År: 2010

Jeg skal egentlig skrive i dag, men jeg merker at jeg bare tenker på alt jeg vil si om bokhandeldebatten som pågår nå. Hver vår, var det en som sa, den obligatoriske bokhandeldebatten. Gammelt nytt for noen, kanskje, Anders T. Andersen er sinna fordi Knausgård eller Nesbø er foran i butikken og i vinduene. Jeg skjønner at det kan bli litt mye Knausgård, vi har hørt det nå, vi vet at det finnes en bok, nei, fire foreløpig, som heter Min kamp og vi vet at Nesbø både skriver barne- og krimbøker. Vi vet at kjedebokhandlerne satser på de samme titlene, på bestselgerne, at det er de det henger plakater av i vinduene. Vi vet at man finner bunke på bunke med Cecilia Samartin og Stieg Larsson (ja, fortsatt) foran i butikkene, men når var det man bare så på vinduet eller på det fremste bordet i butikken og snudde? Hvis du gjør det, så er du ikke bokinteressert, vil jeg påstå.

«Og om du lever i den illusjon at de som står bak disken vet noe mer om debutromanen på reol 43, øverste hylle, tre bøker fra venstre, så tar du grundig feil. Dessverre.» Hvilken bokhandel har Andersen vært i? Ikke i min. Helt klart. Jeg er omringet av kolleger som leser minst like mye som meg, vi har oversikt, og de gangene vi ikke har oversikt, så har vi en pc som vi kan slå opp på, for hver uke får vi inn minst 5 nye titler, i de største slippene på våren og høsten, kanskje opptil 20, og jeg som jobber fire dager i uka, jeg lærer meg kanskje alle sammen (jeg er litt rar sånn, har jeg tatt i en bok, så husker jeg den), men de som jobber en kveld eller tre, de må ta pc’en til hjelp – men når var det noe galt i det? Jeg jobber med bøker fordi jeg er interessert i bøker. Jeg jobber med bøker fordi jeg elsker bøker. Ikke bare de 100 i året jeg klarer å få lest, en blanding av gammelt og nytt, norsk og utenlansk litteratur, men også alt det andre som kommer – fordi det er jobben min. Jeg tar i en bok, setter en prislapp på den, plasserer den i hylla og husker den. Så når Andersen kommer og spør meg om jeg har boka hans, så vet jeg hvor den står, og jeg henter den gladelig til ham mens han venter. Fordi han heter Andersen, må han dessverre stå øverst, fordi A er først i alfabetet og dermed på øverste hylle, men fordi vi er så snille at vi prøver å fronte mest mulig at titlene som står øverst, så synes boka hans fortsatt. Han var ikke en av de debutantene vi leste og likte så godt at vi ville satse på, vi har verken råd eller plass til å bestille 10 eksemplarer av alle debutantene som kommer, men vi velger oss ut noen, ganske mange, mener jeg. Og disse får ikke stå på topp 10-lista ved siden av Knausgård, for de selger ikke like godt, men de får ligge på et bord, eller de får stå i vinduet så de som venter på bussen kan se på dem, eller de blir frontet i hylla med en anbefalingslapp fra en av oss som har lest den – og den trekkes fram når noen kommer og ikke helt vet hva de vil ha i dag. Hva med denne? sier vi og viser fram boka vi tror på.

Jeg blir støtt av kommentarer om at vi i bokhandel ikke bryr oss, ikke vet nok, ikke er flinke nok i jobben vår. Jeg elsker jobben min, jeg står opp om morgenen, sykler til Storgata, låser sykkelen i Brugata, skrur av mp3-spilleren min, skrur på lyset etter å ha låst opp dørene, bærer inn kassene og åpner døra og når kundene kommer inn, allerede klokka åtte om morgenen, så er jeg klar. Klar til å hjelpe, klar til å anbefale, klar til å bestille inn, rydde, finne frem, selge. Jeg er ikke verdens beste bokhandler, men jeg er jævlig god. Er det noe jeg ikke er flau over å si høyt, så er det at jeg er sykt god i jobben min, og hver dag blir jeg bedre. Og jeg er ikke den eneste i ARK. Ja, jeg har hørt rykter om at noen steder jobber det noen som ikke kunne brydd seg mindre om de solgte grønnsaker, bøker eller klær, og de burde kanskje solgt grønnsaker eller klær i stedet, men jeg og de andre jeg kjenner – vi jobber med bøker fordi vi elsker dem. Fordi vi leser bøker. Fordi vi vil at andre også skal lese like mange og fine bøker som vi gjør selv.

Ja, men da gjelder ikke dette deg, kan man kanskje si. Kritikken Andersen kommer med gjelder ikke deg og din bokhandel, du er sikkert flink, han mener ikke deg, dette er en kritikk av bransjen, men jeg blir så sint allikevel. Jeg blir støtt og sinna, for jeg er en del av den bransjen, og jeg vil rope: Anders, om du ikke er fornøyd med bokhandelen din, så drit i den og kom til min. Vi er klare. Og det gjelder alle. Hvis man ikke liker bokhandelen sin, så slutt å gå dit. Ta heller bussen til neste om den er bedre. Du er ikke tvunget til å kjøpe bøker der de ikke vet hvem Anders T. Andersen, Audun Mortensen, Joakim Kjørsvik, Tina Ã…modt, Simon Stranger, Sara Stridsberg, Sofi Oksanen, Agnes Ravatn, Ole-Petter Arneberg, Frank Lande eller Ann Jäderlund er. La de som bare selger Knausgård seile sin egen sjø. Det finnes alternativer.

At bokbransjen generelt må tenke nytt og satse annerledes hadde vært spennende å se, men det er lettere sagt enn gjort. Det at vi selger så mye som vi gjør av Knaus og gjengen gjør at vi kan satse på andre titler, ikke like stort, for ja, vi må ha Knausgård i vinduet om sjefen vår sier det, men vi har mange vinduer. Og jeg våger å tro at kundene er oppegående nok til å forstå at vi ikke bare selger Knausgård selv om han er det første de ser. Om de løfter blikket hos oss, får de faktisk se mer enn ham. De får se den siste boka til Barbara Ehrenreich stå ved siden av The Secret, som en morsom utstilling, de får se Tina Ã…modts debutbok Anleggsprosa i vinduet sammen med etablerte forfattere, de får se en anbefalingsvegg som er helt Knausgård-fri, de får se et pocketbord med nye bestselgere side om side med pocketbøker vi tror på, som man kanskje ikke har hørt om før, men som vi har planer om å selge – om å formidle.

Jeg velger å se det positive i at når fru Hansen, som ikke leser så mye, skal ha en bok til sin ‘venninde’ så kjøper hun en Cecilia Samartin-bok, enda jeg anbefaler noe annet, for hun kjøper i hvert fall en bok. Og de pengene vi tjente der, kan vi bruke på å ta inn enda et eksemplar av enda en debutant som kanskje tar over for Knaus om noen år, hva vet jeg. Det vil alltid være bestselgere som dominerer, og det faktum at Knausgård nå er blitt en bestselger, en skikkelig kioskvelter, det gleder meg egentlig. Da jeg begynte i bokhandel, var det bare noen få som i det hele tatt hadde hørt om ham, og nå kjøper til og med fru Hansen debutboka hans til sin ‘venninde’. Ja, det hadde vært forfriskende å se noe annet enn Knaus overalt, men slapp av – det går over. Neste år er det kanskje andreboka til Andersen som dekker alle vinduene i byens bokhandlere, og da er det en annen som skriver en kronikk og klager, og dagene går og jeg vil fortsatt sykle til bokhandelen min, låse opp døra, skru på lyset, hente kassene, og jeg vil ha lest 100 nye bøker og jeg vil klare å selge alle sammen, men ingen av dem havner på topp 10-lista i ARK for det, men det må være greit. For jeg gjør mitt beste. Og det tror jeg vi er mange som gjør. Men vi synes bare ikke. At vi selger 10 eksemplarer i uka av favorittboka vår gjør ikke at den havner på topplistene i avisa, og det at ARK på Linderud senteret selger 10 eksemplarer i uka av sin favorittbok gjør heller ikke at den havner der, og at Norli anbefaler sin favoritt og at Tronsmo kjører på med sine favoritter, alt det her – alle disse små innsatsene, de gjør kanskje ikke debutantene våre til millionærer, men de blir lest. Jeg lover. Hver dag står vi opp og gjør vårt aller beste. Det må dere tro på. Så får de som styrer med økonomien fortsatt safe med Knausgård, så vi kan få lommepenger til å kjøpe inn det vi på gølvet tror på.

Nå skal jeg fortsette å skrive på andreboka mi, selv om jeg ikke blir millionær av det. Flaks at jeg heter Strømsborg så jeg havner såvidt under øyehøyde i alfabetet, i hvert fall. Det er nok for meg.

Jeg prøver å være flink. Jeg prøver å være en bra en. Jeg står opp om morgenen og spiser pizzaen jeg lagde i går, jeg ser på Forbrydelsen uten tekst for å prøve å lære meg mer dansk, jeg alfabetiserer bøkene i hylla mi, rydder skrivebordet, lager te, drikker den selv om jeg vet at jeg brenner meg. Jeg tenker på hvor stor forskjell det er på å sykle her hjemme og i København. Noe om at det føltes som å fly der, mens det føles som å være på treningssenter her hjemme. Jeg hopper av sykkelen min en bratt bakke, jeg løsner skjerfet, tenker at de gule Converse-skoene mine blir møkkete av at det regner, jeg våkner til regnet og tenker at jeg liker lyden av det. Jeg lukker øynene igjen og sover en time ekstra, selv om jeg burde være flink. Katten sover ved siden av meg, lyden av regnet plager ham ikke, han sitter i vinduet og ser ut på det når vi har spist frokost, jeg savner hybelen jeg bodde i, savner å komme hjem fra jobb og lete etter katten i garasjen hvis det regna, lokke ham ut til meg og bære ham gjennom styrtregnet, den våte pelsen hans som klistra seg til hendene mine, å sette ham ned på trappa og se på at han rista vannet av seg, da ville de gule Converse-skoene mine vært enda mer sølete, men det hadde ikke gjort noe. Jeg prøver å være flink, jeg lager te og setter meg for å skrive, skriver en side og tenker på hvor stor forskjell det er på å skrive her og å skrive i København. Noe om at det føltes som å fly der, mens det føles som å… ja, dere skjønner tegninga.

Jeg drar og ser Eternal Sunshine of a spotless mind på kino, og jeg gjemmer meg i setet, gråter og tenker på mailen han sendte meg. Jeg ser Joel og Clementine møtes på nytt på stranda i Montauk, det er iskaldt og forholdet deres gikk så sykt til helvete, så vondt gjorde det at de sletta hverandre, og jeg lurer på om jeg ville sletta ham om jeg hadde kunnet. Jeg tror jeg tenkte mye på dette ifjor også, da han gikk fra meg på samme tid. Jeg vet at jeg tenkte på den filmen da vi såvidt hadde begynt høsten før, og han rømte fordi han var redd.

Jeg skrev et brev der jeg sa at han kunne ikke gå nå. Vi har ikke engang begynt, skrev jeg. Selvfølgelig kan det hende vi blir lei av hverandre, kanskje krangler vi så mye at vi ender opp med å hate hverandre tilslutt, men vi vet jo ikke dette nå, skrev jeg. Vi vet ingen verdens ting. I virkeligheten er vi ikke Clementine og Joel, jeg ligner kanskje mer på Joel, egentlig, og han minner ikke i det hele tatt om Clementine, han er kanskje mer som Stan, nei, en blanding av Stan og Patrick, tror jeg.

Uansett, jeg sitter i kinosalen og jeg gråter når Joel løper etter Clementine, den gangen hun gikk fra ham, han roper etter henne, se hva du har fått meg til å gjøre, roper han, jeg sletter deg og jeg er glad til. Alt er din feil. Og de er så sinte, de er så utrolig sinte på hverandre, hvordan kan to mennesker som har elsket hverandre hate hverandre på den måten?

Og forholdet deres har gått så jævlig i stå, de sitter på restaurant og spiser, og de snakker ikke lenger sammen, de har glemt hvorfor de i det hele tatt likte hverandre, og sånn kan det gå, jeg vet at sånt kan skje, det er vel derfor folk skiller seg, selv det lykkeligste paret du visste om for fire år siden kan legge seg ved siden av hverandre i dag og ikke en gang si god natt. Det er sånn det går, kanskje med oss alle tilslutt, om vi ikke jobber for det. Om vi ikke velger hverandre hver morgen.

Jeg skrev en mail til ham og sa at jeg ville valgt ham hver gang, uansett. Hver eneste jævla gang ville jeg valgt ham, og jeg vet det. Jeg fikk en mail av ham der han skrev om å si unnskyld, om å komme til København og si unnskyld, og jeg sitter i kinosalen og jeg tenker at om vi hadde bodd et annet sted, om vi hadde bodd i New York der ingen kjente oss, så ville jeg sagt ja, jeg ville gitt ham enda en sjanse, om jeg ikke hadde måttet forsvare det for noen andre i hele verden enn meg selv, så ville det vært enkelt, han ville stått der, i regnet utenfor døra mi i København, og jeg ville sluppet ham inn, jeg vet det der jeg sitter i kinosalen, og jeg gråter når de sitter på trappa, den første gangen de så hverandre, akkurat som jeg gjorde den aller første gangen jeg så den filmen, som betyr så utrolig mye for meg, dere aner ikke.

Joel sitter der i trappa med Clementine og de spiller denne scenen som de begge husker så godt, den aller første gangen de så hverandre, og de skjønner at det snart er slutt nå. Så hva gjør vi? Spør hun. Enjoy it, svarer han, og de løper i vannkanten, og jeg gråter så jeg ikke helt vet om jeg får puste, og jeg tenker faen, jeg tenker faen tusen ganger og gråter, og alt jeg vil er at han skal stå utenfor døra mi når jeg kommer hjem, at han skal mene det han skrev i mailen, selv om jeg vet at han ikke gjør det, jeg vil komme syklende i mørket, med de små lyktene mine på, jeg vil se ham utenfor døra mi, hoppe av sykkelen og trille den mot ham, jeg vil at han skal slå ut med armene og si unnskyld, som han sa unnskyld den høsten for hundre år siden nå, jeg vil kjenne hånda hans i min, jeg vil legge ansiktet mitt i halsgropa hans, jeg vil sove inntil ham, jeg har aldri sovet inntil noen som ham, jeg har aldri følt meg så trygg inntil noen noensinne, og jeg vet at det blir bra igjen, jeg vet at vi sikkert passer like dårlig sammen som Joel og Clementine, men alt jeg ville i hele verden i går var at han skulle stå der. Bare stå der. For a while. Og at vi skulle si okay.

I originalmanuset til Eternal Sunshine, som jeg har lest, så skulle de egentlig bli sammen og slette hverandre mange ganger. Mange ganger, jeg mener det, de skulle sitte på kontoret på Lacuna Inc. som 70-åringer og ha slettet hverandre utallige ganger før det, men de skulle alltid finne tilbake til hverandre. Alltid. Destruktivt og jævlig, men ekte allikevel. Det siste de sier til hverandre før alt er borte, er jeg elsker deg – og møt meg i Montauk. Og jeg sykler hjem etter en god middag og en øl, jeg sykler hjem og jeg vet at han ikke står der. Og hjemme i mailboksen min ligger det en mail som sletter alt han skrev i den forrige, og jeg er ikke egentlig overraska, men jeg gråter allikevel. Jeg sovner med hodet under dyna, ingen ligger inntil meg, jeg visste jo at han ikke ville komme, og fordi jeg ikke bor i New York, Montauk, Købehavn eller Montreal, så ville jeg uansett ikke turt å ta ham tilbake av frykten for å miste alles respekt for meg. Jeg vet det. At historien vår er over her. Jeg vet det. Det er slutt nå.

Jeg sitter på en kafé som ikke har nett nesten hver dag og skriver. Jeg veksler mellom å ha trua på meg selv og å tenke at alt jeg skriver er trivielt. Jeg har gode dager der jeg skjønner at det er mye arbeid, at det jeg skriver nå er et skjelett som skal utvinnes, fylles på, gjøres om, at manuset mitt er uferdig uansett hvor mange gode tekster jeg skriver, at mange av dem sikkert skal strykes, at historien kanskje blir helt annerledes, men det viktigste er jo at den er der, på et vis. Den viktigste jobben jeg gjør er å skrive, alt jeg kan, alt jeg har i meg. Ikke bare for dere, men for meg selv.

Og det er vanskelig, vanskeligere enn det var med Roskilde, ikke at det var så lett, eller jo, det var det, det var lett, det var en glad bok å skrive, og jeg tror noe av det som var så lett med den, var at jeg ikke skjønte det skulle bli en bok, jeg bare skrev, hadde det gøy, tenkte nesten ikke på at noen andre skulle lese det, og så plutselig var det et manus og den var ferdig for utgivelse. Jeg ble debutant.

Nå skriver jeg noe som jeg vet skal bli en bok engang, om jeg får det til. Jeg vet at det skal sitte folk og lese dette, og tenke på den forrige boka jeg skrev, jeg vet at den skal anmeldes uten silkehansker, jeg vet at jeg nå på en måte må bevise at jeg har noe å fortelle verden, at det har noe for seg at jeg tar meg en måned eller ti fri for å arbeide med mine egne ord, og ikke andres bøker. Jeg er redd og modig på samme tid. Men jeg vet at det har noe for seg. Jeg vet også at jeg ikke må tenke så mye. Jeg vet at jeg må jobbe i mitt tempo, at jeg må bruke den tida det tar å gjøre denne historien ferdig. At jeg ikke skal tenke på utgivelse denne gangen heller, at jeg skal skrive det jeg synes er fint, gøy, morsomt, bra. At jeg skal gjøre om på det når redaktøren min har lest det, gang på gang. At han aldri kommer til å be meg om å slutte å skrive.

Det er litt som med kjærligheten, tror jeg, disse ordene. Det handler om å gjøre det på nytt, om jeg så skulle skrive en dårligere bok enn min forrige, så betyr ikke det at jeg må gi opp. Det betyr at jeg må børste av meg, gå videre, prøve på nytt og på nytt. Tenke at hvis historiene føles viktige for meg, så finnes det andre der ute som også finner de viktige. Som også kjenner dem i hjertene sine når de leser. Akkurat som forrige gang.

København er lyden av sykkelen min når hjulene spinner, det er noe galt med forbremsen, så den er inntil forhjulet hele tida, du kan høre meg komme syklende mot deg flere hundre meter bak, jeg sykler forbi mennesker som snakker sammen, som holder hverandre i hendene, som kjøper kebab på Kebabistan, som ligger fem minutter unna meg, jeg finner en kafe med internett, jeg skriver tre sider, fem sider, åtte sider, jeg sender dem til Norge, og i tekstene mine er det paraplyer og veltede sykler, en jente som kaver i snøen, en gutt som ser på film midt på natta og en varebil det står IKEA på, jeg hører på Håkan Hellström, M83, Lisa Miskovsky, The Shins, Temper Trap, jeg snakker med Marie som jeg bor med under morgenmaden og hun får vite grunnen til at jeg har lagt meg klokka ni hver kveld, ‘min kæreste gik i fra meg lige inden jeg rejste’, og hun legger fra seg skiva med rugbrød og ser på meg og spør hvorfor, og jeg trekker på skuldrene, vi snakker om den vanskelige kjærligheten, hun sier at hun tror kanskje han elsker meg, men at det ble for vanskelig for ham, at det er hans egen usikkerhet som gjorde at han gikk, at han er så redd for at jeg skal gå fra ham at han heller gjør det selv, og jeg tenker at det er jo en fin tanke, men jeg tror ikke på det selv. Jeg sykler rundt i sirkler og da jeg handlet mat på Netto i går kveld sto det en liten gjeng foran meg, og jeg fikk lyst til å gå bort til dem og spørre om ikke vi kunne spise middag sammen, at jeg var fra Norge og alene, men istedet kjøpet jeg Frosties og melk, kinderegg med Happy Hippos som leker, spaghetti og pesto, og dro hjem til leiligheten min der jeg kan høre mennesker som går i trappene midt på natta, og når jeg våkner og trekker fra gardinene, så ser jeg rett ut på vinduene til de som bor ovenfor meg og i et av vinduene er det en som har oppstilt hester og elefanter og jeg tenker at vi kanskje kunne vært venner i et annet liv, for jeg har dinosaurer i mine vinduer, i mine tomme vinduer hjemme i kalde Oslo, og København er sol, røde votter og myke skarre r’er.

Jeg burde kanskje skrevet en tekst med ungdommelig overmot, fortalt dere at alt kommer til å bli bra igjen, at vi skal reise oss fra støvet, børste av oss, gå ut i sola og gjøre alt sammen på nytt, helt til den dagen vi dør, men sannheten er at jeg sitter på en buss til København, det er snø så langt øyet kan se og i går kveld gikk den jeg elsker ifra meg.

Jeg satt ved siden av ham i senga og da jeg skjønte hvor det bar, så satte jeg meg opp og sa at det ikke var lov.

Dette er ikke lov, det er irrasjonelt, sa jeg. Man skal få en advarsel, man skal svare vennene sine når de spør om hvordan det går, at det har hangla litt i det siste, man skal ikke si at det går bedre enn noensinne, man skal ikke bli forlatt akkurat når man har begynt å tro at det skal gå bra, man skal ikke komme hjem til at den du elsker går fra deg, når du gikk derfra fire timer tidligere og tenkte at dere skulle være sammen i hundre år. Det er ikke troverdig, sa jeg, det er en utroverdig karakter, enhver redaktør ville refusert det.

Men jeg er så glad i deg, sier han, og jeg sier, som jeg sa den aller første gangen han gikk fra meg, at jeg kan ikke tro på det, da kan jeg ikke tro at han mener det jeg mener når jeg sier de ordene. Man går ikke fra den man er forelska i. Man forlater ikke den man elsker. Det er enkelt, sier jeg, det er det letteste i verden, det å være sammen med den man elsker. Han sier at det ikke er det, at det ikke er så svart-hvitt, men for meg er det det.

Jeg ser på ham, og jeg vil være sammen med ham, det er alt jeg vil, han ser på meg og han vet ikke, og for meg er det svar tydelig nok. Det er like sort som et stort, rungende nei.

Det virker så lett for deg, dette, sier han, kanskje mener han bruddet, kanskje mener han det å være sammen, jeg vet ikke, men jeg vet at ingenting av det er lett, det virker kanskje bare lettere for meg enn det gjør for ham. Og når han vil at vi skal ta en kaffe sammen når jeg kommer hjem, og jeg begynner å gråte, så ser han på meg og sier ‘en kaffe, bare en kaffe’ og jeg gråter og sier at jeg ikke kan det,

det eneste jeg har villet siden jeg så deg første gang er å være sammen med deg, så jeg kan ikke det.

Det var så lett, jeg så ham på fest og jeg visste at jeg ville være kjæresten hans, jeg hadde ikke snakket med ham en gang, jeg bare fikk lyst til å ligge inntil ham med en eneste gang, bli med ham hjem og bli der for alltid, og etter mye mas og kleine dater så ble jeg med ham hjem, og han gikk fra meg tre ganger helt til jeg ikke overtalte ham lenger. Jeg sto opp og lukket døra bak meg og vi snakket ikke sammen igjen før i august i fjor, og da var det han som ble med meg hjem, og jeg prøvde å huske hvor vondt det var den første gangen han gikk, sånn at jeg ikke skulle utsette meg for det igjen, og så satt jeg der, på bussen til Køben i oktober og jeg skjønte at det var bare en ting å gjøre, hoppe i det, bli sammen med ham igjen, så får det gå som det går, og jeg sitter i senga mi og ser på hendene mine og så sier jeg:

jeg tror ikke vi trenger å prøve dette igjen,

og han sier: nei…

Og jeg ser ut av vinduet på den hvite snøen og de svarte trærne, og jeg sender en melding til N om at jeg er på vei til Køben, men at T gikk fra meg, at jeg ikke er redd, at dette tross alt var oppskriften på suksess i fjor, og så legger jeg mobilen ned i veska og tenker at jeg må huske hvor vondt dette er,

ikke for å ikke gjøre det igjen, men for å ikke gjøre det igjen med ham.

Follow my blog with bloglovin

Jeg kjøpte Sveve over vatna i dag på Mammutsalg, og jeg husket plutselig hvorfor jeg i det hele tatt tok opp en Ragnar Hovland-bok for første gang. S leste høyt for meg fra den, fordi han skrev særemne om den på videregående. Vi kunne ligge i senga hans, jeg husker ikke om jeg leste min egen bok eller bare kikka opp i taket hans mens han gjorde det, men så kunne jeg høre stemmen hans når han hadde ledd av noe, og måtte lese det høyt for meg.

Jeg husker nesten ikke hvordan vi var sammen, han har blitt en historie jeg noen ganger forteller, som hvis noen skulle spurt meg hvorfor jeg kjøpte akkurat den boka på salg i dag, «kjæresten min på videregående pleide å lese høyt for meg fra den, og nå vil jeg lese den selv».

Og jeg tenker på alle historiene, eller menneskene som ender opp med å bli til historier, i stedet for mennesker. Og så tenker jeg på historiene jeg ikke har skrevet på en stund. Jeg går rundt og jeg skriver ikke historier. Og snart blir denne vinteren også bare en historie jeg forteller. «En gang, i 2010 tror jeg det var, gikk jeg bare rundt uten å skrive historier. Tenk deg det.»

Og vi skal forsvinne, og vi skal forandre oss, og vi skal våkne en dag og da skal vi ha glemt at vi en vinter ikke gjorde noe av verdi, bare leste avisene til man sovna, bare jobba til man gikk hjem og gråt, bare stirra på en pc-skjerm til batteriet gikk, bare la seg ned på gulvet når alt ble for ille, bare så ut på snøen og ønska at den skulle dekke over alt, gjøre sånn at dørene ikke kunne åpnes, stenge hele verda så folk kunne få en pause,

og du vet like godt som meg at når juni banker på døra så har du glemt alt dette uansett. Jeg regner ikke med at det blir en historie verdt å fortelle.

En venninne av meg, Elisabeth, eller Liz the Wiz som jeg kaller henne, fortalte meg at hun ofte leste bloggen min og ble så lei seg for at jeg aldri skrev noe om henne. «Jeg tenker sånn, ‘nå har vi vært på byen og hatt det dritfett, nå skriver hun noe om meg’, også gjør du det jo aldri!»

Så da Riss ba meg om å skrive en tekst om morgendagen, så ble det mest en tekst om gamle dager, Liz the Wiz, og en av de mange kveldene vi har vært ute sammen. Jeg unnskyldte meg med at morgendagen er det ikke så mange som vet noe om uansett, det eneste vi vet er at den kommer.

Den er ikke det beste jeg har skrevet, men som Pedro Carmona-Alvarez sier: Jeg må skrive, for hvis ikke så er jeg en feiging, og det kan man fort bli om man bare venter og venter.

Skål for det, og her er teksten:

Jeg satt utenfor min gamle videregående skole en kveld. Jeg hadde med meg en flaske cava og en venninne, vi skulle egentlig på en fest, men de som hadde festen tok aldri telefonen, og hun husket ikke hvilket nummer han bodde i. Er det her, spurte jeg, nei, sa hun, er det her, spurte jeg, ne-ei, sa hun, og sånn gikk vi oppover langs Skillebekk og plutselig sto vi utenfor den store bygningen der vi tilbragte tre år sammen, hun og jeg, og veldig mange andre mennesker som er borte for meg nå. Vi skal ikke sette oss her, da, sa hun. Nei, vær så snill, sa jeg. Kom igjen, da, sa hun, og så dro hun meg med bortover langs skolegården, inn porten og videre innover mot den ene av de tre bygningene. Det regnet, og hun sa at vi kunne sitte utenfor gymsalen og naturfagsalen, der er det tak. Vi småløp bort og rett før regnet tok til for fullt, så var vi innenfor taket og der sto det masse gamle pulter vi kunne sitte på.
Hun fant en stol liggende inntil en oppslagstavle der det hang gamle eksamensresultater, og så satte vi oss ned, jeg på en pult og hun på en stol ved siden av, og rett utenfor taket høljet det ned. Hun åpnet cavaen og vi drakk fra flaska. Vi pratet om ting vi pleier å prate om, gutter vi kjenner, gutter vi kjente, gutter vi vil kjenne, jobbene vi har, menneskene vi er glade i, festene vi har vært på, festene vi skal på, festene vi vil på, og det slo meg mens vi satt der og delte en flaske cava, rett utenfor disse klasserommene der vi engang var nesten hver dag, at jeg tror vennskapet vårt begynte på ordentlig i den delen av skolegården vi nå hadde utsikt til. Jeg pekte, med flaska i hånda, på det stedet jeg tenkte på, og hun kikket bort dit. Husker du da vi sto der og du sa at jeg alltid valgte feil gutter? spurte jeg. Haha, ja, sa hun, men jeg husker ikke hvem av dem jeg mente. Alle sammen, sikkert, sier jeg og sender henne flaska.
Vi snakker om å være 17 og kongene på haugen, vi snakker om den gangen eksamen var det skumleste livet hadde å by på, om å komme på skolen rett fra fest, jeg spør henne om hun tror jeg gikk glipp av mye fordi jeg ikke drakk på videregående, hun tar en slurk og er stille litt, før hun sier at hun ikke egentlig tror det, du var jo med oss, sier hun, du bare gikk hjem når alle vi andre burde gått hjem. Det slutter å regne og vi sitter stille, jeg dingler kanskje litt med beina fra pulten, hun skraper litt i bakken med tuppen av skoen sin, vi drikker opp og hun lurer på hvor vi skal gjøre av flaska. Jeg setter den i midten oppå alle pultene.
Vi blir stående og se litt på den, lurer på hva de som kommer hit i morgen kommer til å tenke, hvem alle menneskene som skal hit i morgen er, og hvem de skal bli, om de skal sitte her mange år senere og dele en flaske vin eller noen øl, eller en kartong med sjokomelk, om de kommer til å bli akkurat dem de ser for seg når de nå er 17, eller om de ender opp helt andre steder og som helt andre mennesker, som vi kanskje alle gjør. Akkurat som at vi står her, utenfor den gamle skolen vår, vi er 23 og kongene på haugen, livet er det skumleste vi vet, vi kommer på jobb rett fra fest og vi tror, akkurat som på videregående, at dette skal vare evig, at vi nå er blitt de vi alltid skulle være, og jeg tenker allikevel, idet vi går ut av skolegården, hun tråkker i en vanndam med skoene sine og banner, jeg trasker ved siden av henne og lar henne lene seg på meg når hun må riste skoen for alt vannet, at om fem år så kan alt være annerledes igjen.
Forresten, du kommer og besøker meg i London? spør hun når vi går mot trikken. Det kommer til å bli så fett, vi kan dra inn til byen og gå på de kuleste festene, jeg kommer til å bo litt utenfor London, men det er ikke så langt, altså, og selv om jeg skal studere, så lover jeg å bruke masse tid på deg hvis du vil komme på besøk. Du lover å komme?
Selvfølgelig, svarte jeg. Selvfølgelig.

Det er stille her, og jeg tenker mye på det, men jeg har ikke så mye tid til å skrive. Jeg jobber mye, men ikke egentlig mer enn før, jeg blir bare mer sliten av det enn før. Jeg går ut med vennene mine, ser på film, sover i båten til han jeg ligger inntil, snakker med katten, spiser middag, besøker pappa, går på kino, prøver å lese litt, i går sovnet jeg i en haug av aviser, enda klokka bare var ti.

Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om, det er mer det at jeg ikke har tid til å sette meg ned og faktisk skrive noe om det. Og det gjør meg lei meg, men jeg vet, at om bare 3 fredager, om bare tre jobb-uker i snøen, om bare 3 mandagsmorgener, så skal jeg reise til en by jeg har vært i mange ganger før, men aldri alene, og jeg skal bo i en leilighet alene, ha med meg pc’en min, en haug med bøker og et kamera. Jeg skal stå opp om morgenen og min eneste plan skal være å skrive bok. En hel måned skal jeg bo der, helt alene, og hvert eneste minutt skal være blankt.

Kanskje blir jeg ensom, kanskje kjeder jeg meg, kanskje blir det vanskelig, jeg er klar over det, men jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å ha tid til å gjøre hva jeg vil. Tid til å gå tur bare for å ta bilder. Tid til å skrive mailer eller brev til de jeg savner når jeg bor der. Tid til å jobbe med det prosjektet som har surra rundt i hodet mitt siden før jul, tid til å snurre det prosjektet rundt det N sendte meg på melding når han satt på toget og tenkte på hva jeg skulle skrive om. Tid til å lese bøker, for bøkene blir mitt eneste selskap.

Kanskje blir det også tid til mer tekster her, jeg håper i alle fall det.

I januar og februar hittil har det vært lite tid til meg selv i det hele tatt, men hver morgen har jeg nå 25 minutter for meg selv, for jeg har begynt å gå til jobb. Jeg går forbi fulle trikker og busser, jeg går forbi mennesker som står og fryser på holdeplassene, jeg går forbi de tomme bygningene som skal fylles av kontormennesker, og i dag slo det meg at jeg har gått på snø i over en måned og den følelsen som traff meg ved bussterminalen var det beste jeg vet: tørr asfalt.

Jeg går og hører på musikk, og jeg vet at om bare noen flere fredager, om bare noen flere mandagsmorgener, så er det tørr asfalt overalt, og jeg har bodd et annet sted i over en måned og alt skal være annerledes.

Jeg går på kino, vi kommer for seint, jeg kan høre at filmen har begynt før vi kommer helt inn i salen, jeg går forsiktig fordi jeg ikke ser noe i mørket, vi finner plassene våre, som noen har satt seg på, de flytter seg og jeg synker ned i setet, glemmer å legge fra meg jakka, glemmer å sette fra meg veska, jeg ser på Max som er opptatt av alt annet enn det læreren sier, jeg ser på Max som kaster snøballer og har bygget en igloo, jeg ser på at han gjemmer seg i senga si, at han er våt i ulltøyet han har på seg, og jeg hører samtalene A og jeg noen ganger har om å være barn, eller som A sier, det er hardt å være kid og jeg ser at denne filmen også har skjønt det, at det er tøft å være kid, at det er ensomt og vanskelig, at det skjer så mye som man bare får med seg litt av, så mye som man ikke skjønner, så mye som man vil være en del av, men ikke får lov til.

Det er lett å tenke at man vil rømme, også nå som man ikke lenger er en kid. Det er så mye som er vanskelig her i verden. Det er så mange samtaler man kvier seg for å ta, så mange morgener man skulle ønske man slapp å stå opp, så mange kvelder man skulle ønske man kunne bli sittende på denne trikken for alltid, aldri trenge å gå av, bare sitte akkurat der, ved vinduet, og se ut på at verden beveget seg mens du sitter stille, så mange vanlige ting man skal gjøre om og om igjen, som å gå ut med søpla, betale regninger, pusse tenner, vaske vinduene, ringe fatter’n, eller tante, eller onkel, eller mamma, og Max reiser seg, står på bordet, du skal høre på meg når jeg snakker, sier han i ulvedrakta si, og moren hans blir flau, hun har kjæresten sin på besøk, Mark Ruffalo, han jeg liker så godt i Eternal sunshine of the spotless mind, som kanskje hadde hjulpet på denne januar-måneden, når jeg tenker meg om, og Max hopper ned fra bordet og så rømmer han,

I travelled by sea, I used to travel by air forteller han KW når de ligger i en mølje for å sove, KW som ser på ham med snille monsterøyne, Hey king, som hun sier med den myke stemmen sin, og det er så mye med den filmen som får meg til å gråte i kinosalen, det er så mye ved den jeg ikke engang klarer å sette fingeren på, kanskje er jeg bare dum som gråter, kanskje gråter jeg av helt andre grunner enn hva som skjer på lerretet, kanskje gråter jeg bare fordi det noen ganger er vanskelig å snakke sammen, fordi det noen ganger er vanskelig å være voksen, vanskelig å være glad i noen, vanskelig å få til ting, kanskje gråter jeg fordi de krangler på lerretet også, fordi KW lurer på hvorfor hun kom tilbake, fordi Carol ber henne om å stikke av, bli borte for alltid, selv om han ikke vil det, kanskje gråter jeg av Don’t go, I could eat you up, I love you so, kanskje gråter jeg av ulinga mot himmelen, kanskje gråter jeg av en slags hjemlengsel jeg ikke visste jeg hadde, et slags bilde av barneboka på fanget mitt, mens jeg sitter i fanget til farmor, pappas gamle utgave av Til huttetuenes land, som er slitt i permen av hvor mange ganger den har blitt åpna, lukten av mat på kjøkkenet hennes, der kveldsmaten alltid var varm, samme hvor mange hyss jeg hadde funnet på, de små fingrene mine som bladde om sidene alene, dro pekefingeren langs monstrenes streker, de gule øynene, favorittbildet mitt der de henger i trærne, på rekke og rad, kanskje fordi jeg aldri turte å klatre i trær selv, jeg var redd for å falle ned, alltid redd for noe, alltid noe som var skummelt.

Og ulvedrakta er så skitten, og Max er så sliten, og jeg gjemmer meg i ullgenseren min, prøver å ikke hulke høyt, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av hendene mine, så jeg krøller skjerfet mitt sammen i dem mens jeg blir helt varm og våt i ansiktet av at jeg gråter, og når rulleteksten går, blir jeg bare sittende, mens han stryker meg på låret, tar meg litt på kneet, og jeg tørker tårene, så dum jeg er, jeg vet ikke hvorfor jeg griner,

og vi går ikke ut derfra før rulleteksten er borte og lyset er skrudd på, vi kaster popcornet og jeg lener hodet mitt mot trikkevinduet på vei hjem, jeg går av på riktig stopp og før jeg sovner har jeg en trang til å ligge i en mølje, til å ha noen å ule mot månen sammen med, til å se inn i øyne så snille som KWs, til å være en utforsker, to travel by sea and air,

and I have no plans to eat anybody.