Vi har det i oss

Jeg går av bussen i Kbh, setter Converse-skoene med Roskilde-logoen på asfalten, bøyer meg ned, puster inn, retter meg opp med bagen på ryggen, begynner å gå – rekker toget akkurat, kikker ut på byen jeg kjenner så godt, byen jeg skal bo i i to måneder om bare tre uker. Jeg går på visning og får nøklene i hånda, kikker en siste gang på rommet der jeg skal skrive ferdig boka mi, rommet med utsikten til Assistens kirkegård, rommet med et bord, en stol, en sovesofa, et vindu man kan åpne og lukte på våren gjennom, høre på byen, menneskene som bor her, går her, jobber her, lever her. En bakgård som kommer til å bli fin om et par uker, grønn og levende. Husk å sette sykkelen, hvis du har en, i bakgården så den ikke blir stjålet. Jeg legger nøklene inni hånda, klemmer rundt dem, sier tusen takk tusen ganger, lukker døra bak meg, løper ut på fortauet, setter meg på Tjili Pop, puster inn, setter meg ved det faste bordet mitt, smeller hendene i bordet, har lyst til å skrike høyt, skrike ja, hurra, fy faen, tromme takta i bordet så det smeller i håndflatene, men jeg nøyer meg med å legge dem flatt mot bordet, kjenne dirringa i kroppen, si høyt til meg selv: Skal du skrive ferdig boka di her, eller, Linn? JA!

For tida kjennes hjertet litt som denne lista her. Den heter Do we need us anymore og ser sånn her ut:

Førstesporet er av Mmm… og kan lastes ned herfra, det anbefales. Det er en trist liste, samtidig som det er en tøff liste. Det begynte med Oranges/Appelsiner en litt trist dag med høy musikk på øret, repeatknappen inne, og så fortsatte det med «The Funeral» i to versjoner, og så ble lista en sånn liste jeg vil gi til alle jentene som har vondt i hjertet enten fordi de elsker noen som ikke elsker dem tilbake, eller fordi kaninen deres har dødd, eller fordi de er ensomme når de sitter hjemme på rommet sitt om kvelden og kikker ut av vinduet på noen de ikke kjenner som skal på fest med klirrende flasker i poser og leppestift de har tatt på foran speilet. Det er en sånn liste som er trist i starten, for å kjenne det i hjertet, men som endte med å bli en liste med alt det fine i tristheten, det å kjenne det i hjertet og dunke seg selv i brystet med takta, reise seg og danse eller synge av full hals, ringe noen man er glad i, ta på seg joggeskoa selv om det fremdeles er vinter bare for å kjenne at de fortsatt passer. Det er blitt en liste med sterke jenter som kjenner det i hjertet, og en og annen gutt som også vet hvordan det føles å være så glad i noen at det gjør vondt, selv Bruno Mars får lov til å bli med på festen, men mest på grunn av trommene i refrenget, Imogen Heap synger så jeg fortsatt, hver eneste gang, ser sistescenen i The O.C.-sesongen der Seth og Summer kommer stormende inn døra uten lyd, og Marissa slipper pistolen og alt går i slow motion, og jeg holder pusten og er 18 år igjen, i sofaen på Skullerud, midt på natta da jeg ikke fikk sove, ikke en eneste natt, fordi han ikke var der lenger, og jeg så på den tv-serien om og om igjen, trykka på play og gråt og lo, you don’t care a bit, you don’t care a bit, you don’t care a bit.

Det har blitt en liste med plass til 80-tallet og Eurythmics, som mamma hørte på innimellom da jeg var liten, alt var bedre på 80-tallet, det er jeg sikker på innimellom, kanskje ikke håret eller klærne, men vi kjente det samme, og jentene gikk med walkman i stedet for mp3-spiller, og de gikk i takt med refrenget og Annie Lennox sang talk to me, like lovers do, og kanskje regna det hele tiden, hver eneste dag, tearing me apart like a new emotion, og jeg snurrer rundt i stua, 20 år etter, og jeg synger med når Kate Nash synger om den fineste hun veit, og jeg griner når Ruth synger med Joni Mitchell i Six feet under, hver jævla gang, og jeg hopper med Florence, akkurat som jeg gjorde på Roskilde, tenk at det har vært sommer en gang, tenk at det blir det igjen, hvis vi overlever tsunamier, vulkanutbrudd, jordskjelv, atomeksplosjoner og alt som gjør vondt her i verden, tenk at vi fortsetter å gå, med Lykke Li på øret, og beina på pedalene mens vi suser nedover bakkene, tenk at vi gjør det igjen og igjen og igjen.

Det ble en liste med sanger for å fikse et ødelagt hjerte, sanger for å huske, sanger for å minne deg på at du har det i deg, alt du trenger for at det skal gå bra igjen. Uansett hva det er som gjør vondt. Det kan ikke fikse hjemløshet eller strålesyke eller å miste noen du er glad i, og på dager som dette så føles det nesten meningsløst å skrive om trivielle ting som skjer i de vanlige livene våre i trygge Norge eller Danmark, men jeg gjør det allikevel, for det er alt jeg kan. Og regjeringa har sagt nei til oljeboring i Lofoten for now, så verden kan ikke begynne å gå under nå. Jeg visste vi kunne.