Veronica Maggio, Lille Vega, kl 20:00

Jeg klarer ikke å slutte enda, klarer ikke å slutte å høre på skiva, rundt og rundt, igjen og igjen, klarer ikke å slutte å snakke om henne, fortelle folk hvor bra hun er. Og vi sykler til konserten, suser nedover bakken fra Fredriksberg, forbi elefantene, over brosteinen så det klirrer i tennene, jeg sykler uten hender og hviner, køen utenfor Vega er på vei inn, vi hopper av syklene, låser dem og jeg tripper utenfor, første konserten min på lenge, jeg løper opp trappene, jeg går i baren, bestiller en rom & cola og får dobbelt så mye Captain Morgan som hjemme, isbitene klirrer i glasset, hjertet mitt dirrer i brystet, lysene på scenen er blå, og etter en halvtimes venting kommer hun og bandet hennes, hun starter med «Satan i gatan», selvfølgelig starter hun med den, og trommene slår som hjertet mitt slår, og hun synger om at du må bytte by, for aldri, aldri, kommer alt tilbake, aldri, aldri, alt som er du og jeg, og jeg glemmer aldri bort hva som har skjedd, og jeg smiler, jeg smiler i strekk i en time, jeg smiler og hopper, tripper og hopper, kaster på håret og smiler, hun lener seg frem mot oss, puster, bøyer kroppen mens hun synger, rekker hendene sine opp mot de som sitter i andre etasje, med beina ut mellom gelendrene og hodene virrende fra side til side, guttene i midten holder opp plakater der det står «Du» og «snygg» og Veronica spør om han som skulle ha med seg «är» hadde glemt tida, de hopper når hun spiller «Stopp» og når hun synger «Mitt hjärta blöder», så skjønner jeg akkurat hva hun mener, og låta som har vært relativt anonym hittil på den fantastiske skiva, skinner mot meg fra scenen, hun synger om å være full, om utesteder som skal stenge, om lysene på gata, om folka man trenger seg gjennom på vei et sted, jag är for full, du är for ung, hun synger om å kjenne det i hjertet, om å ha drukket for mye, om at vi alle bare leter etter kjærligheten, jag fölger med dig hem i kväll for jag vill inte vara själv, og vi synger det i kor, alle sammen, lilla lilla lilla lilla vega!, vi synger om å bli med noen hjem, for vi vil ikke være single, vi vil ikke være ensomme, vi vil ikke være alene, og hun avslutter første settet med «Jag kommer» og jeg hopper, dunker meg i hjertet med knyttneven, den fineste låta om å være forelska i noen, den gladeste låt, så full av håp, så full av liv, jag är lucy in the sky jag är högt over månen, jeg vet at hun er søt, men ikke sats på henne, for jeg kommer, jeg kommer, jeg kommer, jeg er nesten der, jeg løper gjennom byen, jeg sykler gjennom byen, jeg trår så hardt jeg kan, jeg løper opp trappene, jeg løper over brosteinene, jeg hopper i gatelyktene, jeg faller, faller, du och jag nu, du, snälla, vänta, vänta, håll ut, jag vet att hon är söt, men det måste bli du och jag, DU OCH JAG, og Veronica synger med hele seg, og jeg hopper med alt jeg har, og Vega hopper, svenskene hopper, danskene hopper, jeg hopper aleine i midten og sykler hjemover langs Københavns gater, og jeg er glad det finnes glade låter om å være forelska, selv om det er det skumleste i verden. Og går det galt, så må man bare høre på «Finns det en så finns det flera», husk det, tjejs, husk det. Fins det en, så fins det flere. De er fine og bra og de er de beste du vet, men så går det galt, og da skal vi gråte, og grinedanse, og så skal det komme en ny. Som er fin på en annen måte. Andas, andas, allting snurrar rundt. Det här är värdt att dö för, jag tror mitt hjärta blöder. Veronica Maggio, kom snart tilbake. Du er så jævlig bra!