Damien Rice – Amie
Jeg går ut av heisen hjemme, trasker over grusen og vannet som har frøset på i løpet av natta. Jeg hører på den sangen som minte meg så fælt om ham for noen år siden. Jeg gikk den samme veien da, bort til kirkegården, gjennom grinda, over grusveiene, rundt svingen og det store treet, og Damien sang om å bli fortalt historier, om romskip forbi vinduene og jeg skrev om stemmen din gjennom telefonen, skurringa langs telefonlinjene, å forestille meg hvordan du så ut, hvordan rommet du satt i var, jeg skrev samtaler vi aldri hadde, fordi jeg aldri ringte og det gjorde ikke du heller, tilslutt satt vi bare i hvert vårt rom og snakket med alle andre enn hverandre, og jeg har gått gjennom den kirkegården så utrolig mange ganger, det kjennes som tusenvis, og jeg har tenkt på deg mange hundre av dem, og Damien ber Amie om å fortelle historien som om hun fortsatt tror at i enden av dette århundret, så venter en forandring for ham og henne, og jeg vet ikke om jeg har slutta å tro, jeg vet bare at vi slutta å ringe og at alle samtalene vi har hatt siden den gangen har vært i hodet mitt, og ikke i virkeligheten.
Sufjan Stevens – To be alone with you
Sufjan synger om å være alene med deg, om å svømme over Lake Michigan, og jeg går langs brua, svinger over fortauet, tenker alltid på ham når jeg hører på Sufjan, bare fordi vi en gang i den lille hybelen min hørte på The Avalanche og du lå ved siden av meg og sa snøskred. Bare det, snøskred. Det er det det betyr. Det var sommer utenfor vinduene, de lave vinduene der Biggen hoppet inn og ut, jeg husker ikke om han lå ved siden av oss eller om han satt ute på trappa da vi hørte på Sufjan, jeg husker bare hvordan huden din var varm mot min, hvordan håret ditt datt ned i øynene dine, at jeg alltid tenkte på deg som en ulv, hvis vi skulle vært et dyr, så ville du vært en ulv, hvordan du var så ung og sjenert, og samtidig den sterkeste og fineste jeg hadde møtt i hele mitt liv. Jeg husker at vi tok følge inn til byen den dagen, og noen måneder senere tok vi ikke følge noe sted lenger, jeg møtte en annen på en fest og du forsvant ut av livet mitt, på en buss eller i en bil, jeg vet ikke, den eneste gangen vi har møtt hverandre etter det har vært sammen med samboeren din, som du møtte rett etter meg, jeg husker blikket ditt gjennom rommet da du kom opp trappa, og jeg husker at jeg måtte kjempe for å ikke snu meg bort, ikke være redd, og jeg tviholdt i den polske ølen med skyhøy alkoholprosent og prøvde å oppføre meg kult da du kom bort for å si hei. Det gikk sånn passe. Jeg smelta da du gikk tilbake igjen til henne, jeg smelta utover gulvet og rant ned i sprekkene i plankene, der ble jeg liggende resten av kvelden.
Donkeyboy – Promise kept
Jeg fortsetter nedover fortauet, langs de gamle bygningene, går over gangfeltet i gata der John bor, hører på falsetten til Donkeyboy, som alltid minner meg om sommeren, om å sitte i vinduet på Flamme og gjøre ferdig boka mi, hoppe på en trikk for å høre dem spille “Ambitions†på musikkens dag, og så hoppe på en trikk tilbake igjen, en av de låtene jeg hadde på repeat i mange timer av gangen, jeg kjørte buss helt til Trondheim med den låta på repeat nesten en hel natt, bare for å møte ham, for å traske rundt i Trondheim om sommeren, sitte på brygga og prøve solbrillene dine, være med deg hjem og lage pizza, kysse deg igjen, le av noe du sier, våkne ved siden av deg i et fremmed soverom, aldri holde deg i hånda, bare kysse deg inne i leiligheten din, i leiligheten min, og så ble du også borte, på så mange andre måter enn at vi sluttet å kysse hverandre på fest.
Ane Brun – Rubber & soul
Nynninga til Ane Brun følger meg rundt hjørnet, over lyskrysset i Munkegata, forbi sushi-sjappa, forbi de tomme bygningene og parken der vi sitter med vin og sushi om sommeren, forbi 37-stoppet, forbi en mor og et barn som løper til bussen, jeg går bortover gata med sola i øynene, det er tidlig om morgenen, jeg er tidlig ute, jeg svinger inn på Kiwi som åpner 7, og kjøper en iskaffe, jeg har lov til å drikke en i uka, før drakk jeg en hver dag, det har jeg slutta med nå. Jeg går ut igjen, over enda en vei, og Ane synger og jeg tenker på da han sa at jeg likte å ha hjertesorg. Jeg så på ham og sa at jeg ikke likte det. Jeg bruker det kanskje, sa jeg, jeg fremkaller ofte fragmenter av følelsen når jeg skriver, hører på de sangene som stikker, tenker på de tingene som gjør vondt, men jeg liker ikke å ha hjertesorg. Hjertesorg er det vondeste som finnes. Jeg husker fortsatt at jeg trodde jeg skulle dø da jeg opplevde det første gang, jeg var 14 år og jeg trodde virkelig at nå, nå slutta jeg å puste for alltid, nå døde hjertet mitt og jeg med det. Jeg husker da jeg var 15 og opplevde det på nytt, sterkere enn sist og da trodde jeg i hvert fall at livet var over, dette kan intet menneske gå levende i fra. Så ble jeg 18 og opplevde å ha hjertesorg mens jeg fortsatt var sammen med kjæresten min, noe som gjorde at jeg nesten ikke kjente igjen følelsen, jeg skjønte ikke hvorfor jeg var helt tom inni meg hele tiden. 19 år og igjen tror jeg at jeg skal dø. I mange år banker ikke hjertet mitt som det pleide, jeg ser på Sex and the city og Carrie som gråter når hun treffer Big igjen første gang etter at det er slutt, hvordan alt blir stille rundt henne på den bråkete baren hun sitter i, og jeg vet at man ikke dør av det nå, jeg vet det, jeg har skjønt det, man dør ikke av det, man bare tror man gjør det, hver gang man trekker pusten tror man at man ikke skal klare å gjøre det igjen, men så skjer det. Og jeg vet at det kommer flere, hver gang man går fra noen eller blir forlatt, så burde man kunne spolt frem, en måned, tre, ti, et år, og så sitter man der, på en fest eller i en park eller på et rom man aldri har vært på før, og ler igjen, ler av noe noen har sagt, noen som skal komme til å bety noe. Så jeg liker ikke å ha hjertesorg, ingen liker det, vi bare overlever den, alle sammen.
The Killers – Mr. Brightside (Jaqcues Lu Conts Thin White Duke Mix)
Jeg har kommet hele veien til Grønland, jeg går over veien igjen, forbi kontorene til Klassekampen, videre langs broa, under broa, forbi parken, og starten av låta minner meg om å stå på TP Musikmarked, et år under Roskilde-festivalen, vi bladde i cd’ene, nikka med hodene, jeg så på Krummis og sa: Dette liker jeg, og hun nikka, og så begynte han endelig å synge og vi klapsa oss i panna, herregud, det er jo The Killers, selvfølgelig liker vi dem, hvilken skive er dette, hvilken versjon er det, hvorfor er den så jævla mye finere enn orginalen, herregud, og jeg kjøpte Sawdust, og beina mine går fortere når jeg hører den, hjertet mitt banker raskere, jeg hører på stemmen hans og tenker med ham, det var bare et kyss, hvordan ble det sånn her, det var bare et kyss. Bare et kyss. Det begynner med et kyss, på en fest, på et kjøkken, på et rom på et nachspiel, ved en bardisk, under et tre, i et telt, på en trikk, på en buss, det var bare et kyss, du hadde på deg dress og vi delte vin rett fra flaska, du leste høyt for meg og lente deg over boka og traff munnen min, det var bare et kyss, vi bakte gulrotkake og da jeg skulle hente smøret sto du plutselig i veien for kjøleskapet og jeg måtte stå på tå for å kysse deg, det trodde jeg ikke, jeg kjente ikke hvor høy du var før jeg var helt, helt inntil, det var bare et kyss, vi satt utenfor campen og så på soloppgangen, du trakk meg inntil deg og jeg turte ikke å se på deg før du dro ansiktet mitt mot deg og kyssa meg, det var bare et kyss, bare på tull, isterninglek og høy musikk, men det ble på ordentlig fordi jeg holdt hånda mi på haka di, på kinnet ditt, og du sa det til meg, jeg vet det var på ordentlig, og jeg rista på hodet, det var bare et kyss, vi sto på en fest og du dytta meg inntil veggen, og jeg trakk deg enda hardere inntil meg, det var bare et kyss på en klassetur til Stockholm, jeg hadde kjæreste og du visste det, det var bare et kyss, midt på natta, mens 20 andre lå og sov ved siden av, det var bare et kyss, på en t-banestasjon, på en konsert, på hjemveien, rett før flyet ditt gikk, rett før jeg hoppa på sykkelen og tråkka så hardt jeg kunne, rett før vi aldri så hverandre igjen, det var bare et kyss, det var bare et kyss, det var bare et kyss, og nå er vi her. Nå er vi her.