Roskilde 4, 5, 6

2007:

Jeg husker heltene mine da de sang «Can’t stop», da de begynte med «Can’t stop» akkurat som Christoffer sa de kom til å gjøre, jeg husker Lars i regnbukse og -jakke, jeg husker hvor trøtt han var og hvor våken jeg var, jeg husker en rosa paraply og at det tok tre kvarter å gå til doen fordi vi måtte gå så sakte for å passe på at gjørma ikke sev inn over slagstøvelkanten, jeg husker Krummis som mister lommeboka rett ned i gjørma og blikket hun ga meg før hun prøvde å finne den igjen. Jeg husker Thomas og Krummis i teltet rett ovenfor teltet til Lars og meg, jeg husker potetgullposen som ble kasta mellom inngangene, jeg husker lyden av støvler gjennom gjørme, lyden av Bjørk over trærne og togskinnene når jeg har gitt opp og gått og lagt meg. Jeg husker å våkne til at alt jeg eier og har er vått og bare grine, jeg husker å sitte under agora-teltet og drite i at jeg får gjørme på klærne, for jeg er så sliten av å stå og gå overalt, jeg husker at det var sol siste og første dagen, at jeg gikk med converse den siste dagen, at jeg trossa leire og drit og tråkka ut av slagstøvlene og inn i de vanlige skoa, jeg husker gnagsår og lukten av gjørme, overalt, jeg husker at jeg ikke skjønte hvor jævlig alt var før jeg var hjemme igjen – og jeg husker at det aldri var et spørsmål om jeg kom til å gjøre det igjen. Selvfølgelig skulle jeg gjøre det igjen. Det kan jo tross alt aldri bli verre enn i 2007!

2007

(Foto: Helge Brekke)

2008:

Altså, 2008 ble det bok om, men boka er jo fiksjon, og virkeligheten er at jeg møtte en 18-åring som jeg sakte, men sikkert ble stormforelska i. Jeg hadde mitt første Roskilde med øl, og det var det beste hittil – ikke fordi jeg drakk øl, men fordi det var sol hver dag, fordi jeg nesten aldri gikk og la meg tidlig, fordi jeg ikke var redd, fordi vi lå i hengekøyene, fordi Lykke Li spilte, fordi Radiohead spilte, fordi jeg så L.O.C. for første gang, fordi Veto spilte, fordi Band of Horses spilte, fordi Bob Hund og Bonnie ‘Prince’ Billy spilte, fordi Cat Power spilte, fordi Robyn spilte og jeg gikk aleine, fordi vi bodde i den beste campen, Camp Black Lodge, fordi jeg sa ja da 18-åringen sa navnet mitt gjennom teltduken og lurte på om jeg ville bli med dem å drikke øl, fordi jeg sa ja da han kyssa meg, fordi jeg gikk hjem i regnet den aller siste dagen etter å ha delt en shot med Thomas under et tre, fordi noen spilte Why does it always rain on me? mens jeg gikk langs de grønne teltfirkantene og stilte meg foran 18-åringen, som fulgte en regndråpe med fingeren langs den bare leggen min og spurte om jeg frøs, fordi jeg var feig nok til å si at jeg ikke kunne se ham mer etter Roskilde, og fordi jeg var modig nok til å gjøre det allikevel da han sendte melding et par dager etter at jeg kom hjem. Roskilde 2008 var klining og en solbrun 18-åring, øl til frokost og en bekymra bestevenninne som mente jeg ikke spiste nok, men jeg hadde det fint – jeg hadde det best. Jeg har aldri hatt det så bra på Roskilde noen gang før, og da vi sto over i 2009, så gjorde det så vondt i hjertet at jeg lovet meg selv å aldri stå over. Om jeg så må dra aleine, så skal jeg aldri mer si nei. Jeg er aldri for ung, jeg er aldri for gammel – jeg vil alltid det samme.

18-åringen

«And besides you’re probably holding hands with some skinny, pretty girl who likes to talk about bands and all I wanna do is ride bikes with you and stay up late and watch cartoons, så nynner de og senere i sangen synger hun: Just because I don’t say anything it doesn’t mean that I don’t like you, og jeg sa kanskje ikke så mye til ham og jeg kommer kanskje ikke til å si så mye mer til ham, selv om jeg har lyst. I put on my hood and walked away, that doesn’t mean I don’t like you.»

Krummis og Tobias

Tobi og Krummis, cowboyhatt fra Gringo Bar, Mucho Macho-drinker og piña coladas fra en ananas med stjerneskudd, double up!

Til minne om Roskilde '07

Til minne om Roskilde 2007

Kastellet

Den beste gjengen på Kastellet i København, dagen etter at jeg drakk øl med 18-åringen for første gang. Tobi kom hjem i fire-tida til campen og så oss sitte der. Han spurte om det hadde blitt noe klining dagen etterpå, og jeg sa nei, nei nei nei, og Tobi rista på hodet og sa: Målet er åpent, SCORE!

Så jeg gjorde det.

2009 lå jeg hjemme i senga mi etter å ha fullført manuset og sendt det til trykking. Jeg droppa Roskilde, men utga en bok om det i stedet.

2010:

Roskilde-sko og Matilde

Vi bodde i Camp Null Stress 2010, eller, det vil si, vi delte med Camp Shanti Shanti, men vi var Camp Null Stress 2010. Vi hang opp helteliste på partyteltet, den inneholdt blant andre Yoda, Zac Efron, Robert DeNiro og Krummis og Tobias. Vi er en gjeng med stort hjerte og plass til mye, med andre ord. Det var varmt og jeg ble sjuk, så sjuk at jeg sovna i et fang siste natta og endte på legevakta i fire timer og siden Rikshospitalet en søndags formiddag, men det var noen uker etter Roskilde, og det var ikke farlig – jeg lever enda. Men jeg var mildt sagt redusert, og jeg hadde fått knust hjertet mitt rett før jeg tok toget inn til festivalen, så det kunne nok vært et bedre år – men jeg klager ikke,for jeg fikk se Robyn og grini på Arena, jeg fikk drukket Hoegaarden og huska mens Tobi dytta meg så beina mine nesten traff taket, jeg fikk jevnlig besøk av Christian fra cowboy-campen og vi spiste gummibjørner og lekte Ultimatum under et tilslutt knekt partytelt og den aller beste konserten og kvelden var da vi droppa Gorillaz. Det var ikke planlagt, vi skulle bare skifte til noe varmere, og mens vi satt i campen med ullgenser og skjerf, så kom Tobi gående med et ølbrett. «Det var ikke kø!» sa han, og vi tok en, bare en øl, men de var så kalde og gode, og så ble vi bare sittende, og vi fikk besøk av en kjekkas som ikke hadde bånd og som derfor var aleine på campingområdet, og han fikk lov til å sitte med oss, og drikke øl med oss, og vi hørte Gorillaz over trærne og jeg lo og vennene mine lo og vi var den beste gjengen den kvelden, den beste gjengen i hele jævla verden.

Miri og Tobias

Roskilde 2010

Casiokids-publikum

2 kommentarer til «Roskilde 4, 5, 6»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.