2011 i musikk

Jeg har brukt spotify og Wimp mye i år. Jeg har laga skrivelister, soundtrack, gå-lister, jobb-lister og ikke minst en kronologisk liste som jeg har oppdatert hver gang en ny låt har fått bety noe. Den ligger her, og den har en del partylåter, en del gamle låter som først nå har fått bety noe og en del låter bare for å huske en film jeg så eller noe noen sa til meg. Men her er noen av de som har betydd mest:

L.O.C. – Ung for evigt

Liam O’Connor har jeg skrevet om før, og i 2011 utkom hans hittil beste album, Libertiner. Det er et album om besettelse, om avhengighet, om sex og festing, om å våkne opp en morgen for å ikke ville stå opp igjen og for å være så sjuk av kjærlighet og sjalusi at man gjør forferdelig dumme ting. Ung for evigt var førstesingelen, og jeg sto på jobb da jeg hørte den første gang – og så hørte jeg på den 20 ganger til.

Moi – Hjerteknuser

Moi vant en konkurranse om å covre Kaizers’ Hjerteknuser uten å ha hørt låta først. Jeg liker nok egentlig originalen best, men den coveren her har noe den også, noe som gjør originalen enda bedre, kanskje – de utfyller hverandre. Jeg gikk mang en vintermorgen og pusta frostrøyk mens denne låta var soundtrack.

Tim – Maria bestemmer

Tim kom med ny singel og ny skive og jeg var i København da de hadde slippfest, så jeg fikk ikke vært der, og jeg fikk ikke vært på mange andre konserter de spilte i år, men den låta her har vært med meg.

Petter feat. Veronica Maggio – Längesen

Soundtracket til å sitte på Harbo Bar aleine og grine etter en skype-samtale. Lyden av skuffelse og kjærlighet, lyden av å gi opp, lyden av forandring, lyden av å grine da jeg så navnet hans på Skype etterpå, lyden av å sykle rundt i Kbh og grine, lyden av sommeren som banka på vinduene mine, å trekke pusten mens jeg griner, solen gjennom vinduene på Harbo, bartenderen som smilte til meg, et trøstende smil, et smil som sa at det kom til å gå bra – det går over. Minns varje ord, varje rad jag skrivit.

Chris Brown – Beautiful people

Sommeren under sykkelhjula, vinduer som åpnes, å sitte på Musiksmag med Eira og når vi går hjem, etter at jeg har sett på den kjekke dealeren og hundene som kommer på besøk til dem i Jægersborggade, når vi går hjem fordi dem og hører en fest fra et vindu over oss, og jeg kan låta, seff kan jeg låta, jeg hører bare på drittmusikk, sier jeg og vi ler. Å trykke på play før jeg hopper på sykkelen, å stå i kø og øve meg på å ikke gå av sykkelen, holde balansen, vinduene som suser forbi meg, kaffe med Andreas, bussen ut til flyplassen for å møte Nina, å hoppe i hotellsengene, Captain og cola og snus fra Norge, Strædet klokka seks om morgenen, en sofa i veien, å snurre rundt og rundt på dansegulvene i Kbh, å ta piruetter som Chris Brown, å hoppe i kor, nå – nå – nå.

Veronica Maggio – Finns det en så finns det flera

Tre Maggio-konserter og bare en av dem leverte denne låta, ett album av Veronica Maggio som utkom i april, i slutten av april, som fylte det lille rommet mitt Nørrebrogade, som fulgte meg i hjertesorg, forelskelse og ungdommelig overmot, som lærte meg at det kommer til å gå bra, fins det en, så fins det flere, og de kommer til å være like bra, like fine, like morsomme, like spesielle, like gode å lukte på, like morsomme å danse med, like rare som de du har hatt før – men bedre. Når man har hjertesorg kan man godt grine til The notebook, men det beste er å danse til denne og Robyn. I’m just saying, det er min kur. Knyttnevene i været, hjertet dunkende i brystet, andpusten og klar for alt. Du er en bra en.

Phoenix – Lizstomania

Eller man kan se denne videoen av Brat Pack og danse til denne låta i stedet:

Pitbull feat. Ne-Yo – Give me everything

Ja, det er disse utestedene med vakter i dress og jenter uten skjørt – og meg og gjengen min. Bordet vårt i hjørnet, skoene våre over dansegulvet, high five med bartenderen og jeg som er forelska i DJ’en fordi han en gang spilte Nephew og alltid spiller det jeg ønsker meg. Det er lyden av en sommer med nachspiel i soloppgangen, å kline på dansegulvet, en kompis som sovner i stolen i stua di, en gjeng som gir alt hver kveld.

Beirut – The rip tide

Høsten kom med september og Beirut, det regna og jeg sykla i regnet og på jobb hørte jeg på skiva til Beirut, og Bon Iver, og prøvde å varme meg på kakaoen om morgenen.

Bon Iver – Holocene

Det blir rim på bakken og jeg går hjem om kvelden, om natta, jeg går hjem og jeg puster frostrøyk, og Bon Iver synger «and at once I knew – I was not magnificent» og jeg har følt meg ganske lite magnificent denne høsten, jeg også.

M83 – Midnight city

Heldigvis kommer M83 og redder høsten, redder knuste hjerter og krølla stoltheter, kommer med superhelt-soundtrack og en låt som får meg til å stå opp hver morgen uten å skru av vekkerklokka, bare for å høre ferdig.

Wye Oak – Civilian

Og sist, men ikke minst – en av de fineste låtene jeg vet om, i hele verden akkurat nå. Jeg skrur opp, og skrur opp igjen, og jeg ligger alene i senga mi om natta, eller jeg drikker lambrusco med Miri og Krummis, eller jeg går rundt og rundt i byen, i vinterbyen der det ikke er snø, og jeg er perfectly able to hold my own hand, but I still can’t kiss my own neck, men det er ok. Det er ok, så lenge jeg har denne sangen her. Og Spotify. Og Wimp. Og hodetelefoner. Det er det første jeg skal kjøpe i 2012 – hodetelefoner.

Topp 5-album 2011:
1. Veronica Maggio – Satan i gatan
2. Wya Oak – Civilian
3. Bon Iver – Bon Iver
4. M83 – Hurry up, we’re dreaming
5. L.O.C. – Libertiner

2011:

Jeg har –

mista katten min, reist til Karasjok og sett nordlys, tatt propellfly mens jeg leste A fraction of the whole av Steve Toltz, vært på slippfesten til L.O.C.s Libertiner-album i grønn sekstitallskjole, drukket meg full før underskogspilsen på Ølbaren fordi jeg grua meg, tatt bussen hjem igjen til Oslo mer bakfull enn noensinne etter å ha sykla hjem sju om morgenen i mars 2011, men det burde vært mars 2010, alt skjedde på feil tid og alt var annerledes, men samtidig helt likt og bare noen få uker senere flytta jeg inn i en leilighet i Nørrebrogade og da kjæresten min reiste hjem, så hadde jeg så vondt i hjertet at jeg ikke kunne snakke, og jeg visste at han ikke kom til å være kjæresten min mer selv om ingen av oss hadde sagt det, det var kanskje begges feil, kanskje ingens feil, kanskje mest min, kanskje mest hans, men uansett hvem sin feil det var, så skal man ikke høre på Kate Nash som synger om å være ulykkelig forelska på avstand og ha det akkurat sånn, når han ligger ved siden av deg hver natt og allikevel føles kilometer unna, (I wish I was your favourite girl), men jeg flytta inn i leiligheten i Nørrebrogade og jeg åpna vinduet og april var der, København var der, sykkelen min over asfalten, Bruce Springsteen på hylla over meg, («Du er Bruce Springsteen og du skriver Darkness on the edge of town, ok?» Ok.)

Bruce Springsteen og papirfugler

April var varmt og mai var varmere, og året fortsatte. Det var 2011 og jeg har:

feira 17. mai i en park i København mens vi spiste is på pinne, spist sushi minst femti ganger, levd vegetarisk i nesten to måneder, åpna vinduet mitt fordi en gutt kasta småstein på det, ligget våken en hel natt fordi en gutt knuste hjertet mitt, dansa hele natta, dansa i knust glass, dansa i øl, dansa på gata, dansa på et sted der man egentlig ikke danser, men der bartenderen rydda danseplass til oss, spist moreller på en brygge, hoppa uti vannet fra en brygge, en båt, et stupebrett, en murkant, bada naken midt på natta, bada mens det fortsatt var for kaldt til å bade,

CIMG0821

kommet hjem igjen til Oslo fra København akkurat tidsnok til å se Paradise Hotel-finalen på storskjerm på Grønland, blitt ringt av en tidligere Paradise Hotel-deltaker på bursdagsfeiringen min, kjøpt en kjole jeg aldri brukte, vært så forelska at jeg måtte skrive en vegg av tekst om det som aldri – aldri,aldri – kan publiseres noe sted, grått på fest, grått på kafé, grått på sykkel i regnet, grått på jobb, vært på Veronica Maggio-konsert 3 ganger, sykla uten hender, fått skrubbsår, fått flis, hatt bustete hår, barbert vekk noe av håret mitt, hatt det beste Roskilde hittil i mitt liv, gått rundt på jordet midt på natta med et ølbrett i hendene og Tobi ved min side, sett på stjernene og lyskasterne og teltene og alle menneskene og skjønt at det sjelden blir bedre enn dette, akkurat her er det vi er, akkurat her skal vi være akkurat nå, sett på Miriam på Kings of Leon-konsert og sagt rett før de spilte låta mi, at nå kommer låta mi – og så kom den, stått alene på L.O.C.-konsert og tatt en shot Fiskefjæs når han spilte låta mi, ligget på bakken og venta på bussen hjem når den første vi hadde billett til ble altfor fort full, og det gjorde ikke noe, vi kom oss hjem, vi kommer alltid hjem,

CIMG0225

ligget på bakken utenfor merch-boden etter å ha kjøpt «Nu kan du få mig så lätt»-skjorte, grini på Håkan Hellström-konserten seinere når han sang vi är inte sånna som i slutet får varann, ligget på bakken igjen, vært mange meter over den, tatt sovetog, vært i Bergen, drukket lambrusco – så utrolig mye lambrusco med verdens fineste folk, sittet på Musikksmag til de stengte, sittet på Robinet til de stengte, sittet på Internationalen til de stengte, sittet på Revolver til de stengte, sittet på Mono til de stengte, dansa på Tempest til de stengte,

CIMG0746

fått pc’en min frastjålet og leiligheten i København endevendt, fått mobilen min frastjålet, blitt kredittkortsvindla, fått igjen nok penger på skatten til å dra til USA neste år, jobba mindre enn i fjor, lest færre bøker enn i fjor, begynt å løse kryssord igjen, gått med kjole på jobb, gått med shorts på fest, gått alene på kino, kjøpt en ullgenser på Fretex, grått foran nyhetene, grått i bakgården på Dattera til Hagen, oppretta tacotirsdag med noen av de fineste folka jeg kjenner for å overleve november, klina med en amerikaner, vært så glad i jobben min at jeg ikke ville gå hjem, vært så sliten etter jobb at jeg tok feil buss og endte opp et helt annet sted enn hjemme, blitt enda flinkere til å lese mens jeg går, oppdaget Bonanza på Youngstorget, sett Drive på kino og hørt på Desire – Under your spell hver dag siden (den scenen, den festscenen, herregud, det er noe av det fineste jeg har sett på film noen gang, lyden gjennom veggen, hun som sitter på gulvet, blikket hennes når Standard holder tale og denne låta blir høyere, I don’t eat, I don’t sleep, I do nothing but think of you, og Ryan låser seg ut av leiligheten sin, herregud, den låta her, den filmen der),

tumblr_lrxuseoClj1qza9qoo3_1280

sagt hadet til Nina da hun flytta, begynt å grine på jobb da hun kom innom for å si hadet en gang til, hatt de beste kveldene med henne og gjengen som følger med, fått Drive-plakat til å henge opp på kontoret mitt, for jeg har fått ny jobb i 2011, jeg har fått ny jobb og blir bokhandlerske på dagtid på ARK Klingenberg og daglig leder-bokhandlerske på kveldstid på bakrommet som jeg kaller kontoret, der skal jeg sitte ved skrivebordet med Ryan Gosling ved min side og det skal bli bra, og dere må komme innom og drikke kaffe med meg i butikken, dere må komme innom når dere skal på kino, dere må komme innom og kjøpe alle bøkene jeg skriver om, og selv om jeg skal jobbe mye, så skal jeg også skrive, og mitt eneste nyttårsforsett for 2012 blir å skrive ferdig boka mi, eller – det er feil, for nyttårsforsettene mine er å ikke jobbe meg ihjel, men gjøre en bra jobb, skrive ferdig eller så nærme ferdig jeg kan komme på et år, stå opp tidlig og trene, sykle til jobb igjen fra mars eller april, skrive flere brev, lese flere bøker enn de 70 jeg rekker i 2011, gå på kino, bade naken, ikke være redd, gi alt jeg har, vite at det kommer til å gå bra, at jeg er en bra en.

«Jeg var ikke gal, jeg var forelska.»
«Hold hodet kaldt og hjertet varmt.»
«Framtiden är så ljus att jag må ha solbrillor»
Måtte 2012 bli det beste året hittil.

Godt nyttår.

Om bøker – 2. Bra damer

Det er så mange bra damer i litteraturen. Så mange bra damer i bøker, så mange bra damer som skriver bøker. De er unge, de er eldre, de har skrevet én bok, eller mange. De har forandra livet mitt, umiddelbart, eller overbevist meg sakte, bok etter bok. Her kommer et utvalg av damer som har betydd mye for meg, om ordene deres som har festa seg, blitt en del av meg, blitt noe jeg har tatt vare på. Først ut: Ruth Lillegraven.

IMAG0101

Ruth Lillegraven debuterte med boka Store, stygge dikt – en diktbok med lange dikt, korte dikt, dikt om å svømme, dikt om å ta trikk, dikt om en mann med båt, om kompiser med øl, om å føle seg aleine, om å føle seg dum, om å føle seg usikker, om å føle at man er på akkurat riktig sted, til akkurat riktig tid. Boka følger månedene september, oktober, november, desember, januar. De følger høsten og mørket, de følger årsskiftet og veien til noe lysere, noe bedre, fremtida. Jeg leser den om høsten, gang på gang leser jeg den, og alltid sier den meg noe nytt, noe nytt om skriving, noe nytt om å være jente, noe nytt om å elske, leve, drikke øl, le, grine, synge, rømme, forsvinne og komme hjem. Såvidt jeg vet har ikke Lillegraven skrevet flere dikt etter denne, men hun skrev en roman som utkom tidligere i år. Den heter Mellom oss, og den bør du også lese.

24. november utkom den nyeste boka til Linn Ullmann. Den heter Det dyrebare og er en av årets beste bøker. Den handler om familien til Siri og Jon, om moren (og mormoren) Jenny, om jenta og barnevakten Mille som forsvinner, og datteren Alma og hennes hemmelighet som sliter henne nesten i stykker. Det som slår meg hver gang jeg leser Ullmanns bøker, og jeg har lest alle, flere ganger, er hvordan hun forteller om og nærmer seg barna, de yngre karakterene i bøkene hennes. Det er en utrolig forståelse for barn og unge i blikket hennes, språket hennes, plassen hun gir til barna i bøkene. I en av mine eldre favoritter, Når jeg er hos deg, er en av de karakterene som fester seg mest hos meg den unge Amanda, Amanda som mister moren sin, Amanda som passer på lillesøsteren Bi, Amanda som ikke vet hvor hun skal gjøre av alt hun har inne i seg. Jeg vokste opp med bøkene til Linn Ullmann, jeg var 13 da jeg leste debuten hennes, og jeg var 18 da jeg skrev særemnet mitt om de tre første bøkene hennes. De handler om misforståtte mennesker i all deres smålighet og grusomhet og sårbarhet og lengten etter noen å være glad i, noen som forstår deg, noen som holder deg uansett hvor mørk eller tung eller fæl du egentlig er. For det er vi alle, i større eller mindre grad. Og hos Ullmann er det greit. Det er plass til det også. Det er rom for menneskelighet, i alle varianter.

En annen forfatter jeg vokste opp med bøkene til, er Tove Nilsen og hennes skyskrapertrilogi, som ble etterfulgt av en fjerde bok i fjor høst. Bøler-bøkene hennes, som handler om Tove 11, 12 og 13 år og nå til slutt i Nede i himmelen, Tove 16 år, er noe av det beste som er skrevet om oppvekst og ungdom noen gang, tror jeg. Tove og Goggen, hunden Pan som Tove passer for en nabo, en annen nabo som hopper fra en av de øverste etasjene i høyblokka på Bøler og blir knust mot bakken, damene som sladrer på tunet, mennene som jobber og røyker sigarer, kikkehullene i dørene og ryktene som går om alle som bor der, alle som er en del av fellesskapet, og Tove og Goggen som gjemmer seg i skogen, i kjellere, i tomme klasserom og midt på torget om sommeren. Det er en sånn historie som virker, en historie om en helt vanlig jente i en helt vanlig blokk, hun går i helt vanlige klær og går i en helt vanlig klasse, og inni henne er det helt vanlige følelser, og de fyller hele henne, hele tiden, og i blokkene rundt henne bor det folk og en av dem er Goggen, G for Georg, med en T for Tove rissa inn i håndbaken sin. Jeg skrev om Skyskrapertrilogien for bokmerker, det kan du lese om her. Bøkene om Tove minner meg om å være 11, 12, 13 og 16 selv, det minner meg om somre med for mye mygg og for lite å gjøre, om vintre der det knaser i snøen under føttene og du kan se månen mellom trærne oppe på himmelen, det minner meg om å være forelska og redd på samme tid, om guttene jeg kjente der jeg vokste opp, om kjellerganger og hemmeligheter, om de voksne mot barna – to forskjellige verdener, og allikevel egentlig den samme.

Og når vi snakker om å være ung, og om å bli voksen, så kommer vi til en av mine favorittbøker på temaet å finne seg sjæl, og den er skrevet av en ung jente som såvidt jeg vet ikke har skrevet noe mer siden denne, og det er synd. Heis med Houdini utkom i 2008, den er skrevet av Helene Flood Aakvaag. Det er en roman for unge voksne, en slags hybrid mellom en ungdomsbok og en vanlig roman, jeg satte den alltid på roman. Jeg var tross alt 12 da jeg begynte å saumfare mammas bokhyller etter lesestoff, så jeg regna med at rette vedkommende ville finne frem til denne fantastiske boka selv om den sto sammen med de andre ‘voksenbøkene’. Rebekka er ferdig med videregående, hun prøver å studere, men hun får det ikke til. I stedet drar hun og bestekompisen Alex ut på ‘den store reisen’, interrail og hoteller i Europa, barer og one night stands, forelskelser og ulykkelige kvelder i Paris. Det høres ut som en klisjé, og kanskje er det det, men kanskje er det også nettopp derfor jeg leser denne boka igjen og igjen. Fordi den kunne handla om meg. Den handler om oss. Den handler om akkurat hvordan det er å være ung og dum og ikke vite hva man skal gjøre med livet sitt, hvor man skal gjøre av seg sjæl i alt dette rundt oss som heter verden. Det er en lettlest bok, så hvis du har en kusine eller en bestevenninne som er ung og ikke egentlig leser bøker, så bør hun allikevel få denne i gave, eventuelt et lånekort så hun kan låne den på biblioteket.

Andre bra damer som fortjener å bli lånt på biblioteket eller kjøpt og betalt og tatt med hjem til odel og eie fra din favorittbokhandel er morsomme Agnes Ravatn og hennes roman Veke 53, Kjersti Rorgermoen og hennes debut Purkene snudde seg, en annen Kjersti med en annen fantastisk debut som jeg har skrevet om på bokmerker her (Kjersti Annesdotter Skomsvold – Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg), tegneserieboka Fallteknikk av Inga Sætre som vant Brageprisen for Barne- og ungdomslitteratur og hvis du fortsatt har plass i bærenettet, så bør du slenge med Naja Marie Aidts novellesamling Bavian som vant Nordisk Råds litteraturpris i 2006 og som jeg fikk til jul samme år.

And call your grandma on the phone, if she’s living all alone

Det er jul. Hjemme i leiligheten min er det fullt av esker, pakkepapir, til-og-fra-lapper, gavebånd, hauger med bøker jeg skal gi bort, en pose med andre gaver som jeg har tenkt til å pakke inn og ta med meg bort på Fattighuset. Det er et så trist navn, det får meg til å tenke på Emil i Lønneberget og den gangen han inviterer alle på Fattighuset hjem på middag, og når jeg går til jobb om morgenen, forbi køen utenfor Grønlandsreiret, så er det ikke nødvendigvis den samme typen fattige man ser eller tenker på, men det finnes folk som ikke spiser ribbe på julaften fordi de ikke har råd til mat, det finnes folk som ikke åpner en eneste pakke, langt mindre har gitt bort noe, det finnes folk i jula som ikke har noen å feire jul med i det hele tatt, det finnes folk som har en annen grunn til å gråte i jula, og ellers, enn at farmoren deres døde i en alder av 83 år. Jeg vet at jeg ikke har det så vondt, all verdens lidelse tatt i betraktning. Men jeg skriver dette allikevel.

Jeg tenker på farmor hver dag.
Hver eneste dag tenker jeg på henne.
Som regel er det noe fint jeg tenker på, noe vi gjorde sammen, å sitte ved kjøkkenbordet hennes og løse kryssord med henne, å lære å lage eggerøre eller hvit saus, å fortelle henne en hemmelighet – noen ganger tenker jeg på kjøkkenet hennes uten henne, som pusses opp nå – veggene og taket er borte, kjøkkenbenken revet, det er bare skjelettet igjen, og nå skal det bli nytt og fint der. Jeg tenker på armen hennes i gips den siste jula vi hadde der hjemme, jeg tenker på hvordan hun så ut i sykesenga, jeg tenker på at jeg sang Sufjan Stevens for henne, eller for meg selv, en gang hun sov – John Wayne Gacy Jr. sang jeg. I snøen på graven hennes synger jeg Tenke på en venn av Hanne Hukkelberg.

Jul i Svingen gikk på TV den første jula jeg feira uten farmor, og jeg husker at jeg står på gulvet til mamma om morgenen når julaften-episoden går på Julemorgen, og jeg begynner å gråte. «Om du titter ut av vinduet, en sen desembernatt og du føler deg litt ensom, litt alene og forlatt, skal du tenke på en venn der du sitter for deg selv, for da er du ikke ensom likevel.»

Det er mye fint med jula. Det er så utrolig mye fint med jula. Jeg spiser sjokolade til frokost, jeg leser Julemysteriet, jeg pakker inn gaver og fyller på bokbunker i butikken min, jeg smiler og spiser pepperkaker, Freias Appelsinsjokolade er i hyllene igjen, jeg skriver lister – ønskelister og gjørelister, stryker ut etter hvert som jeg kjøper inn, pakker inn, finner frem, ordner opp. Jeg lager en liste over alle julefilmene jeg vil se før den store dagen: Edward Saksehånd, Love actually, Mongoland, Hjemme alene, Polarekspressen, Die Hard, Nightmare before Christmas – og lista blir lenger og lenger, kanskje rekker jeg ikke alle. Men Mongoland rekker jeg. Og The family stone som har blitt min egen juletradisjon. Etter at farmor, min eneste juletradisjon, døde, så har jeg lett etter mine egne. Ã… jobbe på julaften har blitt en av dem. Det er noe av det fineste jeg vet. Det eneste triste er at jeg går glipp av Johannas jul, men de siste par årene så har jeg overtalt kollegaen min til å åpne alene, så jeg kan komme ti over ti, da rekker jeg det akkurat. Hele Johannas jul.

Det er TV, bøker og musikk som er jul. I fjor hørte jeg på soundtracket til Tre nøtter til Askepott mens vi jobba på julaften, i år har jeg kjøpt dvd’en, så vi kan sette den på når den begynner på NRK. Det er unntakstilstand på julaften. Det fineste jeg vet er å jobbe på julaften. Jeg pynter meg og spiser julemarsipan. Jeg pakker inn de siste gavene for noen som er stressa helt til de kommer til oss, og ønsker folk en god jul. Så går jeg, forhåpentligvis i snøen, til t-banen, og fra t-banen og til kirkegården, og der møter jeg mamma eller pappa eller begge, og så tenner vi lys.

Jeg husker å sitte på gulvet hos bestemor og bestefar og se på Donald Duck på svensk TV2, jeg husker oksen Ferdinand som liker å lukte på blommorna, jeg husker Reisen til Julestjernen oppe i stua til farmor mens hun gjorde i stand middagen, det tok hele dagen, jeg husker lyden av de små beina mine i trappa hennes, jeg husker å våkne julaften og få eggerøre til frokost, jeg husker akebakken utenfor huset hennes, mamma som tok drosje hjem om kvelden, noen ganger med meg, noen ganger uten meg, hvis jeg gråt så jeg fikk lov til å bli allikevel. Jeg husker at jeg gjemte meg i kjelleren hvis jeg krangla, jeg husker utallige latterkramper til Grevinnen og hovmesteren, farmor som bar kaffekoppen opp i andre etasje der jeg satt i en pakkehaug og venta, kan jeg åpne en nå, en før middag, bare en eller to? Jeg husker første gangen jeg hørte Sufjan Stevens’ That was the worst christmas ever, jeg husker alle gangene jeg har rømt hjem om kvelden på julaften, i stedet for å være sammen med familien min, alt bare fordi jeg savner farmor så fælt, og egentlig er jeg jo bortskjemt, så fryktelig bortskjemt. Tenk at jeg hadde en farmor som jeg var så glad i, og som var så glad i meg, at jeg tenker på henne hver eneste dag. Tenk at alle mine juleminner handler om henne helt frem til den dagen hun ikke lenger levde. Tenk at jeg hadde en oppvekst der jeg satt på stuegulvet hennes, jeg kan fortsatt kjenne hvordan gulvteppet kjentes ut, og så på TV mens hun kilte meg på ryggen eller på armen, mens hun spurte meg hvem de forskjellige var, i filmene jeg så. Mens hun lærte meg å løse kryssord og lage mat, å knyte skolissene mine og brette klær. Tenk at jeg hadde en farmor som gikk med blomstrete kjole om sommeren og tok permanent hos frisøren, som røyka en tjuepakning blodPrince om dagen, som lo og snakka som Oslolosen når hun var oppspilt, som var mjuk og god og varm og snill, og verdens tøffeste, rareste, fineste gamle dame.

Tenk at jula er en sånn rar blanding av godt og vondt, trist og fint, nært og fjernt. Litt som Gremlins, eller Jul i Svingen. Eller en annen julefilm eller serie du liker. De er alltid litt triste. Men så går alt bra tilslutt. Som i Family stone, der Sarah Jessica Parker bare var sammen med feil bror. Og så ordner det seg. Heldigvis. Hvert år.

Om bøker – 1. Engelske bøker

Jeg fikk en kommentar for lenge siden der jeg ble spurt om å skrive om noen bøker jeg liker, noen bøker jeg blir glad for at folk kjøper av meg i butikken min. Jeg burde jo hivi meg rundt og gjort dette for lenge siden, men tiden strekker ikke til, jeg står opp og så er det blitt mørkt, og det er mandag, og så er det søndag igjen, og i mellomtida har jeg kryssa av ting etter ting i kalenderen min, alt som virka viktigere enn å skrive. Men nå begynner jeg.

Det blir for mange bøker for å bare skrive en post, så jeg har delt det inn i kategorier. Den første er engelske bøker jeg elsker. Jeg begynner bare.

The perks of being a wallflower av Stephen Chbosky. Dere har hørt om denne boka. Dere har hørt om den selv om dere ikke vet det. Det er sitater av den overalt på internett, ungjenter og unge gutter over hele verden har lest denne, lest den igjen og igjen, laga spillelister og mixtapes som er like den Charlie lager i boka, …and I swear at that moment we were infinite. Det er tenåringsangst, tenåringskjærlighet, tenåringsvisdom og ikke minst er det gjort helt uten distanse eller å gjøre narr av hovedpersonens inderlighet og alvor som følger med de første årene på videregående, for ikke å si de siste årene på ungdomsskolen. Det er en brevroman der Charlie er fortelleren, og historien består av brev han skriver til en spesiell venn, en han forteller alt til – alt han har gjort, alt han har tenkt, alt han ønsker seg og helt tilslutt alt om fortiden sin som han selv må møte. Da jeg leste denne boka ble jeg så begeistret at jeg nesten ikke klarte å styre meg, jeg tok inn en gigantisk bunke til butikken og helt riktig – den suser avgårde, som en fersk bestselger enda den utkom første gang i 1999. Den er en instant classic, et must i boksamlinga, hadde jeg lest denne da jeg var 17 i stedet for da jeg var 24, så hadde jeg vært et annet menneske i dag. Den er unik, akkurat som Charlie – en av de fineste hovedpersonene i en bok jeg har blitt kjent med.

Når vi er inne på unike hovedpersoner, så vil jeg ta dere med til A fraction of the whole skrevet av Steve Toltz. Boka er en heisatur mellom Australia, Paris og Thailand, en historie om Martin og Jasper, far og sønn, deres sære omgangskrets av kvinner og forbrytere, hemmeligheter og løgner og sære påfunn. Det er en så usannsynlig historie at jeg ikke ville nølt et sekund ved å tro på alt som står der hvis noen sa til meg at det var sannheten – virkeligheten er alltid usannsynlig, og denne boka er satt sammen av så mange gærne påfunn og personligheter at jeg nesten blir andpusten av å tenke på den. Den er lang og kronglete, spennende og trist, hyperaktiv og sløv på samme tid. Til tider er den nesten poetisk, på neste side er den som en actionfilm med Sylvester Stallone eller Steven Seagal i hovedrollen. Det er en av de rareste bøkene jeg har lest, og rar er bra. Rar er best. Her er åpningssitatet:

«You never hear about a sportsman losing his sense of smell in a tragic accident, and for good reason; in order for the universe to teach excruciation lessons that we are unable to apply in later life, the sportsman must lose his legs, the philosopher his mind, the painter his eyes, the musician his ears, the chef his tongue.»

Sånn er det, i følge Jasper og Martin. To raringer du bør bli kjent med.

Og fra to rare menn til en enda rarere dame. Miranda July er filmskaper, kunstner og heldigvis også forfatter. Hun debuterte med novellesamlingen No one belongs here more than you og hvis ikke tittelen allerede gjør deg mjuk i hjertet, så skal jeg prøve å overbevise deg videre nå. Hør her:

«If you are sad, ask yourself why you are sad. Then pick up the phone and call someone and tell him or her the answer to the question. If you don’t know anyone, call the operator and tell him or her. Most people don’t know that the operator has to listen, it is a law. Also, the postman is not allowed to go inside your house, but you can talk to him on public property for up to four minutes or until he wants to go, whichever comes first.» – Fra novellen “The shared patio”

Novellene hennes er rare, de er, i mangel av bedre norskt ord, quirky. Hvis du har sett den første filmen hennes Me and you and everyone we know, så vet du allerede hva jeg snakker om. Det er sårt, det er nært, det er rart – skikkelig rart, og det føles ekte, det føles gjenkjennelig, det er noe der som ligner på noe du har følt en gang, eller opplevd, noe som minner deg om noe uten at du klarer å sette fingeren på det. Handlingene spenner fra ungt til gammelt, usannsynlig til hverdagslig, sårt til morsomt, fra forsteder til byer og tilbake igjen til senga du lå i da du var 11 og følte deg som den ensomste i verden. Hjertet mitt blir en sprettball når jeg leser Miranda July, det spretter i taket og i gulvet, det smeller veggimellom og fester seg igjen, et sted i magen, et sted der det både gjør vondt og godt. Sånn er det å lese July.

«And why had Deb’s last boyfriend dumped her?
– I dumped him
– Maybe you didn’t French-kiss him enough?
– I promise you, that wasn’t it
– Tell me how many times a day you kissed, and I’ll say if it was enough
– Four hundred
– Not enough.» – Fra novellen «How to tell stories to children»

En bok som knuste hjertet mitt gang på gang, er den utrolig nydelige og hjerteskjærende If nobody speaks of remarkable things av Jon McGregor. Det er en debutbok, og bare det er sjukt i seg selv. Jeg kjøpte den i en bruktbutikk fordi den hadde fin forside. Så glemte jeg den. Så tok jeg den tilfeldigvis med meg på sommerferie noen år senere, og så sitter jeg der, på båten mellom Danmark og Norge, jeg er blitt sjuk så jeg må hjem for å dra på legevakta, der jeg blir sittende i noen timer mens legene ikke helt vet hva de skal gjøre med meg, og mens jeg venter, så leser jeg om den lille byen der det bor mennesker, den lille byen der det har skjedd noe forferdelig, uten at vi får vite akkurat hva som har skjedd før på aller siste side, og når det skjer, når bitene faller på plass, så må jeg ta pauser i lesinga, jeg må lukke boka og tørke tårene, og så må jeg fortsette, og jeg visste jo at det kom til å skje, allerede på første side får vi vite at noe forferdelig har skjedd, og så hopper vi tilbake i tid og får historien frem til det smeller. Frem til det skjer. Frem til det ikke er noen vei tilbake. Boka er noe av det vakreste jeg har lest noen gang, den er poetisk og stille, den er vakker og grusom, den eksperimenterer med fortellermåter og synsvinkler, overblikk over byens innbyggere og gjøremål, og hovedpersonenes indre følelser og historier. Det er ren skrivekunst, og det faktum at det er forfatterens første bok gjør meg både inspirert og pissredd på samme tid. Tenk at det går an å få til noe sånt på første forsøk. Og her sitter jeg og sliter med andre forsøk, mens det utkommer bøker som dette. Det er ikke hver dag de utkommer, men heldigvis skjer det innimellom. Du må lese denne boka, du bare må. Den er, så vidt jeg vet, ikke oversatt til norsk enda, og det er trist at folk som ikke føler seg kompetente nok til å lese på engelsk ikke får oppleve denne historien.

En annen som eksperimenterer med fortellermåte og litterære grep er Ali Smith, en forfatter som har skrevet flest novellesamlinger, men som med romanen sin The accidental plasserte seg høyt oppe på favorittforfatterlista mi, og har blitt der siden. Jeg liker personene hun lar meg bli kjent med, jeg liker grepene hun gjør, i The accidental er boka delt inn i The beginning, The middle og The end, og i hver del er det forskjellige fortellere, men i samme historie, og sammen danner de en helhet, en historie der du er den eneste som ser alle sidene. Og kvinneskikkelsene hennes – damene til Ali Smith, dere. For noen damer. De må oppleves, man må bli kjent med dem, lese dem, bli med dem, forstå dem. Det er mange bra damer i litteraturen, men Ali Smith er en av de beste.

Og sist, for denne gang: John Irving er en forfatter de fleste har et forhold til, enten fordi de har sett en av filmene som er basert på bøkene hans, eller fordi man allerede har lest en del av bøkene. Han er en bestselgende forfatter med suksesser som Siderhusreglene og Garps bok, men en av de tidligere bøkene hans er den jeg har festa meg ved. Det er en historie om en bjørn – nei, to, om et hotell og en hund, både død og levende, om en tysker og en bombe, en merkelig kjærlighetshistorie og en enda merkeligere familie, om å «keep passing the open windows» og om å skrive for å få frem heltene i alle. Det er en historie om skriving og å fortelle, om å holde sammen og å finne sin egen vei. Det er en av de rareste bøkene jeg har lest og jeg elsker den så høyt. Hotel New Hampshire er en bok du må lese enten du liker John Irving eller ikke. Du trenger ikke se filmen.

Alle disse bøkene står i hyllene i butikken min, men de står sikkert også i hyllene på din lokale bokhandel eller et bibliotek i nærheten av deg, eller så kan de alltids bestilles, både til bokhandelen og biblioteket. Eller du kan bestille dem på nettet. Men husk!

…to take a chance on a love that burns hot enough to last

«hvorfor gjør alle de bra jentene jeg kjenner akkurat det samme? hvorfor gjør vi, feministisk skolerte og smarte og kunnskapsrike og morsomme og flotte fine fantastiske jenter, de samme feila som da vi var femten og vi mista jomfrudommen til den første gutten som sa noe fint om kroppen vår. hvorfor er vi fortsatt sånn? hvorfor blir vi med han som har vært kjip hele kvelden hjem? hvorfor aksepterer vi å bli ignorert hele kvelden, hvorfor aksepter vi å bare være interessante tre av fire uker i en måned, hvorfor aksepterer vi at ekskjærestene våre er drittsekker, hvorfor aksepterer vi gutter som ville kline med oss når det er mørkt, men ikke holde oss i hånden når det er lyst? » – nomade

Jeg går på byen med Fuck you-fjeset på, eller – det er feil. Jeg går først på byen fordi bestekompisen min overtaler meg, jeg vil egentlig bare hjem. Hjem til hva? Hjem til Gilmore Girls på DVD og en rotete leilighet jeg ikke orker å rydde. Livet er der også, sier jeg og trekker på skuldrene. Det er ikke et godt nok liv, sier han og spanderer Brooklyn Lager på meg og vi snakker om å ha dårlig selvtillit. Vi snakker om at hjertet mitt er knust, stoltheten min krølla og at jeg har gitt opp litt. Det kommer til å gå bra, sier jeg, og husker noe Heidi sa til meg tidligere i år. At det ikke går så bra når man må si det til seg selv hele tida. «Det går bra, det her, det går bra,» sier jeg og driver med en blanding av å riste på hodet og å nikke, og jeg trekker pusten og skjønner at det går jo ikke så bra, men det kommer til å gå bra. En gang snart.

Jeg slutta med one night stands i sommer. Det er den beste beslutninga jeg har tatt. Så jeg tar på meg Fuck you-fjeset når jeg går på byen, og jeg går ikke ut for å sjekke eller bli sjekka opp, jeg går ut for å ta en øl med bestekompisen min, jeg går ut for å le med jentene jeg kjenner, jeg går ut for å danse til drittmusikken min med de eldste vennene jeg har, og i køen til utestedet ser dørvakta på t-skjorta mi, Veronica Maggios låt Mitt hjärta blöder står med store, hvite bokstaver på brystet mitt, og han smiler når han ser på leget mitt og peker med en finger på skjorta: Gjør det det? Hva da? spør jeg. Blöder hjärtat? Han gir meg tilbake leget. Ã…h, eh, ja, sier jeg og smiler. Du får finne noen som kan fikse det, da, sier han og hekter av sperrebåndet, ber oss om å ha en god kveld. Vi går inn og jeg får verdens lengste klem av Nilen, jeg får øl av Maiken og ender opp med å danse med en fyr som hele tiden vil snurre meg rundt. Nei, jeg får det ikke til, sier jeg og han sier jo, jo, jo, en, to, TRE, og jeg snurrer og ler, ler og snurrer og når de spiller låta mi, I wanna dance with somebody, så synger jeg alt jeg kan og tenker at det kommer til å gå bra. For jeg venter jo på en fyr som er verdt det. En som er bra. En som overrasker meg. En som danser med meg til Whitney og får meg til å glemme at stoltheten min var krølla og hjertet mitt var knust. Og jeg har ikke noe hastverk. Så noen kvelder velger jeg den rotete leiligheten min og Gilmore Girls på DVD. Andre kvelder lar jeg meg overtale til en Brooklyn Lager på Mono eller en dansekveld på Tempest.

Det kommer til å gå bra.
Jeg kommer til å rydde leiligheten.
Jeg kommer til å klare meg fint.

I do nothing but think of you

Det går en film på kino nå, og den skal du gå og se. Du skal ta med deg en du er glad i, eller bare deg sjæl og en pose godteri, kanskje en julebrus, og så skal du sette deg i setet og være klar for å bli forelska i Ryan Gosling, Carey Mulligan og Nicholas Vinding Refn, dansken som har regissert den.

Du skal grine under festscenen, når Desire synger I don’t eat, I don’t sleep, I do nothing but think of you, og de zoomer inn på ansiktet til Carey Mulligan, på øynene hennes som er de tristeste øynene du har sett på film noengang, og du skal sitte i kinosalen og være forelska i Ryan Gosling, så forelska som du bare kan huske å ha vært på ungdomsskolen, da du hadde Patrick Swayze og Espen Lind på veggen, og du lurer på om det er greit som 25-åring å ha Ryan Gosling på veggen, du stikker på Mono etter filmen, det var ikke planlagt, du var sliten og du ville hjem, men du merker det når du går opp fra t-banen at det kribler i deg, at du må ut, ta en øl, snakke med noen, og ganske riktig, i bakgården på Mono finner du noen du kjenner, og du snakker om filmen, snakker om bilene, om lysene i L.A., om neonlysene og hendene til Ryan Gosling, om voldscenene og musikken som brukes i filmen, og noen du ikke kjenner sitter ved siden av og hører på deg og spør hvilken film du snakker om, og du sier Drive. Se den, sier du, og han sier at han har lasta den ned, men du roper Nei! Du må se den på kino! Den er så stor, du trenger lyden, størrelsen, inntrykkene, du må sitte helt stille i et mørkt rom og få vondt inni deg av hvor bra det er, hvor fælt det er, hvordan musikken omringer deg og trykker deg bakover i setet mens Ryan Gosling kjører gjennom gatene i L.A. og puster tungt.

Number five, with a bullet, sier du på fest når folk spør deg om det er den beste filmen du har sett, siden du prater så mye om den. Men her jeg står nå, så tror jeg at jeg kan legge denne filmen på samme plassering som Reprise. Så bra er den.

Se den.
Bare gjør det.

M83 – Midnight city

Jeg vet allerede nå, to måneder før året 2011 blir 2012 at M83s Midnight city er den beste låta som kommer til å komme i år. Den kom for en drøy måned eller to siden, jeg leste om den på twitter, fant den på Spotify og fra da av har jeg hørt på den minst en gang om dagen. Noen ganger flere ganger på rad. Jeg blir aldri lei. Jeg har aldri hørt noe sånt før. Bare hvordan den begynner – det er alarmlyden min nå, og ringetonen min. Jeg skrur ikke av alarmen om morgenen, jeg hopper ned fra senga og strekker på meg i mørket, strekker på meg mens lyden blir høyere og låta begynner på ordentlig. Jeg sykler til jobb med den på øret, jeg setter den på når jeg har åpna butikken, og den saksofonen der, den mot slutten, den får meg til å grine hvis jeg ikke gjør noe annet enn å høre på den, hvis alt jeg kjenner er lyd og det er den lyden jeg hører, da blir det for mye for meg. Jeg sitter ved skrivebordet hans midt på natta, han viser meg de nye høyttalerne sine og jeg finner frem videoen på youtube, ser den for første gang, og når saksofonen kommer og sola går ned og de står der, de står der og ser utover verden, så begynner jeg å grine og jeg føler meg dum, så jeg later som ingenting. Videoen minner meg om John Ajvide Lindqvists bøker, La den rette komme inn og Menneskehavn, bøker som setter seg i hjertet, som handler om ungdommer og barn og monstre i mørket, som handler om alt man kan føle selv om man ikke enda er voksen.

Dette var bare for å gi dere videoen, og for å si til Hanne som kommenterte for lenge siden og spurte etter et innlegg om bøker: Det kommer. Jeg lover.