Måned: februar 2011

Jeg står i Oslo Spektrum i vonde sko og ganske langt unna meg står vokalisten i Band of Horses og avslutter konserten med «The funeral», og lyset blender oss, trommene overdøver oss, gitarene gråter og stemmen hans er falsk i oooooh-inga, men som Lukas Moodysson sier: vi synger falskt, men vi synger

Jeg går på kino for å se 127 hours fordi de bruker «The funeral» i traileren, jeg blir satt ut av filmen, men skuffa over at låta ikke var med. Litt som med Where the wild things are, hvor var Wake up av Arcade Fire? Den var jo perfekt i traileren? Her er grinepotensialet stort, filmskapere – hold dere til godlåtene også i originalfilmene.

Vi kjører forbi hvite, frosne trær og jeg blir kjent med den lånte, grønne iPoden jeg har, siden mobilen min ble stjålet på tim-konsert på fredag, jeg skrur opp ved å snurre på hjulet med tommelen, gjør det for fort, skvetter av lyden, bussen svinger og jeg har reist i hele dag, tatt to fly, et propellfly som bråka så jeg trodde det skulle krenge og kræsje hvert sekund, et vanlig fly som svevde over de snødekte fjellene i Tromsø, jeg så for meg at propellene på det lille flyet skulle løsne og spidde oss gjennom flykroppen, plutselig løsner den, tenkte jeg, nå-nå-nå-nå, svosj-svosj-svosj-død. Men jeg lever enda.

Jeg skal stå opp tidlig i morgen og snakke med noen ungdommer på videregående i Karasjok, jeg sitter på hotellrommet mitt, jeg har kjøpt sjokolade og bokscola, sett et hint av nordlys, hvite skygger over himmelen som beveget seg som tepper som blir løftet i vinden, jeg har trukket pusten så det har gjort vondt i nesa på grunn av kulda, jeg har spist reinsdyrskav og potetmos og drukket Mack-øl, jeg har ull fra ytterst til innerst og en bag full av bøker jeg skal lese på flyene hjem igjen i morgen. Men først skal jeg altså snakke med noen ungdommer.

Jeg elsker ungdommer. Jeg elsker at jeg skal få møte noen som har lest boka mi, eller deler av den. Jeg gleder meg til å snakke om inspirasjon, om skjønnlitterær skriving, om å lese, om heltene mine og litteraturen de også snakker om. Dette er livet mitt, om så bare en liten prosent av det foreløpig. Jeg skal tilbake igjen i bokhandelen og være en vanlig tjej på torsdag, men nå er jeg en annen på et hotellrom i Karasjok – i morgen er jeg en forfatter som skal møte de viktigste menneskene, leserne.

Shit. Man. Dude.
Det er alt jeg har å si.
Håper det går bra.

Jeg henger i leiligheten min. Jeg har nesten ingen penger, men i dag gikk jeg på butikken og kjøpte en sjokolade og en bokscola. Det kjennes godt å sitte hjemme i stedet for å være ute. Jeg skriver brev, leser aviser, skifter sengetøy, tar ut av oppvaskmaskinen, vasker klær. Kjenner på pengene jeg sparer. Det er februar uansett. En tullemåned. Heldigvis er den kort, selv om regningene er høye.

2011 fikk en dårlig start, føler jeg. Jeg prøver på nytt. Nå er jeg ferdig med influensa og å miste de jeg er glad i. Nå skal det bare være fint resten av året. Jeg skal skrive, sove godt, ha det fint på jobb, ha permisjon, puste med magen, bo i København, høre på denne coverlåta til jeg blir lei og må ta en pause, se Six feet under en gang til, som jeg aldri blir lei av. Jeg gråter når de gråter og ler når de ler. De er de mest levende menneskene på tv noen gang. 2011 – nå er vi venner. En rolig start, med andre ord. Vi varmer opp. En helt vanlig lørdagskveld, du og jeg.