Jeg går til jobb om morgenen, det tar så lang tid:

Damien Rice – Amie
Jeg går ut av heisen hjemme, trasker over grusen og vannet som har frøset på i løpet av natta. Jeg hører på den sangen som minte meg så fælt om ham for noen år siden. Jeg gikk den samme veien da, bort til kirkegården, gjennom grinda, over grusveiene, rundt svingen og det store treet, og Damien sang om å bli fortalt historier, om romskip forbi vinduene og jeg skrev om stemmen din gjennom telefonen, skurringa langs telefonlinjene, å forestille meg hvordan du så ut, hvordan rommet du satt i var, jeg skrev samtaler vi aldri hadde, fordi jeg aldri ringte og det gjorde ikke du heller, tilslutt satt vi bare i hvert vårt rom og snakket med alle andre enn hverandre, og jeg har gått gjennom den kirkegården så utrolig mange ganger, det kjennes som tusenvis, og jeg har tenkt på deg mange hundre av dem, og Damien ber Amie om å fortelle historien som om hun fortsatt tror at i enden av dette århundret, så venter en forandring for ham og henne, og jeg vet ikke om jeg har slutta å tro, jeg vet bare at vi slutta å ringe og at alle samtalene vi har hatt siden den gangen har vært i hodet mitt, og ikke i virkeligheten.

Sufjan Stevens – To be alone with you
Sufjan synger om å være alene med deg, om å svømme over Lake Michigan, og jeg går langs brua, svinger over fortauet, tenker alltid på ham når jeg hører på Sufjan, bare fordi vi en gang i den lille hybelen min hørte på The Avalanche og du lå ved siden av meg og sa snøskred. Bare det, snøskred. Det er det det betyr. Det var sommer utenfor vinduene, de lave vinduene der Biggen hoppet inn og ut, jeg husker ikke om han lå ved siden av oss eller om han satt ute på trappa da vi hørte på Sufjan, jeg husker bare hvordan huden din var varm mot min, hvordan håret ditt datt ned i øynene dine, at jeg alltid tenkte på deg som en ulv, hvis vi skulle vært et dyr, så ville du vært en ulv, hvordan du var så ung og sjenert, og samtidig den sterkeste og fineste jeg hadde møtt i hele mitt liv. Jeg husker at vi tok følge inn til byen den dagen, og noen måneder senere tok vi ikke følge noe sted lenger, jeg møtte en annen på en fest og du forsvant ut av livet mitt, på en buss eller i en bil, jeg vet ikke, den eneste gangen vi har møtt hverandre etter det har vært sammen med samboeren din, som du møtte rett etter meg, jeg husker blikket ditt gjennom rommet da du kom opp trappa, og jeg husker at jeg måtte kjempe for å ikke snu meg bort, ikke være redd, og jeg tviholdt i den polske ølen med skyhøy alkoholprosent og prøvde å oppføre meg kult da du kom bort for å si hei. Det gikk sånn passe. Jeg smelta da du gikk tilbake igjen til henne, jeg smelta utover gulvet og rant ned i sprekkene i plankene, der ble jeg liggende resten av kvelden.

Donkeyboy – Promise kept
Jeg fortsetter nedover fortauet, langs de gamle bygningene, går over gangfeltet i gata der John bor, hører på falsetten til Donkeyboy, som alltid minner meg om sommeren, om å sitte i vinduet på Flamme og gjøre ferdig boka mi, hoppe på en trikk for å høre dem spille “Ambitions” på musikkens dag, og så hoppe på en trikk tilbake igjen, en av de låtene jeg hadde på repeat i mange timer av gangen, jeg kjørte buss helt til Trondheim med den låta på repeat nesten en hel natt, bare for å møte ham, for å traske rundt i Trondheim om sommeren, sitte på brygga og prøve solbrillene dine, være med deg hjem og lage pizza, kysse deg igjen, le av noe du sier, våkne ved siden av deg i et fremmed soverom, aldri holde deg i hånda, bare kysse deg inne i leiligheten din, i leiligheten min, og så ble du også borte, på så mange andre måter enn at vi sluttet å kysse hverandre på fest.

Ane Brun – Rubber & soul
Nynninga til Ane Brun følger meg rundt hjørnet, over lyskrysset i Munkegata, forbi sushi-sjappa, forbi de tomme bygningene og parken der vi sitter med vin og sushi om sommeren, forbi 37-stoppet, forbi en mor og et barn som løper til bussen, jeg går bortover gata med sola i øynene, det er tidlig om morgenen, jeg er tidlig ute, jeg svinger inn på Kiwi som åpner 7, og kjøper en iskaffe, jeg har lov til å drikke en i uka, før drakk jeg en hver dag, det har jeg slutta med nå. Jeg går ut igjen, over enda en vei, og Ane synger og jeg tenker på da han sa at jeg likte å ha hjertesorg. Jeg så på ham og sa at jeg ikke likte det. Jeg bruker det kanskje, sa jeg, jeg fremkaller ofte fragmenter av følelsen når jeg skriver, hører på de sangene som stikker, tenker på de tingene som gjør vondt, men jeg liker ikke å ha hjertesorg. Hjertesorg er det vondeste som finnes. Jeg husker fortsatt at jeg trodde jeg skulle dø da jeg opplevde det første gang, jeg var 14 år og jeg trodde virkelig at nå, nå slutta jeg å puste for alltid, nå døde hjertet mitt og jeg med det. Jeg husker da jeg var 15 og opplevde det på nytt, sterkere enn sist og da trodde jeg i hvert fall at livet var over, dette kan intet menneske gå levende i fra. Så ble jeg 18 og opplevde å ha hjertesorg mens jeg fortsatt var sammen med kjæresten min, noe som gjorde at jeg nesten ikke kjente igjen følelsen, jeg skjønte ikke hvorfor jeg var helt tom inni meg hele tiden. 19 år og igjen tror jeg at jeg skal dø. I mange år banker ikke hjertet mitt som det pleide, jeg ser på Sex and the city og Carrie som gråter når hun treffer Big igjen første gang etter at det er slutt, hvordan alt blir stille rundt henne på den bråkete baren hun sitter i, og jeg vet at man ikke dør av det nå, jeg vet det, jeg har skjønt det, man dør ikke av det, man bare tror man gjør det, hver gang man trekker pusten tror man at man ikke skal klare å gjøre det igjen, men så skjer det. Og jeg vet at det kommer flere, hver gang man går fra noen eller blir forlatt, så burde man kunne spolt frem, en måned, tre, ti, et år, og så sitter man der, på en fest eller i en park eller på et rom man aldri har vært på før, og ler igjen, ler av noe noen har sagt, noen som skal komme til å bety noe. Så jeg liker ikke å ha hjertesorg, ingen liker det, vi bare overlever den, alle sammen.

The Killers – Mr. Brightside (Jaqcues Lu Conts Thin White Duke Mix)
Jeg har kommet hele veien til Grønland, jeg går over veien igjen, forbi kontorene til Klassekampen, videre langs broa, under broa, forbi parken, og starten av låta minner meg om å stå på TP Musikmarked, et år under Roskilde-festivalen, vi bladde i cd’ene, nikka med hodene, jeg så på Krummis og sa: Dette liker jeg, og hun nikka, og så begynte han endelig å synge og vi klapsa oss i panna, herregud, det er jo The Killers, selvfølgelig liker vi dem, hvilken skive er dette, hvilken versjon er det, hvorfor er den så jævla mye finere enn orginalen, herregud, og jeg kjøpte Sawdust, og beina mine går fortere når jeg hører den, hjertet mitt banker raskere, jeg hører på stemmen hans og tenker med ham, det var bare et kyss, hvordan ble det sånn her, det var bare et kyss. Bare et kyss. Det begynner med et kyss, på en fest, på et kjøkken, på et rom på et nachspiel, ved en bardisk, under et tre, i et telt, på en trikk, på en buss, det var bare et kyss, du hadde på deg dress og vi delte vin rett fra flaska, du leste høyt for meg og lente deg over boka og traff munnen min, det var bare et kyss, vi bakte gulrotkake og da jeg skulle hente smøret sto du plutselig i veien for kjøleskapet og jeg måtte stå på tå for å kysse deg, det trodde jeg ikke, jeg kjente ikke hvor høy du var før jeg var helt, helt inntil, det var bare et kyss, vi satt utenfor campen og så på soloppgangen, du trakk meg inntil deg og jeg turte ikke å se på deg før du dro ansiktet mitt mot deg og kyssa meg, det var bare et kyss, bare på tull, isterninglek og høy musikk, men det ble på ordentlig fordi jeg holdt hånda mi på haka di, på kinnet ditt, og du sa det til meg, jeg vet det var på ordentlig, og jeg rista på hodet, det var bare et kyss, vi sto på en fest og du dytta meg inntil veggen, og jeg trakk deg enda hardere inntil meg, det var bare et kyss på en klassetur til Stockholm, jeg hadde kjæreste og du visste det, det var bare et kyss, midt på natta, mens 20 andre lå og sov ved siden av, det var bare et kyss, på en t-banestasjon, på en konsert, på hjemveien, rett før flyet ditt gikk, rett før jeg hoppa på sykkelen og tråkka så hardt jeg kunne, rett før vi aldri så hverandre igjen, det var bare et kyss, det var bare et kyss, det var bare et kyss, og nå er vi her. Nå er vi her.

Vi har det i oss

Jeg går av bussen i Kbh, setter Converse-skoene med Roskilde-logoen på asfalten, bøyer meg ned, puster inn, retter meg opp med bagen på ryggen, begynner å gå – rekker toget akkurat, kikker ut på byen jeg kjenner så godt, byen jeg skal bo i i to måneder om bare tre uker. Jeg går på visning og får nøklene i hånda, kikker en siste gang på rommet der jeg skal skrive ferdig boka mi, rommet med utsikten til Assistens kirkegård, rommet med et bord, en stol, en sovesofa, et vindu man kan åpne og lukte på våren gjennom, høre på byen, menneskene som bor her, går her, jobber her, lever her. En bakgård som kommer til å bli fin om et par uker, grønn og levende. Husk å sette sykkelen, hvis du har en, i bakgården så den ikke blir stjålet. Jeg legger nøklene inni hånda, klemmer rundt dem, sier tusen takk tusen ganger, lukker døra bak meg, løper ut på fortauet, setter meg på Tjili Pop, puster inn, setter meg ved det faste bordet mitt, smeller hendene i bordet, har lyst til å skrike høyt, skrike ja, hurra, fy faen, tromme takta i bordet så det smeller i håndflatene, men jeg nøyer meg med å legge dem flatt mot bordet, kjenne dirringa i kroppen, si høyt til meg selv: Skal du skrive ferdig boka di her, eller, Linn? JA!

For tida kjennes hjertet litt som denne lista her. Den heter Do we need us anymore og ser sånn her ut:

do we need us anymore

Førstesporet er av Mmm… og kan lastes ned herfra, det anbefales. Det er en trist liste, samtidig som det er en tøff liste. Det begynte med Oranges/Appelsiner en litt trist dag med høy musikk på øret, repeatknappen inne, og så fortsatte det med «The Funeral» i to versjoner, og så ble lista en sånn liste jeg vil gi til alle jentene som har vondt i hjertet enten fordi de elsker noen som ikke elsker dem tilbake, eller fordi kaninen deres har dødd, eller fordi de er ensomme når de sitter hjemme på rommet sitt om kvelden og kikker ut av vinduet på noen de ikke kjenner som skal på fest med klirrende flasker i poser og leppestift de har tatt på foran speilet. Det er en sånn liste som er trist i starten, for å kjenne det i hjertet, men som endte med å bli en liste med alt det fine i tristheten, det å kjenne det i hjertet og dunke seg selv i brystet med takta, reise seg og danse eller synge av full hals, ringe noen man er glad i, ta på seg joggeskoa selv om det fremdeles er vinter bare for å kjenne at de fortsatt passer. Det er blitt en liste med sterke jenter som kjenner det i hjertet, og en og annen gutt som også vet hvordan det føles å være så glad i noen at det gjør vondt, selv Bruno Mars får lov til å bli med på festen, men mest på grunn av trommene i refrenget, Imogen Heap synger så jeg fortsatt, hver eneste gang, ser sistescenen i The O.C.-sesongen der Seth og Summer kommer stormende inn døra uten lyd, og Marissa slipper pistolen og alt går i slow motion, og jeg holder pusten og er 18 år igjen, i sofaen på Skullerud, midt på natta da jeg ikke fikk sove, ikke en eneste natt, fordi han ikke var der lenger, og jeg så på den tv-serien om og om igjen, trykka på play og gråt og lo, you don’t care a bit, you don’t care a bit, you don’t care a bit.

Det har blitt en liste med plass til 80-tallet og Eurythmics, som mamma hørte på innimellom da jeg var liten, alt var bedre på 80-tallet, det er jeg sikker på innimellom, kanskje ikke håret eller klærne, men vi kjente det samme, og jentene gikk med walkman i stedet for mp3-spiller, og de gikk i takt med refrenget og Annie Lennox sang talk to me, like lovers do, og kanskje regna det hele tiden, hver eneste dag, tearing me apart like a new emotion, og jeg snurrer rundt i stua, 20 år etter, og jeg synger med når Kate Nash synger om den fineste hun veit, og jeg griner når Ruth synger med Joni Mitchell i Six feet under, hver jævla gang, og jeg hopper med Florence, akkurat som jeg gjorde på Roskilde, tenk at det har vært sommer en gang, tenk at det blir det igjen, hvis vi overlever tsunamier, vulkanutbrudd, jordskjelv, atomeksplosjoner og alt som gjør vondt her i verden, tenk at vi fortsetter å gå, med Lykke Li på øret, og beina på pedalene mens vi suser nedover bakkene, tenk at vi gjør det igjen og igjen og igjen.

Det ble en liste med sanger for å fikse et ødelagt hjerte, sanger for å huske, sanger for å minne deg på at du har det i deg, alt du trenger for at det skal gå bra igjen. Uansett hva det er som gjør vondt. Det kan ikke fikse hjemløshet eller strålesyke eller å miste noen du er glad i, og på dager som dette så føles det nesten meningsløst å skrive om trivielle ting som skjer i de vanlige livene våre i trygge Norge eller Danmark, men jeg gjør det allikevel, for det er alt jeg kan. Og regjeringa har sagt nei til oljeboring i Lofoten for now, så verden kan ikke begynne å gå under nå. Jeg visste vi kunne.

4,3,2,1

Råd til unge poeter: «Spis sunt. Tren. Og prøv å være litt glad i deg selv – ikke mer enn det menneskene rundt deg er, men ikke så mye mindre heller.» – Sharon Olds

Jeg teller ned – teller ned søndagene som er igjen til det er bar asfalt, til jeg kan sykle til jobb, til sola varmer ordentlig, til vi går på grusen og ikke isen, knasinga under skoene, Converse på beina i stedet for klumpete vintersko. Jeg husker følelsen den første dagen med joggesko da jeg var yngre – å plutselig kjenne ting jeg tråkka på igjen. Småstein mot fotsålen, gjennom den tynne sålen etter en evighet i tjukke, men varme støvler. Jeg teller ned uker til det skal bli litt lettere. Jeg gjør dette hele tiden. Ser et annet sted enn der jeg er akkurat nå. Har alltid gjort det. Gleder meg til jul i november, gleder meg til sommeren i februar, gleder meg til å drikke kakao i juli, gleder meg til å bli en annen enn den jeg er, akkurat nå.

Om bare noen få søndager sitter jeg på en lilla, knirkete sykkel i København, det kommer til å være varmt da, jeg vet det, da jeg reiste derfra i fjor var det 18 grader og vi venta på bussen i t-skjorta, nå flytter jeg dit på samme tid som jeg reiste da. Vår i København. En måned – skrive ferdig førsteutkastet. To måneder – skrive ferdig hele boka. Jeg leter fortsatt etter et sted å bo, men har en sofa å sove på om det ikke er noen som vil leie ut til meg. Jeg trenger bare en sofa. Jeg drar ned dit med de klærne jeg liker best, en pc å skrive på, et par bøker å lese, en mobiltelefon og et stort, bankende hjerte som skal hjelpe meg å fullføre det jeg begynte på da jeg bodde der i fjor. Da jeg satt på kafé og hadde hjertesorg, da jeg satt hjemme på det rommet jeg leide og så på West Wing, snakka med vennene mine på Skype, vinka til Biggen gjennom webkameraet, la meg tidlig, la meg seint, sto opp tidlig, sto aldri opp, og en liten måned senere møtte jeg N på kafé og vi drakk vin på hotellrommet, så (500) days of summer og alt var forandra – hele livet mitt var snudd opp ned.

Det snudde seg tilbake igjen da jeg dro tilbake til Oslo, alt falt på plass igjen, akkurat som de var før jeg reiste, jeg så ut som før jeg dro, vennene mine snakket til meg på samme måte, jeg hadde 100 sider på et påbegynt manus, nå har jeg 200 sider og to kapitler igjen å skrive før jeg skal kjøre gjennom på nytt, røske i det, forbedre det, få det til å funke, få det til å kjennes i magen – som alt det som betyr noe her i livet skal, kjennes i magen.

Jeg vet ikke om jeg forventer at det skal kjennes litt som at ting faller på plass igjen når jeg ankommer København etter et år og en måned. Jeg tror ikke det er noe som venter på meg der, på samme måte som det var da jeg kom hjem igjen i fjor. Det er ingen hverdag å plassere meg godt til rette i der nede, ingen velkjente sko som passer akkurat – det er en vinglete sykkel som piper når jeg farer nedover Jagtvej, Hoegaarden på tapp, eviglange arbeidsdager på Tjili Pop, Paludan og Plenum, mennesker å treffe, mennesker å klemme, mennesker å le av og med og en sommer som kommer så mye tidligere enn den gjør her hjemme. Ok, så tror jeg at det står en annen Linn der og venter når jeg går av bussen. Jeg tror det. Og jeg liker henne bedre enn jeg liker hun jeg er her hjemme i Oslo.

Hun er morsommere, hun ler høyere, hun har det bedre med seg selv, hun er lettere, friere, tøffere, mer effektiv, alt det der jeg sitter her i kulda og ønsker at jeg var. Hun skriver om dagen, og leser bøker i baren om kvelden, hun lager sunne middager og drikker vin midt i uka, om så bare aleine fra et kjøkkenglass foran Skype, skåler til skjermen, hører på eventyrene fra Oslo, ser på Paradise Hotel på nett-tv til frokost, hopper på sykkelen om hun kjeder seg, med en 200-lapp i baklomma og kent på øret.

Hun ligner på meg, og jeg vet at det er meg, det er bare så vanskelig å ta henne med seg hjem igjen til Oslo. Oslo er så kaldt og fullt av trikkesjåfører som kjefter, billettkontrollører som juger, kunder som skriker, hunder som bjeffer, katter som dør, kjærester som krangler, biler som uler, kvelder som renner ut på gulvet som vann ifra et ødelagt plastglass og dager som skjærer i ørene som et sånt bor veiarbeiderne mesker seg med fra klokka sju om morgenen.

Jeg vet at det går over, det er bare noen få søndager igjen nå, og kanskje ville hun dukka opp i Oslo også, hun jenta jeg var i København, hun jenta jeg forventer å bli når jeg går av bussen i Ingerslevsgade og slipper bagen på bakken og skriker inni meg, på en god måte.

Jeg kommer snart, Kbh. Jeg kommer snart tilbake nå. Da er det deg og meg og en eviglang vår – den må kjennes lengre enn denne helvetes vinteren, hvis ikke så gir jeg opp og jeg mener det.