Vi synger falskt, men vi synger

Jeg står i Oslo Spektrum i vonde sko og ganske langt unna meg står vokalisten i Band of Horses og avslutter konserten med «The funeral», og lyset blender oss, trommene overdøver oss, gitarene gråter og stemmen hans er falsk i oooooh-inga, men som Lukas Moodysson sier: vi synger falskt, men vi synger

Jeg går på kino for å se 127 hours fordi de bruker «The funeral» i traileren, jeg blir satt ut av filmen, men skuffa over at låta ikke var med. Litt som med Where the wild things are, hvor var Wake up av Arcade Fire? Den var jo perfekt i traileren? Her er grinepotensialet stort, filmskapere – hold dere til godlåtene også i originalfilmene.

Vi kjører forbi hvite, frosne trær og jeg blir kjent med den lånte, grønne iPoden jeg har, siden mobilen min ble stjålet på tim-konsert på fredag, jeg skrur opp ved å snurre på hjulet med tommelen, gjør det for fort, skvetter av lyden, bussen svinger og jeg har reist i hele dag, tatt to fly, et propellfly som bråka så jeg trodde det skulle krenge og kræsje hvert sekund, et vanlig fly som svevde over de snødekte fjellene i Tromsø, jeg så for meg at propellene på det lille flyet skulle løsne og spidde oss gjennom flykroppen, plutselig løsner den, tenkte jeg, nå-nå-nå-nå, svosj-svosj-svosj-død. Men jeg lever enda.

Jeg skal stå opp tidlig i morgen og snakke med noen ungdommer på videregående i Karasjok, jeg sitter på hotellrommet mitt, jeg har kjøpt sjokolade og bokscola, sett et hint av nordlys, hvite skygger over himmelen som beveget seg som tepper som blir løftet i vinden, jeg har trukket pusten så det har gjort vondt i nesa på grunn av kulda, jeg har spist reinsdyrskav og potetmos og drukket Mack-øl, jeg har ull fra ytterst til innerst og en bag full av bøker jeg skal lese på flyene hjem igjen i morgen. Men først skal jeg altså snakke med noen ungdommer.

Jeg elsker ungdommer. Jeg elsker at jeg skal få møte noen som har lest boka mi, eller deler av den. Jeg gleder meg til å snakke om inspirasjon, om skjønnlitterær skriving, om å lese, om heltene mine og litteraturen de også snakker om. Dette er livet mitt, om så bare en liten prosent av det foreløpig. Jeg skal tilbake igjen i bokhandelen og være en vanlig tjej på torsdag, men nå er jeg en annen på et hotellrom i Karasjok – i morgen er jeg en forfatter som skal møte de viktigste menneskene, leserne.

Shit. Man. Dude.
Det er alt jeg har å si.
Håper det går bra.

11 kommentarer til «Vi synger falskt, men vi synger»

  1. Shitmandude, Linn. Dette er stas, og dette blir bra. Du er flink, en av de flinkeste jeg vet, faktisk, og det burde holde lenge. Såh. Kos deg, du. Gjør det.

  2. Så fint, jeg tipper de er spente på å treffe deg. Jeg må innrømme at jeg ikke har lest boken din ennå, men nå har jeg skrevet den opp på boklisten, og da er det bare et spørsmål om tid – jeg gleder meg, for du skriver så fint her på bloggen.

  3. Lykke til med ungdommene!
    Jeg fikk Roskilde til bursdagen i går. Den var signert, for onkel hadde kjøpt den av deg, helt tilfeldig, i Oslo. Herregud så heldig jeg er.

  4. Det var veldig kult å ha besøk av deg! Håper du koste deg 🙂

  5. Du kommer til å klare deg bra. Du er så fantastisk med ord, jeg kan ikke se for meg hvordan det ikke skal kunne gå bra. (utrolig kult at du er i Karasjok forresten!)
    Jeg vil også lese boka di. Eller deler av den. Noe. Jeg er sikker på at den er helt fantastisk.

  6. Når eg var heime i jula fant eg boka di på rommet til venninna mi (ho som var på besøk hos deg når me såg Bare Bea rett før jul veit du). Ho er ein sånn som kjøper ei bok annakvart år. Og dette året blei det di bok.

    Og bror min på 17 år leste boka di når han var på besøk hos meg sist. Han les heller nesten aldri bøker, men han likte boka di, sjølv om han aldri har vore på Roskilde, og aldri smakt solvarm Tuborg og grindansa til Robyn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.