4,3,2,1

Råd til unge poeter: «Spis sunt. Tren. Og prøv å være litt glad i deg selv – ikke mer enn det menneskene rundt deg er, men ikke så mye mindre heller.» – Sharon Olds

Jeg teller ned – teller ned søndagene som er igjen til det er bar asfalt, til jeg kan sykle til jobb, til sola varmer ordentlig, til vi går på grusen og ikke isen, knasinga under skoene, Converse på beina i stedet for klumpete vintersko. Jeg husker følelsen den første dagen med joggesko da jeg var yngre – å plutselig kjenne ting jeg tråkka på igjen. Småstein mot fotsålen, gjennom den tynne sålen etter en evighet i tjukke, men varme støvler. Jeg teller ned uker til det skal bli litt lettere. Jeg gjør dette hele tiden. Ser et annet sted enn der jeg er akkurat nå. Har alltid gjort det. Gleder meg til jul i november, gleder meg til sommeren i februar, gleder meg til å drikke kakao i juli, gleder meg til å bli en annen enn den jeg er, akkurat nå.

Om bare noen få søndager sitter jeg på en lilla, knirkete sykkel i København, det kommer til å være varmt da, jeg vet det, da jeg reiste derfra i fjor var det 18 grader og vi venta på bussen i t-skjorta, nå flytter jeg dit på samme tid som jeg reiste da. Vår i København. En måned – skrive ferdig førsteutkastet. To måneder – skrive ferdig hele boka. Jeg leter fortsatt etter et sted å bo, men har en sofa å sove på om det ikke er noen som vil leie ut til meg. Jeg trenger bare en sofa. Jeg drar ned dit med de klærne jeg liker best, en pc å skrive på, et par bøker å lese, en mobiltelefon og et stort, bankende hjerte som skal hjelpe meg å fullføre det jeg begynte på da jeg bodde der i fjor. Da jeg satt på kafé og hadde hjertesorg, da jeg satt hjemme på det rommet jeg leide og så på West Wing, snakka med vennene mine på Skype, vinka til Biggen gjennom webkameraet, la meg tidlig, la meg seint, sto opp tidlig, sto aldri opp, og en liten måned senere møtte jeg N på kafé og vi drakk vin på hotellrommet, så (500) days of summer og alt var forandra – hele livet mitt var snudd opp ned.

Det snudde seg tilbake igjen da jeg dro tilbake til Oslo, alt falt på plass igjen, akkurat som de var før jeg reiste, jeg så ut som før jeg dro, vennene mine snakket til meg på samme måte, jeg hadde 100 sider på et påbegynt manus, nå har jeg 200 sider og to kapitler igjen å skrive før jeg skal kjøre gjennom på nytt, røske i det, forbedre det, få det til å funke, få det til å kjennes i magen – som alt det som betyr noe her i livet skal, kjennes i magen.

Jeg vet ikke om jeg forventer at det skal kjennes litt som at ting faller på plass igjen når jeg ankommer København etter et år og en måned. Jeg tror ikke det er noe som venter på meg der, på samme måte som det var da jeg kom hjem igjen i fjor. Det er ingen hverdag å plassere meg godt til rette i der nede, ingen velkjente sko som passer akkurat – det er en vinglete sykkel som piper når jeg farer nedover Jagtvej, Hoegaarden på tapp, eviglange arbeidsdager på Tjili Pop, Paludan og Plenum, mennesker å treffe, mennesker å klemme, mennesker å le av og med og en sommer som kommer så mye tidligere enn den gjør her hjemme. Ok, så tror jeg at det står en annen Linn der og venter når jeg går av bussen. Jeg tror det. Og jeg liker henne bedre enn jeg liker hun jeg er her hjemme i Oslo.

Hun er morsommere, hun ler høyere, hun har det bedre med seg selv, hun er lettere, friere, tøffere, mer effektiv, alt det der jeg sitter her i kulda og ønsker at jeg var. Hun skriver om dagen, og leser bøker i baren om kvelden, hun lager sunne middager og drikker vin midt i uka, om så bare aleine fra et kjøkkenglass foran Skype, skåler til skjermen, hører på eventyrene fra Oslo, ser på Paradise Hotel på nett-tv til frokost, hopper på sykkelen om hun kjeder seg, med en 200-lapp i baklomma og kent på øret.

Hun ligner på meg, og jeg vet at det er meg, det er bare så vanskelig å ta henne med seg hjem igjen til Oslo. Oslo er så kaldt og fullt av trikkesjåfører som kjefter, billettkontrollører som juger, kunder som skriker, hunder som bjeffer, katter som dør, kjærester som krangler, biler som uler, kvelder som renner ut på gulvet som vann ifra et ødelagt plastglass og dager som skjærer i ørene som et sånt bor veiarbeiderne mesker seg med fra klokka sju om morgenen.

Jeg vet at det går over, det er bare noen få søndager igjen nå, og kanskje ville hun dukka opp i Oslo også, hun jenta jeg var i København, hun jenta jeg forventer å bli når jeg går av bussen i Ingerslevsgade og slipper bagen på bakken og skriker inni meg, på en god måte.

Jeg kommer snart, Kbh. Jeg kommer snart tilbake nå. Da er det deg og meg og en eviglang vår – den må kjennes lengre enn denne helvetes vinteren, hvis ikke så gir jeg opp og jeg mener det.

9 kommentarer til «4,3,2,1»

  1. Linn, jeg gleder meg sånn til du kommer, det er en bokbutikk her jeg så gjerne vil du skal se, det er en kafé, en leilighet jeg vil du skal være med å drikke te i, parker vi kan gå i. I mitt hode så er du allerede en del av København.

  2. Det kommer nok til å gå bra. Jeg har virkelig tro på at det kommer til å gå bra for deg. Særlig i København. Det er noe med den byen. Når jeg en dag er klar og tør å skrive min bok, så skal jeg skrive den der…
    . Jeg håper du forteller det, når du blir ferdig med boken. Jeg har så inderlig lyst til å lese den…

  3. det går fort, så er du der, plutselig, på sykkelen og tenker tilbake på de gangene du har lengtet etter akkurat det. københavn virker som en magisk by. en sånn by der det kjennes i magen.

  4. Never, ever give up. (Robyn would not.) Du skriver som en helt. Du lever med hele sjela di, og da gjør det vondt innimellom, men det er også da du virkelig lever. God tur til København, og lykke til med boka. Jeg tror den kommer til å bli så fin.
    Hilsen Maria.

  5. Lykke til! Jeg gleder meg til aa lese naar du er ferdig og boken blir publisert 🙂

  6. god tur! jeg kjenner meg sånn igjen i det å kjenne seg som en litt bedre versjon av seg selv når man er borte. etter at jeg kom hjem til norge fra tre måneder i new york har jeg liksom følt meg som en litt mer utvanna marte for hver uke som har gått. kanskje er det noe med at man blir litt tydeligere mot en ny type bakgrunn, eller kanskje er det noe med at oslo er litt død og energiløs, i hvert fall akkurat nå. fy flate du er lur som drar din kos.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.