Oslo, 31. august

Det er sluppet klipp fra den kommende filmen til Joachim Trier, mannen som lagde favorittfilmen min, den vakreste filmen jeg vet om, filmen jeg ser om og om igjen, filmen jeg skal se hjemme hos meg selv, torsdag 2. juni, mens jeg sikkert griner, som jeg alltid gjør, griner og smiler, kjenner meg igjen, sier replikkene inni meg, kjenner det i hjertet hver gang Kari sier: Jeg skulle ønske vi bare kunne møtes på nytt igjen, jeg, liksom, glemme alt. Er det en ting jeg må huske hver gang jeg reiser bort, så er det å ta med meg den filmen, for jeg savner den når jeg ikke kan se den når jeg vil.

Jeg har skrevet om den en gang før, og kommer nok til å skrive om den igjen og igjen, men nå skal jeg bare vise dere denne siden der dere kan se noen klipp fra Oslo, 31. august som kommer snart. Den handler om Anders (Anders Danielsen Lie) som har gitt opp. Rett og slett. Gitt opp. Jeg ser klippene igjen og igjen og jeg kjenner dem i magen. Jeg begynner å grine på det ene klippet, når han sitter bakpå sykkelen, etter en sånn kveld man skal huske, en sånn kveld der man har møtt noen fine, og man sitter bakpå sykkelen og kjenner på dem, kjenner på kroppen deres mens verden suser forbi, og Anders har gitt opp. Jeg vil reise meg og rope Nei! Jeg vil si til ham, som han sier til henne, at du kommer til å ha tusen sånne kvelder inni mellom alle de jævlige. Tusenvis!

Jeg gruer meg til å se filmen, samtidig som jeg nesten ikke kan vente. Det er noe med hvordan Trier gjør ting, hvordan han også her filmer på den måten som grep meg sånn i Reprise, at de snakker, mens det skjer noe annet på skjermen, som om det de snakker om ikke egentlig skjer, eller at det ikke egentlig skjer der og da. Sikkert et kjent og oppbrukt grep, men for meg treffer det hver jævla gang. Hver eneste gang. Ikke gi opp. Tusen kvelder. Ok?

(Alle bildene er fra klipp 3 på siden det er linket til ovenfor)