Robyn og jeg, Kim Karlsen og jeg

Robyn og jeg, vi åpner vinduet i Nørrebrogade 102, hører på bussene, syklene, bilene, menneskene, ser at trærne er på vei til å bli grønne på Assistens, jeg knekker opp nakken og håndleddene til starten på låta hennes, når trommemaskina setter i gang kjenner jeg at jeg er klar, jeg setter meg ved skrivebordet mitt for første gang på tre hele dager, jeg ble slått ut av en infeksjon, alt dette kroppen vår må gjennom, alt som kan gå galt når man aner fred og ingen fare, jeg har ligget rett ut og sett på Six feet under, tvunget i meg vann og et par knekkebrød, gått ned noen kilo, sett på pc’en og forbannet meg selv for å ikke orke å skrive, det var denne uka jeg skulle fullføre sjette kapittel, allerede første uka skulle jeg fullføre sjette kapittel, jeg har ikke dårlig tid, det er ikke det, jeg bare hadde lovet meg selv å klare det. Som jeg har sagt de siste månedene – det er ingen mulighet å feile. Robyn og jeg, vi åpner vinduet i Nørrebrogade 102 og vi sitter med det åpent, for det er ikke kaldt, jeg har tatt med meg linser for at jeg skal kunne gå med solbriller her, jeg åpner dokumentet og to timer senere nærmer jeg meg slutten på sjette kapittel, jeg drikker bokscola og tenker på det min litterære helt Kim Karlsen sa om lykke: Lykke er når smerten opphører. Man tenker ikke over det når man er frisk, hvor lett alt er når kroppen er på lag med deg. Men hvis man har vært syk, så kjenner man det, helt vanlige ting kroppen gjør, som å være sulten, å stå opp, å ikke dø – det er helt fantastiske ting, sånn egentlig. Robyn og jeg danser med knyttnevene ut fra kroppen, dunk, dunk, dunk, dunk, og bussene dundrer forbi utenfor vinduet, og sykkelen min står i bakgården og kan ikke vente til jeg sitter på den igjen, tar den med meg ut på tur, i vårsola, og om noen timer skal jeg sette punktum for kapittel 6 en hel dag før fristen jeg hadde satt for meg selv. Ã… feile er ingen mulighet.

Nå skal jeg danse aleine på rommet mitt litt.