Måned: januar 2011

Tirsdag klokken halv elleve lå Biggen på undersøkelsesbordet hos dyrlegen og var så sliten at han sovna for alltid. Jeg sto ved siden av ham og gråt og gråt og gråt, jeg trodde det var hjertet mitt som var ødelagt og ikke hans lille kattehjerte. Han pusta så fort, og så pusta han nesten ikke lenger, og da fikk jeg en klem av dyrlegen og så gikk jeg ut på venterommet uten den fineste katten i armene.

Jeg betalte regningen mens jeg gråt, og jeg gikk til t-banen mens jeg gråt, og T ringte og spurte hvordan det hadde gått. Ikke så bra, svarte jeg, mens jeg prøvde å ikke gråte. Hvordan går det med Biggen? spurte han. Biggen er død, svarte jeg, og så begynte jeg å gråte igjen, midt ute i snøen, og jeg gråt og gråt og gråt og Biggen lå på bordet hos dyrlegen og fantes på en måte ikke mer, og himmelen var blå og lys, snøen var hvit og frossen under føttene mine, det går mot lysere tider, og Biggen som skulle ut igjen til våren skal ingenting mer. Jeg gråt hele veien til jobb, og da jeg kom på jobb, hadde jeg prøvd å skjerpe meg, jeg tørka tårene og gikk inn i butikken, møtte Petter som spurte om det hadde gått bra med katten, og da knakk jeg sammen igjen, og jeg gråt mens han klemte meg, jeg gråt mens kundene stilte seg i kø, jeg gråt og gråt og gråt og klarte ikke så slutte, så jeg satte meg på kontoret og bestilte bøker mens jeg gråt og drakk kakao. Petter så til meg inni mellom, hørte på historien min om hvordan Biggen ble syk mandag kveld, hvordan jeg tok ham med til dyrlegen så fort de åpnet, hvordan jeg kom inn med en sliten katt mellom armene og da de sa at det ikke var akutt, og at det kosta 350 kroner i tillegg, så sa jeg at han ikke spiste, og for en vanlig katt er det kanskje ikke så farlig, men for Biggen, min tjukke, matglade venn så var det det samme som at han var døden nær, og jeg fikk dessverre rett.

I en og en halv time tok de prøver og røntgenbilder og lyttet på det lille hjertet hans, og da dyrlegen kom inn etter de siste prøvene og Biggen lå utslitt på undersøkelsesbordet begynte jeg å gråte før hun var ferdig med setningen, og jeg gråt og jeg gråt og jeg gråt mens hun sa at prognosene hans var dårlige, og at det var bedre for ham å få slippe nå, og jeg satte meg ned på huk, så ansiktet mitt var inntil ansiktet hans og han var så sliten, så liten og utslitt og jeg skrev navnet mitt på dødsattesten hans gjennom en tåke av tårer, og hun satte narkosesprøyta og gikk ut av rommet, og jeg trodde jeg skulle bli til en pøl av tårer, forsvinne, oppløses, og jeg tok halsbåndet hans og tvilholdt på det, og nå ligger det i kåpelomma mi og jeg holder meg fast i det mens jeg går rundt i byen, til og fra jobb, til og fra vennene mine, og jeg vil ikke være en sånn som dreper stemninga med å snakke om at katten min er død, men Biggen var en sånn katt som alle visste hvem var, som selv de som hater katter har prata med en gang eller ti, lagt hånda si på den tjukke pelsen hans, kjent det lille hodet hans dunke borti seg, ledd av et eller annet han har gjort mens de har sett på, og en etter en forteller jeg dem det. Biggen er død og det er det tristeste som finnes for meg nå.

For fem og et halvt år siden dro jeg til kattehuset for å adoptere en katt. Jeg hadde katt fra jeg var liten til jeg ble 14 år. Han het Markus fordi han hadde en M i panna, han elsket meg over alt på jord, og da jeg for eksempel skulle på sommerferie, la han seg i bagen min så jeg ikke fikk pakka. Han lå alltid i senga mi om natta, helt inntil meg under dyna, og han satt ute i bringebærbuskene våre om sommeren. Jeg lovte meg selv da han døde at med en gang jeg flytta for meg selv skulle jeg få en ny katt, som var like bra som Markus.

Da jeg fylte 19 flytta jeg for meg selv, og en liten måned etterpå sto jeg på kattehuset med et tomt bur i hånda, og så meg om etter en ny kattekompis. Jeg hilste på mange fine, små katter, og de var fine, men jeg var usikker. Hvordan vet man hvilken katt som skal bli den beste katten? Og så, ute i stua, på bordet, satt Biggen og spiste rullekake. Hvem er det? spurte jeg. Det er Bigneck, sa de og jeg gikk bort til ham, satte meg i en stol like ved og klappa ham en gang. Han spiste og så opp på meg, før han fortsatte å spise rullekaka. Da han var ferdig sleika han seg om munnen, og gikk og satte seg i fanget mitt. Han malte ikke, men han tråkka på lårene mine, og dunka hodet sitt opp mot haka mi. Jeg fikk tårer i øynene og så på mamma og sa: Dette er katten min.

Han ble med meg hjem og gjemte seg under senga, innerst i hjørnet, mamma satte frem matskåler og ordnet kattedoen og jeg lå på gulvet og snakka til Biggen. Jeg fortalte ham ting, sa at han ikke skulle være redd, at jeg skulle passe på ham og at han skulle få masse mat og kos, og han kom frem fra langt under senga og dunka hodet sitt hardt inn mot mitt. Han skjønner at du er den nye mammaen hans, sa mamma, og jeg smilte.

Biggen bodde hos meg i fem og et halvt år, han malte hver gang han hørte stemmen min, han vekte meg hver morgen fordi han var sulten, han lå inntil meg under dyna hver eneste natt, han var aldri sur da jeg hadde vært på ferie, som noen katter blir, han løp meg i møte og malte så det dirra i hele kattekroppen hans, han la seg midt i avisen min om jeg prøvde å lese den på senga, han prøvde å stjele maten min fordi han ikke likte å være på kattediett (Biggens forbudte favoritter: ostepop, smultringer, paprikapotetgull, kvikk lunsj og fiskepudding i hvit saus – for de som gisper og tenker kattemishandling nå: han fikk ikke menneskemat, han spiste en nøye oppmålt kopp av dyrlegekattemat hver dag, men om vi ikke passa på kasta han seg over maten vår. Snu deg for å sjekke hvem som sendte sms, og maten er vekk og et stykk svært fornøyd Biggen satt ved siden av deg og murra), han kunne ikke mjaue ordentlig, så hver gang han prøvde begynte jeg å le, han satt utenfor blokka og venta på meg da jeg kom hjem fra jobb, og løp inn sammen med meg, venta utenfor heisen så vi skulle dra opp sammen, han la seg i senga mi med gjørmete poter, klorte meg til blods da jeg bar ham med meg ned hver gang brannalarmen gikk, fordi han ikke likte lyden, han elsket meg selv om noen mener at katter bare vil ha mat og husly og ikke kunne brydd seg mindre om mennesker – han elsket meg og var katten min, og jeg elsket ham så høyt at jeg tror jeg skal forgå av kattehjertesorg. Heldigvis har jeg gode venner med gode klemmer, gode stemmer som ringer for å høre om det går bra, og selv om det kjennes uendelig tungt å ikke bli vekket hver morgen av en sulten, malende katt, så går dette bra.

Han bodde hos meg i fem og et halvt år, etter å ha vært en hjemløs slåsskjempe. Kjære Biggen – du var faen meg best.

Det er ingen hemmelighet lenger at jeg som en gang bare hørte på indie og Sigur Ros, snakka om kjærlighet og skrev om kjærlighet, i løpet av de siste par årene har fått endel tvilsomme nye navn i cd-samlinga mi, gått ut for å danse midt på natta, laga playlister som kanskje ikke viser at Strømsborgs musikksmak = cred, men den er lik mye moro. Jeg hører fortsatt på fin musikk inni mellom, jeg går til jobb og bytter på å høre på Joanna Newson, Medina, Nephew, The Middle East, Kanye West, Laura Veirs, og som dere alle vet så er jo Robyn min heltinne med kort hår, min dansepartner når jeg danser alene, jenta hjertet mitt banker for når jeg gråter på konsert, dama bak musikken jeg hører på når jeg trenger å gå litt fort, puste litt kjappere, riste litt på hodet, riste det av meg, alt som gjør vondt.

Men ved siden av Robyn i hjertet mitt, så bor det en fyr. Han er dansk, han er slick som faen, han kom inn i livet mitt på ordentlig i 2009, tidlig vinter, men hans egentlige førsteinntrykk skjedde allerede på Roskilde i 2008, og det ble ingen tekst i boka om ham, men det hadde han fortjent. Hans navn er Liam O’Connor, for mange best kjent som L.O.C., og han er den heiteste, kuleste, tøffeste, mest hjerteknuste rapperen jeg kjenner til.

Vi lå på gresset og venta på hengekøyene ved Paviljong, og jeg hørte plutselig Veto fra Orange, selv om Veto hadde spilt dagen før, så jeg hoppa opp og løp bortover, trengte meg gjennom folkemengden, kom frem til et overfylt Orange, og på scenen sto, som jeg hørte helt bort til hengekøyene, vokalisten i Veto, og ved siden av ham sto det en fyr i hvit dress, håret gredd bakover, et fett glis over ansiktet, og låta til Veto, «Cannibal», var blanda med beats, og publikum hylte, de hoppa, og scenen var full av røyk og L.O.C., som var fyren i den hvite dressen, sang låta si, og hele publikum sang med, og jeg snudde meg mot Krummis og 18-åringen og sa ‘kult!’, og Krummis sa: haha, Linn, nei! Ikke kult. Herregud, se på ham? Og jeg så på ham igjen, på smilet hans, og jeg så at det var harry, hele opplegget, men jeg så også at jeg likte det, og så hørte jeg på ham, ‘men jeg har ikke så meget at dele, udover et knust hjerte der bløder over det hele, så lad os smelte sammen, og så forsvind’ i larmen, du bedre end deres 12-skridts-program’, og kanskje skjedde det litt der, men jeg glemte det igjen. Glemte det i 18-åringer og sola, vi gikk tilbake igjen og fant en ledig hengekøye, og så – mange måneder senere står jeg i stua til Andreas i København, og det er tåke og snø, kaldt som faen, og kanskje har jeg vondt i hjertet, jeg husker ikke, men jeg husker at vi kommer over en låt av L.O.C., og at jeg forteller ham historien om Roskilde 2008, og på bussen på vei hjem begynner jeg, jeg sitter og ser ut på tåka og snøen, lener hodet mitt mot ruta og stemmen hans følger meg helt hjem, helt til Oslo. Den ru, hese stemmen hans som jeg kan kjenne igjen overalt, uansett hvem han synger med. Han danner bandet Selvmord, og de blir kalt ‘rapperne med de blødende hjerter’, og jeg kjøper skiva, og billetter til Operaen, og både jeg og sjefen min kan skiva utenat etter et par måneder, vi er den eneste bokhandelen vi vet om som hører på dansk rap bak kassa, mens vi synger med.

Roskilde 2010: Nephew-konsert, jeg vet at L.O.C. pleier å dukke opp, han er med på låta deres «Hospital», jeg sier til Miri og Tobi at om han kommer, så tar vi sirkusgrep, jeg tråkker på hendene deres, og så kaster de meg på scenen. Ok? Ok. Alle er klare. Vi ler og hører på konserten, vi står langt, langt bak. Låta begynner, og han er ikke der. Jeg tenker jaja, han er opptatt med bandet sitt, de spilte på festivaler hele sommeren gjennom, og så midt i låta, tones den ned, Simon Kvamm bygger låta ned, ikke opp, og fra siden av scenen kommer han, L.O.C., publikum kaster seg mot gjerdene, de danske jentene hyler så det piper i ørene, jeg snur meg mot Miri og Tobi og sier NÃ…! Og hadde det vært en film hadde de laga sirkusgrep, og kasta meg 400 meter over folkehavet, og jeg ville landa på beina, rett foran scenen, jeg ville sett på helten min derfra, bare et par meter unna, men vi står i folkehavet, langt, langt unna og jeg hopper, hører stemmen hans gjennom høyttalerne, og like fort som han kom inn fra siden, forsvinner han ut den andre, men han var der. Han kom. Jeg hørte ham. Vi så ham.

Jeg har dratt til København for å se han og bandet hans, Selvmord, spille i Operaen. Jeg har fått skivene hans tilsendt fra Danmark, fordi jeg ikke fikk tak i dem i Norge. Jeg har hørt i hjel førstealbumet til Selvmord, og snart hørt i hjel hele katalogen til L.O.C., og nå, i mars i år, kommer endelig et nytt album, «Libertiner», og jeg har billetter til slippfesten. Han kommer til å være der og jeg kommer ikke til å tørre å si hei, men hvis jeg hadde turt å si hei, så ville jeg tatt ham i hånda, neid som jeg alltid gjør, og sagt at han er den kuleste fyren jeg vet om. At han tar følge med meg til jobb når jeg trenger det som mest. At han er fyren som får meg til å ta på meg bad ass-uttrykket i ansiktet, at han gjør en dårlig dag til en kul dag, at han har de tristeste linjene om å elske noen og ikke få dem, at jeg veksler mellom å ville gi ham en klem eller å gi ham telefonnummeret til en søt jente, at han er fyren jeg hører på når det regner eller snør, at han er den jeg har hørt på når jeg har fått hjertet mitt knust, gang på gang, for hjerter knuser og stemmen hans brister, men beaten er der, og hjerteslagene er der, og hvor enn de hviler sine hoder i natt, husk at vi er med, og jeg ville bare si at du er den kuleste jeg vet, aldri slutt med det du gjør.

Roskilde, 2011: «Han lagde Orange Scene ned ene mand i 2008. Nu byder vi én af den hjemlige musikscenes store personligheder velkommen tilbage.» L.O.C. er første danske act som annonseres til festivalen. Jeg skal dit. Og jeg gleder meg.

Jeg er syk og hjemme fra jobb. Det er ikke grop-syk, det er helt vanlig influensa. Kjip, varm, tett, øm influensa. Jeg bor i senga mi, står opp for å smøre noen knekkebrød, dagene mine består av å lese Heimdal, California av John Erik Riley, se meg opp på Grey’s Anatomy sesong sju, stirre i taket, ta smertestillende og sove. Det kommer til å gå bra, dette. 2011, altså. Jeg ser en løsning på det. Det har vært en liten uke med feber, hoste og vondt i leddene, men det er fortsatt 49 uker igjen med fester, skriving, lesing, slippfester, kyssing, trikketurer, bussturer, alt som er bra her i livet. Det blir lysere nå. Lettere.

Leiligheten min er et trangt og rotete sted, det samme gjelder hodet mitt, men snart er det ryddig her. Snart er det plass til alt som betyr noe.