Everybody’s looking for love, synger Jason Derulo, og vi går inn dørene, vrir av oss skjerfet, rundt og rundt hodet, gnir hendene mot hverandre for å få igjen varmen, vi kjenner dundringa fra bassen i brystet, trappa opp til dansegulvet virker altfor lang, vi småløper oppover, deler oss, fire går i baren, vi får lov til å ta med fire enheter hver, det blir 16 øl til å begynne med, det er fri bar så lenge man ikke skal ha drinker, ølen smaker en blanding av vann og øl, fire av oss løper over dansegulvet, ser etter et bord med plass til oss alle sammen, det er København for en uke siden, det lukter røyk og svette, og sånn rar røyk fra en røykmaskin, som dj’en trykker på innimellom, dekker det allerede blurrete synet vårt med grålilla, søtluktende røyk, timene går uten at vi merker det i annet enn at låtene skifter, vi danser, bytter på å hente mer drikke, jeg passer på at alle drikker nok vann, man må drikke nok vann, det er viktig med vann, de som ikke drikker nok vann blir fulgt hjem, men vi andre danser, vi slenger hendene i været, snurrer rundt og rundt, slår takta mot brystet, når de spiller Robyn hyler jeg, de andre klapper, vi sitter rundt et bord omringet av dansker, alle som ser etter noen, alle som leter etter noe, alle som danser med blikket, det blikket som viser at de vil noe, at det ikke er nok å bare stå der, og jeg blir påminnet hvorfor jeg liker dette så godt, selv om mange mener det er ekkelt – overfladisk og barnslig. Kanskje vil noen bare ha med seg noen hjem, kanskje vil de aldri mer prate med jenta de finner når klokka er to eller fem, kanskje vil de bare kysse litt, kysse mye, ta av henne klærne, kanskje vil jenta som stryker fyren i hjørnet over magen bare ta ham med seg hjem og vise ham veien ut igjen om noen timer – men som Jason Derulo synger, og vi skal ikke ta alt han synger for god fisk, men som han synger – alle ser etter kjærligheten, er ikke det grunnen til at du er her? Og det er det jeg liker når jeg står der, på dansegulvet på den kleine klubben i København som vi har lagt vår elsk på, vi i den eldste gjengen min, vi som har holdt sammen i tykt og tynt, vi som ikke ligner på hverandre i det hele tatt, men som snakker samme språk, som forstår hverandre, som ler av hverandre og danser sammen, vi som satt i samme klasserom og var på de samme klassefestene, vi liker det selv om det til tider er en skitten greie, akkurat som jeg liker Paradise Hotel på grunn av de to, de to eneste, som ikke kysser hverandre, men som bare ser på stjernene og holder hverandre i hånda, de to som faktisk liker hverandre, akkurat sånn liker jeg disse mørke utestedene og den dundrende musikken, de dundrende hjertene, sånn som når Usher synger at det endelig er fredag, endelig er uka over og han er som en zombie som våkner til live igjen, for i natt så skal DJ’en få oss til å bli forelska igjen, og jeg danser, men jeg blir ikke forelska, for han jeg tenker på når Robyn synger, han er i Oslo og jeg er i Køben, men jeg smiler og danser, tar imot ølen og drikker den, letter fra bakken når låta tar av, henda i været, henda på hodet, henda på hjertet, og alle de andres hender er overalt, og blikkene deres over drinkene leter etter noe, kanskje noen å ta med seg hjem, men jeg vet det, jeg vet at innerst inne, så ser vi alle sammen etter den ene å ta med seg hjem igjen og igjen. Du vet det du også, det er derfor vi er der. Hver fredag og lørdag mellom 2300 og 0800, diskoteket med kleinest rykte i Køben, diskoteket med de gladeste folka, diskoteket vi har valgt å elske, det er jeg og min eldste gjeng på In, vi husker å drikke nok vann, vi tar med oss fire øl av gangen, vi reiser oss når de spiller låtene våre, og så danser vi hele natta lang, side om side med danskene som leter etter noen.