i deg og gi deg Miranda July og Dan Túrell til jul, og skrive ting i dem, og du kan legge dem vekk og ikke lese dem, eller du kan bli glad, det er opp til deg, jeg heier på de som blir glade, jeg burde skjønt det alt da, ikke sant, jeg burde skjønt det alt da. Kul er jeg, men særlig smart, nei, der taper jeg.

De kan snakke sammen, uten å snakke sammen, man hører stemmene deres, men munnene deres beveger seg ikke, de bare ser på hverandre, stemmen hans høres ut som at de snakker i telefonen, kanskje snakket de egentlig i telefonen, og da de møttes sa de bare ingenting, det kan hende, det slår meg nå, det er det som har skjedd, han har ringt, eller hun har ringt, og de snakker sammen, den vanlige hva gjør du nå, hvor er du-samtalen, den jeg hater, den jeg alltid prøver å unngå, eller ødelegger ved å svare automatisk, sånn jeg ville svart en jeg ikke brydde meg noe om, selv om jeg bryr meg, jeg ville svart deg, jeg ville tatt telefonen og svart på alt du spurte om, kom igjen, bare ring, jeg sitter bare her, og de går i parken, de sitter på kafé, de snakker om da de var i Paris, akkurat som vi kunne snakke om da han så meg i bokhandelen den første gangen, eller da jeg så ham på den festen, var du forelsket i meg allerede da? Ja, jeg var det, og håret hennes er oppsatt, det er uvant, man kan se nakken hennes, han bemerker det, at hun er fin, og hun sier: Det synes du ikke, det, og ser ned, på skrått, sånn hun gjør, Kari,

Kari, Kari, Kari, og hun prøver å ta på ham, denne gutten som hun elsker, som hun er så glad i, som hun savner, hele tiden, som sitter der, rett foran henne, men som ikke er der allikevel, hvordan kan man være de samme, men allikevel være helt annerledes?

Jeg skulle ønske vi bare kunne, møtes på nytt igjen, jeg, liksom. Glemme alt.

Jeg drikker opp ølen min, og ler av Henrik Mestad som forlagskonsulent. De gamle gubbene. Spiser mat, snakker med mat i munnen, vulgær type, ”dette her, det er en bok, den skal opp på høstlista, den her”, er ikke det litt raskt? sier den nervøse debutanten, ”du skal ikke føle noenting, du, det skal du la være opp til meg”, og jeg flytter meg i stolen, ”nå setter vi tonen for hele forfatterskapet, ikke sant”, MEN VI GJØR IKKE DET! vil jeg skrike, man kan skrive noe annet, selv om de slakter meg, selv om det ikke er bra nok, jeg kan klare dette, ikke sant, jeg kan sitte her, alene hver kveld, og tilslutt, så skal jeg klare det, samme hva dere sier, Erik er 23, jeg er 22, og vi er like redde begge to, vi sitter begge og skriver og tenker at faen, vi duger ikke til noenting, vi skal IKKE utsette verden for dette her, men så gjør vi det allikevel. Men det er aldri for sent, sier jeg, jeg sier det til Erik, selv om jeg vet at han skjønner det selv i løpet av filmen. Det er deg og meg, sier jeg, og skåler til tv’en.

Men du, Elling, har du egentlig vært ute av leiligheten? Og Philip ler og sier at ja, faen, han var jo på apoteket, og så ler de, de ler mye i denne filmen, selv om det er litt trist (jævlig trist, for faen, JÆVLIG TRIST!). De er på stranda, og Johanne, fra Aschehoug, spør Philip om det er sånn han jobber nå, sånn som den siste teksten i boka hans, en av favorittbøkene hennes, og han svarer ikke, de snakker om Porno-Lars i stedet, som leser litt for mye Heidegger (noe han sa, men han hadde egentlig bare kjøpt et pornoblad, derav navnet Porno-Lars, dere må se det for å skjønne det, jajja, moving on), og de krangler og rett før hun går, Johanne fra Aschehoug altså, så sier hun at hun ikke tror at dette er den letteste gjengen å ha problemer i. Finnes det i det hele tatt noen lett gjeng, noe lett sted i hele verden, å ha problemer i? Jeg åpner en ny øl.

Men hvordan går det med deg for tida? Studerer du, eller? Ã…h, den samtalen, den kleine ‘hva driver du med’-samtalen, som jeg ikke takler, og Kari sier at hun driver med litt telefonsalg for tida, og Erik hever stemmen så den blir litt lysere, å, så spennende?, og Kari ler, ser ned og sier at nei, det er det ikke, ass, det er ganske kjedelig, faktisk, og de ler og hun sier at hun har jo hørt at han skal gi ut bok, da, det er spennende, og han sier bare at han er ganske stressa, stressa, stressa, stressa? han har i alle fall skrevet ferdig manuset sitt, for faen, og Philip skriver ikke, han skriver ikke i det hele tatt lenger, selv om han vet at det betyr mye for Erik, men han kjøper billetter til Paris igjen, Kari får dem i posten, ”du kan ikke bare regne med at jeg har tid eller at jeg i det hele tatt har lyst til å være med deg igjen”, og hun tar i billetten, holder den mellom fingrene sine, og jeg hadde blitt med overalt akkurat nå, selv om jeg ikke har tid, hvor som helst, bare ikke her, og de sitter i Frognerparken, gutta uten Philip, en gjeng med tullinger, spør du meg, de diskuterer, eller kverulerer, Porno-Lars kverulerer, ”jeg har da ikke noe problem med å få pult, jeg, vel” og Erik går for å være sammen med Lillian, men han sitter bare for seg selv, utenfor der hun bor.

Philip og Kari er i Paris, de er på alle de stedene som ble filmet uten dem i stad, stolene på kaféen var tomme, ingen var i Luxemburg-hagen, ingen tok metro, det var tomt i Paris, men nå er de der igjen, de snakker om hvordan det var der sist, de sier ingenting til hverandre, hun ligger på sengen, han sitter på sengekanten og ser på henne, hun ligger ikke stille, hun fikler med fingrene sine, akkurat som jeg gjør, og de er helt stille, hun er litt nervøs, hun er ikke så god på sånt, andre mennesker og sånn, du vet, nå er de i Paris igjen i hvert fall, og rundt dem er det mennesker, i Paris skjer det ting igjen, og de kysser i Luxemburg-hagen, følelsen av myke lepper mot dine egne, tør du å stryke ham i nakken den første gangen dere kysser? Og det er den sangen, den instrumentale sangen som følger Philip og Kari gjennom hele filmen, som gir meg en klump i halsen hver gang jeg hører den, som er en av grunnene til at jeg liker filmmusikk så godt, men når de har sex er det ingen musikk i bakgrunnen, alt du hører er pusten deres, som går fortere og fortere helt til den stopper opp, akkurat som dem, ”hva tenker du på?”, ”ingenting”, ”si noe da, hvorf… hvorfor ville du at vi skulle reise hit? Igjen?” og et lite sekund, før ”Du er ikke glad i meg lenger, er du det?” ”Jeg vet ikke”, ”Det er klart du vet det…”

DET ER KLART DU VET DET! Alle vet det, alle vet hva de føler for folk, faen, hvem ga gutter i tjueåra lov til å si så mye vet ikke, hva er det de venter på? Jeg leste akkurat Agnar Mykles Sangen om den røde rubin, han ba meg om det, du vet, den var på topp 5-kjærlighetshistorier, og jeg ler høyt når jeg kommer til den siden der Ask beskriver drømmedama, hun han bare skal se og skjønne med en gang, livet hans skal få ny mening, og han skal vite det med en gang, første gangen han ser henne, hun skal gå mot ham, løsningen på alle hans problemer, og jeg leser høyt for Krummis tidlig om morgenen og vi himler med øynene sammen, faen, sier vi, her har vi det, disse gutta, og Kari er ikke løsningen på problemene hans, hun er årsaken, i følge alle legene, og hun gråter på toalettet på hotellrommet og jeg tror ikke jeg kan telle hvor mange ganger jeg har hørt den replikken hennes i hodet, ”du er ikke glad i meg lenger, er du vel?”, men jeg har aldri sagt den. Jeg kjører mine egne variasjoner.

Visste dere at tidenes beste film-fest er fra Reprise? Det er derfor Krummis og jeg alltid kobler til mp3-spillerne våre til stereoanlegget og setter på Le Tigre, det er derfor det vi måler fester etter er Reprise, ”var det en Reprise-fest?” og så svarer man ja eller nei, ikke sant, dere er med? Miriam danser akkurat som Morten, og vi ler så jævlig høyt hver gang hun gjør det, og 14-åringen som har sneket seg inn skrur på musikken igjen og når vi har drukket litt og hørt sangen nesten ferdig, så er det min tur til å si: Sug negerfitte i helvete, din jødekuk!, på en måte i kor med både Erik og Henning samtidig, og vi ler selv om ingen andre gjør det, og jeg drikker enda litt mer av ølen min.

Erik og Philip krangler om skrivinga, ”det jeg skriver har jo alltid bare vært oppgulp av Sten Egil Dahl og Tor Ulven”, og når jeg blir stressa på jobb, eller lei meg, eller sint, så går jeg bakerst i butikken, til lyrikkavdelingen de skal fjerne når vi pusser opp, og så tar jeg ut Tor Ulvens samlede dikt og slår opp på en tilfeldig side og leser et dikt mens jeg prøver å ikke bry meg om noe annet, det tar meg toppen to minutter, gi meg to minutter i fred, liksom, spør en annen, jeg jobber ikke her akkurat nå, og så er jeg tilbake igjen, som et bedre menneske, jeg lover, og etter å ha vært hjemme hos Sten Egil Dahl, så forstår Erik at han må forlate Oslo, det er på tide nå, så han drar til Paris uten å si hadet, det er den eneste måten å dra på, sier jeg.

Det er ikke poesi du skal skrive. Mener du det? Ja, men resten er bra. Veldig lovende. Det er visstnok det beste man kan si om en debutant. Lovende. For det er noe man lærer seg, ikke sant, skriving. Igjen og igjen skriver man, herregud, hvor mange netter skal jeg ikke sitte her og øve, gå rundt i min lille leilighet og tenke at jeg ikke duger til noenting, for så å sende det inn dagen etterpå like fullt, i håp om at noen andres ord skal få meg til å skifte mening om meg selv.

Du må høre på meg, dette er viktig, sier Philip med ansiktet til Kari mellom hendene sine, han har funnet henne på jobben, i øverste etasje, tatt heisen, opp, opp, opp og sjefen hennes kommer ut av kontoret sitt og spør om han kan hjelpe ham med noe, og Kari ber ham om å vente, bare vent! sier hun, og Philip holder ansiktet hennes mellom hendene sine og sier: Jeg elsker deg, jeg elsker deg, Kari, alt er i sync nå, Kari, og hun ber ham om å holde opp, hun orker ikke mer, sier hun, og jeg pleide å begynne å grine her, akkurat her, kanskje er det forskjellig hvor man begynner å grine hver gang, kanskje burde jeg begynne å grine i starten når Erik får manuset sitt i retur, eller når han sitter på forlagskontoret og ikke veit hva han skal si, hva som er riktig å gjøre her, når ting skjer, når ballen ruller, og alt han plutselig vil er å stanse den, samtidig som han vil at alt skal skje på en gang,

men han flytter til Paris, han skriver en ny bok, på kort tid, sånn går det når man bare skriver, når man bare spiser yoghurt og ser ut av vinduene sine på menneskene som går under ham på gaten, når man ikke snakker med noen av dem, når man ikke elsker noen av dem, når man bare skriver, og jeg vet at jeg heller vil elske enn å skrive, men kanskje kan man gjøre begge deler, jeg vet ikke enda, jeg har bare klart begge deler sånn halvveis hittil, kanskje er det egentlig bevis nok, og innen jeg skrev den setningen har jeg på en måte ombestemt meg, for hvordan kan jeg elske hvis jeg ikke skriver, da blir jeg et ulykkelig menneske, en ball av uforløste ord og følelser, faen, ikke sant, se, det hjelper å bare skrive det, faen, faen, faen, mye bedre.

Så jeg skriver dette. I kveld skriver jeg dette. Jeg skriver, i kor med Erik og Philip og Kari, i kor med Sten Egil Dahl, Joy Division, Kommune, den instrumentale melodien som jeg ikke vet hva heter, men som jeg liker aller best, som jeg kanskje ligger på hotellsengen og snakker om, eller tenker på, mens jeg lager skyggebilder på veggen, med små, forsiktige fingerbevegelser, når jeg ikke tør å si noe eller vet hvor jeg skal gjøre av hendene mine, og kanskje skal det sitte noen der sammen med meg, eller kanskje skal jeg være alene og skrive dem inn sammen med meg i stedet, jeg vet ikke.

10, 9, 8, 7,

det er kanskje ingen som vet hva som skjer, vi går og legger oss, vi står opp, det blir sommer og så blir det høst,

6, 5, 4, 3,

jeg skal sette punktum en dag, men ikke i kveld, for jeg er ikke ferdig enda, jeg har mange ord igjen å skrive, mange historier igjen å fortelle, jeg skal øve og jeg skal bli bedre, og jeg skal skru opp lyden på tv’en, skru opp lyden av meg selv, og før jeg møter han jeg skal lure til å bli forelsket i meg igjen, så skal jeg skrive om ham i stedet, han og sikkert mange andre,

2,

mange andre unge mennesker, det er så mange historier å fortelle, jeg skal drikke øl og skrive dem, en etter en, noen skal bli refusert, noen skal bearbeides, noen skal se helt annerledes ut etter tre gjennomganger, som med alt annet her i verden, jeg har lest manuset til Reprise, det er helt annerledes, noe er morsommere, noe er tristere, men alt er helt annerledes,

1,

og det er ganske fint å vite. Som en unnskyldning. Som et manifest. Som en leveregel.

SLUTT»

«Det ække dumt at du liker henne – det er bare dumt at du sier vi skal lage film!»

Jeg har Hvit Hverdag, det er ikke en rasistisk bevegelse, det er et forsøk på å spare penger, tid og være grei med kroppen min. Jeg tar imot høsten med åpne armer, sykler hjem ti i stedet for to, går på kino med gode venner, sparer festene til helgen, drikker cola på Aku Aku i stedet for Mary’s coconutty, vi går nedover Grünerløkka etter å ha hatt latterkrampe i en og en halv time, vi satt på andre rad og jeg turte ikke se bak meg, for jeg ville ikke vite hvor mange som ikke lo hver gang jeg gjorde det. Favorittfolkene mine har laget en spillefilm og jeg fikk glane på Odd Magnus Williamson og barten hans i 1 1/2 time, jeg fikk se på den keitete Henrik Thodesen i kortarma hettegenser mens han står på brua ved Blå og prøver å ikke kline med eksen sin, jeg fikk et soundtrack fullt av 80-tallet og jeg fikk en klinescene i en fontene – jeg er ikke kravstor, jeg ber ikke om mer enn dette en tirsdagskveld.

Det er en sånn film som får meg til å le fordi de snakker som kompisene mine, fordi Sigrid Bonde Tusvik er morsom uansett hva hun gjør, fordi Odd Magnus Williamson er min helt og har vært det siden jeg så ham i Reprise, der han også spiller og snakker akkurat som kompisene mine, kanskje er det derfor han er min store kjendiscrush, kanskje er jeg egentlig bare forelska i alle kompisene mine – kanskje er ikke Hjelp, jeg er i filmbransen den beste filmen du kommer til å se i år, jeg mener, Oslo 31. august kommer jo snart, og – men se den allikevel. Ta deg en kveld på kino, en dag det regner, enten du har kjærlighetssorg eller er nyforelska så er faktisk denne filmen helt perfekt for akkurat det.

The roof’s fallin’ in on best laid plans – You once were king, now you’re nobody’s man

Jeg  kjøper premierebilletter til Oslo 31. august og leser avisene som ligger ved siden av meg i senga – jeg ser på Twin Peaks igjen og spiste middagen fra i går til middag i dag igjen. Allerede kjennes det ut som høsten. Allerede kler jeg mer på meg. Jeg husker høsten på Skullerud, S hadde nettopp reist og jeg ble med hjem til Kingosgate 3, vi så Twin Peaks, jeg for første gang, han for tredje, nå er jeg 25 og jeg ser det for tredje gang selv, ingen ligger ved siden av meg, men det er greit. Jeg har en rotete leilighet og Soundvenue på badet, First Price-pasta til middag og brød i fryseren.

Jeg vil ha sommerens siste krampetrekning, jeg vil skrive ferdig boka mi, jeg vil lese alle bøkene jeg har i bokhylla og være helt klar til bokhøsten, jeg vil høre på nye skiver igjen, skrive ned ordene som betyr noe i dagboka, skrive brev og lime bilder på arkene, bli ferdig med albumet fra 2010, så jeg kan begynne på albumet fra 2011. Jeg vil tjene mer penger og jobbe mindre. Jeg vil lage smoothies på jobb og spise müsli og yoghurt med lønnesirup til frokost og tenke at det er nok, at jeg ikke _egentlig_ vil ha egg og bacon (men egg og bacon er det beste jeg vet, det beste som fins). Jeg vil bli voksen og samtidig være meg. Jeg vil bo langt unna byen og ha en hengekøye i hagen, og jeg vil bo akkurat her jeg bor, så jeg kan si til vennene mine at vi fortsetter festen hjemme hos meg – aldri for seint, aldri for trøtt. Jeg vil ha penger til månedskort så jeg får mer lesetid, og penger til kaffe så jeg får mer skrivetid. Jeg vil aldri sove igjen, og jeg vil sove hele tiden – aldri stå opp, bare få frokost på senga og en som vil spille Scrabble med meg. Jeg vil vinne, og jeg vil tape. Jeg vil blogge så dere kjenner det igjen, og jeg vil kjenne det når jeg blogger igjen.

Roskilde 7

CIMG0388

Jeg drar ned tidlig, før alle andre, jeg går i gatene jeg gikk i for bare en måned siden, nedover sykkelveien der vi sykla etter å ha vært i Tivoli, forbi i krysset der han kyssa meg mens vi begge var på sykkel, nedover lanngs Søerne der jeg tok følge med vennene mine hjem, jeg går i de kjente gatene som ikke lenger er mine, og mp3-spilleren min spiller bare dansk musikk nå, og jeg har det bra – det går bra med hjertet, gjør det ikke? Nå skal jeg drikke øl og danse, aldri sove bort julinatta, jeg skal våkne uten stemme og det skal være meningen, jeg skal ta imot whiskyflaska, ta en slurk, og sende den videre, jeg skal danse etter Coffin Camp og glane skamløst på Kong Halvor der han står på kista og danser i bar overkropp kveld etter kveld, samme hvor kaldt det er, jeg skal le høyt i campen av vitsene til gutta vi bor med, løpe etter Burt Reynolds camp når de er ute og tagger og be om å få en på ‘soveromsvinduet’ mitt på teltet, jeg skal be Helge om å lage nattmat til meg, drikke en halvliter mojito nesten hver kveld fra Mojitobussen, jeg skal riste på hodet og se opp på himmelen og si til Tobi: Se på oss, se på dette, er ikke dette det beste stedet på jorda? Det her? Er det ikke? Og han skal nikke og si fy faen. Fy faen, ja.

CIMG0390

Men først skal vi sitte på Waldemars, min favoritt-bodega, der bartenderen mangler noen tenner foran, har hes stemme og ler når hun bytter askebegrene hos folk på bordene, vi skal betale 62 kroner for to Carlsberg og to Jägershots, og Andreas skal brette en papirfugl, Eira skal smile, Frøydis skal tegne og gestikulere med armene og jeg skal si fy faen, dette blir bra, dette går bra, det her – uansett hva som skjer. Hjertet og alt, sier jeg, og slår meg på brystet, som Robyn, som en tøff tjej, for det er det jeg er.

CIMG0431

Og jeg drar på Roskilde og sitter i kø, jeg leser en bok, to, tre bøker, jeg har tannbørsten i veska, man vet aldri når man har lyst til å pusse tenner, kanskje glemte man det dagen før, jeg kjøper kanelsnegler og Matilde, jeg kjøper jägerbombs og ølbrett, fish’n’chips og egg & bacon, egg & bacon om morgenen på Roskilde er faktisk bedre enn noe annet, jeg bor i Radio Nova-campen og jeg sover nesten ikke de første nettene, bare noen timer om dagen, og så begynner konsertene, og jeg sniker meg inn i teltet, legger meg tidlig, det vil si før to, sovner til lyden av de fine folka jeg bor med, lyden av hes latter og høye rop, lyden av Coffin Camp når de stopper på hjørnet, lyden av alle folka vi ikke kjenner, men som kunne blitt mine beste venner – alle sammen. Foals er den beste konserten den første dagen, Kings of Leon er den beste konserten siste dagen, midt i mellom smiler jeg til Kaizers, griner til Portishead, danser til Little Dragon og Yelle – det regner, men bare litt, vi er fulle, men bare litt, et ølbrett koster 180 kroner, en togbillett til byen koster 20, jeg savner ikke deg og jeg savner ikke ham – det går bra med meg nå. Jeg har penger i lomma og bustete hår, jeg legger meg tidlig og det er greit, jeg er oppe hele natta, og det er også greit. Jeg har det beste Roskilde noensinne, og alle spør om det var fordi jeg klina – nei, det var det ikke. Jeg klina ikke med noen. Jeg var alene og sammen med alle andre, jeg så soloppgangen og mista stemmen, fikk de ikke tilbake før tre uker etterpå og det var nesten litt trist. Nå kan man ikke høre at jeg har vært der lenger. At jeg var med på det.

Jeg hørte det på latteren din

Dagene er lange, lyse, slitsomme, fine – jeg sykler til jobb om morgenen, suser forbi alle menneskene som går til bussen, trikken, t-banen, jeg sykler fort i svingene, sakte på fortauet, jeg sykler forbi politiparken der det allerede ligger folk på pledd, folk som har ferie, folk som leser, leker med hunden, barna, tidlig, tidlig – oppe før sju, ute før åtte. Jeg hopper ned fra loftsenga, sover med verandadøren åpen, leser 30 sider før jeg slokner om kvelden, ser en episode Skins før jeg går ut om morgenen. Jeg suser gjennom byen etter å ha drukket øl, etter å ha skrevet 8 nye sider, skrevet og grått, grått og skrevet, jeg ligger på gresset i Slottsparken og snakker med en jente som også skriver, drikker en halvflaske whisky og skriver, jeg griner, hun drikker, men vi vet akkurat hva vi prater om, vi vet akkurat hvor vanskelig det er. Jeg suser gjennom byen og får besøk på jobb. Han får meg til å le, og jeg gir ham en klem, sjefen min spør ikke hvem det var, hun skjønte det. Jeg hørte det på latteren din.