Hei November

Jeg tenker at for å bli et lykkeligere menneske må jeg bruke mindre penger, tjene mindre penger, skrive mer, lese mer og prøve å vaske huset når jeg har lyst. At det som hittil har funka mest på min lykke er å gå ut og spise middag alene mens jeg leser, er kanskje dumt med tanke på at jeg må bruke mindre penger, men 150 kroner for middag har jeg råd til en gang i uka. Slipper oppvasken også, tross alt. Og jeg får lov til å sitte i tre timer og lese uten at noen forstyrrer. Jeg leser om høyblokkene på Bøler og skogen Tove løper gjennom, jeg leser om håret til Goggen som stritter til alle kanter og sinnet som bor i Tove, jeg blar fra side til side og tar en slurk av soloen min innimellom, og så reiser jeg meg og går ut for å ta bussen, og på bussen hører jeg på The National og setter meg helt inntil setet, rett i ryggen, kjenner etter om jeg har det bra, om det går bedre nå, om jeg er frisk, om jeg er rask, om jeg er glad, om jeg er ensom, om jeg er trygg, og så går jeg av og går gjennom kirkegården, og november er her.

–

Hanne Ørstavik sier at hun skriver en side om dagen, at hun sitter i et kott og skriver, at det er en anstrengelse. Kanskje som en joggetur eller mer som statisk styrke. Jeg var alltid best i statisk styrke. Jeg klarer kanskje ikke å løfte hundre kilo, men jeg sto, fast og stram, med armene ut og knærne i vinkel ut fra veggen, jeg sto og jeg sto og jeg sto, og dansetreneren vår ropte, bare ti igjen, ti, ni, ni, ni, åtte, sju, seks, fem, fem, fem osv. Og jeg sto der. Med dirrende lepper og armer og knær og kropp, men jeg sto der. Og nå sitter jeg her, og selv om jeg bare har noen dager igjen med fri før jul, før skuldrene mine er heist oppunder ørene, før kundene er stramme rundt munnen og vi trenger oftere pauser fra køene, selv om jeg ikke har tid, selv om jeg har skjønt at det ikke går, så sitter jeg her – og skriver.

–

Sigrid Bonde Tusvik sier til sin utkårede Martin i siste episode av Sigrid søker kjæreste at han roer henne ned, og han sier til henne at han gir henne et lite kick. De gir og tar og når de kysser, tenker jeg at de er fine. Jeg pleier å si at når det blir for vanskelig, så vil jeg heller være alene, og når jeg ser på Dag (min nye favorittserie!) sitter jeg og ler og nikker når han ber par etter par om å gå fra hverandre, og jeg er så redd, jeg er så himla redd for å ende opp som noen jeg ikke egentlig er, for å ende opp med å være sint og sur og tverr og masete, jeg er så redd for å krangle og rope og skrike og hver gang jeg gjør det, så gir jeg opp, men det er heldigvis ikke sånn man gjør når man er voksen. Man blir og man blir til det ikke er noe igjen. Man står inntil den jævla veggen helt til man kollapser eller gir opp.

–

Og jeg står her fortsatt.