«Jeg kan gå ut av denne parken»

Jeg hører på gammel musikk og leser ting jeg skrev om i 2009, jeg jobber med den nye boka mi, flikker i den, tar en pause, drikker litt vann, reiser meg og strekker på meg, ser ut på København og tenker at jeg snart skal reise herfra. Og så leser jeg kanskje litt om den jeg en gang var, som ligner den jeg er i dag, men ikke allikevel. Det blir lettere å innrømme alt med avstand i tid, sa jeg til Eira en morgen vi snakket sammen. Jeg liker å snakke med Eira, hun er en bra en, jeg forteller henne ting jeg er redd for, ting jeg tenker på, og hun sier ting som gjør at jeg forstår dem på en annen måte. Hun har hjulpet meg mye med den nye boka, med skrivinga mi, og det kjennes godt. Men ja, jeg sa at det var mye lettere å innrømme alt som gjorde vondt en gang, med en gang det har gått et halvt år eller et helt år, eller tusen, så er det ikke så farlig lenger å si, til hele verden, eller de som leser meg på internett, eller til gutten!, for eksempel, at hei, jeg var skikkelig forelska i en gutt, og han ringte aldri – det går bedre med tiden.

Da jeg jobba med Øya i 2009, skrev jeg først en hel singel som ikke ble noe av. Det var tekster som ligna de i Roskilde, tekster som var små fragmenter, små minner og oppdiktede hendelser fra Øyafestivalen, men de ble droppa, de ble droppa, for Øya skulle ikke være som Roskilde, den skulle ha en annen form, en annen måte å fortelle noe på, den skulle være annerledes og det ble den. Jeg var på skolebesøk i år og snakka med ungdommer som har lest boka mi, og et av de fineste spørsmålene jeg fikk var om Jonas fra Roskilde var en ordentlig person. Da ble jeg helt mjuk om hjertet. Jeg sa at jeg ikke visste om jeg ville svare på det, for kanskje det ville ødelegge for dem, men de sa nei, de ville vite det. Jonas er en blanding av mange ordentlige folk, alle som har betydd noe, alle jeg har savna, alle jeg savner. Jeg kunne fortalt dere at Jonas egentlig heter X og at jeg elsket ham da jeg var 19, sa jeg, men jeg vil at Jonas skal være deres egen, at når dere leser om Jonas og jenta, så skal dere tenke på deres egen X.

En av tekstene som ble strøket, allerede før jeg fant ut at Øya ville være helt annerledes, er denne her, som jeg tenkte jeg skulle dele med dere i dag. Den handlet veldig om Jonas, og så skjønte jeg at Jonas måtte få være med i Øya, for der han ikke finnes som noe annet enn savn i Roskilde, så må han dukke opp i Øya, og så får det gå som det går. Og det gikk som det gikk.

Jeg kan gå ut av denne parken, og du kan for en gangs skyld slutte å gjøre vondt bare ved at du ikke er her. Jeg kan stå på alle stedene der du pleide å stå ved siden av meg, ved siden av oss, og jeg kan snu meg uten å forvente at du skal være der. Jeg kan skåle i øl og spise pannekaker med sukker og du kan være alle andre steder enn akkurat her, akkurat her i vannkanten i Middelalderparken der du en gang satt og så på meg, der du engang var rett utenfor når alle konsertene var ferdige, klar til å følge meg til bussen, eller noen ganger helt hjem, du kan være i en annen by, i et annet land, og vi kan alle sammen fortsette med det vi gjør her hjemme, alle de kjedelige, eller egentlig bare vanlige tingene vi gjør alle sammen, som er grunnen til at du forsvinner fra oss, vi kan drikke oss altfor fulle denne siste festivalkvelden i sommer og når det kanskje begynner å regne når klokka er elleve og vi beveger oss ut i lørdagsnatta, så skal vi rope og begynne å løpe, og vi kan gi opp like ved Ladegården og heller la vannet renne ned i nakkene våre, la oss selv bli søkkvåte, og siden jeg bor like ved festivalen nå, så kan jeg be alle sammen med meg hjem, jeg har ullsokker til alle, og vi kan lage kakao for første gang på flere måneder, jeg kan gå til skapet over vasken og finne frem kakaoposene, og de kan sitte rundt omkring i den bittelille stua mi, Therese i lenestolen, Stian og Sandra i sofaen, og jeg kan koke opp vann i flere omganger og vi kan snakke om festivalen som er over, sommeren som er over, og du trenger ikke å være her lenger, det går bra med oss nå, det går bra med meg nå.

Vi savner deg så fælt, men noen ganger må man bare gå, selv om man elsker noen høyere enn himmelen. Noen ganger er ikke lille Oslo stort nok, menneskene her er ikke spennende nok, festivalene er ikke hva de engang var, bandene rører deg ikke på samme måte, sangene betyr ikke like mye, og verden roper på deg, roper navnet ditt høyt, høyere enn jeg hvisker det om natta når du ikke er her hos oss, og vi forstår det. Vi forstår det når vi løper hjem i regnet og henger klærne våre til tørk i min lille leilighet i Gamlebyen, som du aldri engang har besøkt, vi forstår det når vi forteller de samme gamle historiene og er fornøyde med det, vi forstår det når vi sovner foran tv’en og jeg setter meg i vinduskarmen min, finner frem en gammel snusboks som ble igjen her etter en fest, den er tom, men jeg liker å åpne lokket på den, åpne den og lukke den igjen, lyden minner meg om deg, og jeg veier boksen i hånda, den veier nesten ingenting, og jeg går og kaster den, brer et pledd over Therese i lenestolen og går inn i senga mi og legger meg. Jeg skal gå og legge meg mange netter til, og tilslutt skal jeg slutte å savne deg og slutte å tenke på deg og slutte å være sint på deg og slutte å være altfor glad i deg og slutte å ønske at du skal komme tilbake

og slutte å skrive om deg.