Grunnen til at du er her

Everybody’s looking for love, synger Jason Derulo, og vi går inn dørene, vrir av oss skjerfet, rundt og rundt hodet, gnir hendene mot hverandre for å få igjen varmen, vi kjenner dundringa fra bassen i brystet, trappa opp til dansegulvet virker altfor lang, vi småløper oppover, deler oss, fire går i baren, vi får lov til å ta med fire enheter hver, det blir 16 øl til å begynne med, det er fri bar så lenge man ikke skal ha drinker, ølen smaker en blanding av vann og øl, fire av oss løper over dansegulvet, ser etter et bord med plass til oss alle sammen, det er København for en uke siden, det lukter røyk og svette, og sånn rar røyk fra en røykmaskin, som dj’en trykker på innimellom, dekker det allerede blurrete synet vårt med grålilla, søtluktende røyk, timene går uten at vi merker det i annet enn at låtene skifter, vi danser, bytter på å hente mer drikke, jeg passer på at alle drikker nok vann, man må drikke nok vann, det er viktig med vann, de som ikke drikker nok vann blir fulgt hjem, men vi andre danser, vi slenger hendene i været, snurrer rundt og rundt, slår takta mot brystet, når de spiller Robyn hyler jeg, de andre klapper, vi sitter rundt et bord omringet av dansker, alle som ser etter noen, alle som leter etter noe, alle som danser med blikket, det blikket som viser at de vil noe, at det ikke er nok å bare stå der, og jeg blir påminnet hvorfor jeg liker dette så godt, selv om mange mener det er ekkelt – overfladisk og barnslig. Kanskje vil noen bare ha med seg noen hjem, kanskje vil de aldri mer prate med jenta de finner når klokka er to eller fem, kanskje vil de bare kysse litt, kysse mye, ta av henne klærne, kanskje vil jenta som stryker fyren i hjørnet over magen bare ta ham med seg hjem og vise ham veien ut igjen om noen timer – men som Jason Derulo synger, og vi skal ikke ta alt han synger for god fisk, men som han synger – alle ser etter kjærligheten, er ikke det grunnen til at du er her? Og det er det jeg liker når jeg står der, på dansegulvet på den kleine klubben i København som vi har lagt vår elsk på, vi i den eldste gjengen min, vi som har holdt sammen i tykt og tynt, vi som ikke ligner på hverandre i det hele tatt, men som snakker samme språk, som forstår hverandre, som ler av hverandre og danser sammen, vi som satt i samme klasserom og var på de samme klassefestene, vi liker det selv om det til tider er en skitten greie, akkurat som jeg liker Paradise Hotel på grunn av de to, de to eneste, som ikke kysser hverandre, men som bare ser på stjernene og holder hverandre i hånda, de to som faktisk liker hverandre, akkurat sånn liker jeg disse mørke utestedene og den dundrende musikken, de dundrende hjertene, sånn som når Usher synger at det endelig er fredag, endelig er uka over og han er som en zombie som våkner til live igjen, for i natt så skal DJ’en få oss til å bli forelska igjen, og jeg danser, men jeg blir ikke forelska, for han jeg tenker på når Robyn synger, han er i Oslo og jeg er i Køben, men jeg smiler og danser, tar imot ølen og drikker den, letter fra bakken når låta tar av, henda i været, henda på hodet, henda på hjertet, og alle de andres hender er overalt, og blikkene deres over drinkene leter etter noe, kanskje noen å ta med seg hjem, men jeg vet det, jeg vet at innerst inne, så ser vi alle sammen etter den ene å ta med seg hjem igjen og igjen. Du vet det du også, det er derfor vi er der. Hver fredag og lørdag mellom 2300 og 0800, diskoteket med kleinest rykte i Køben, diskoteket med de gladeste folka, diskoteket vi har valgt å elske, det er jeg og min eldste gjeng på In, vi husker å drikke nok vann, vi tar med oss fire øl av gangen, vi reiser oss når de spiller låtene våre, og så danser vi hele natta lang, side om side med danskene som leter etter noen.

Indestructible

Robyn slipper «Indestructible» i dansbar versjon og jeg går langs veien til jobb, skrur opp og skrur opp, går til jobb og går til jobb, stopper for biler, går forbi mennesker, tenker på året som er bak meg, 2010 er som en lang lang rekke av måneder, så mange flere enn de 11 som hittil har vært i følge kalenderen, jeg tenker på ting som skjedde før sommeren, for ikke å snakke om sommeren i seg selv, og det føles som at det var i fjor, året før, for lenge siden, jeg bestiller skiva til Robyn på nett, venter på å få den i posten, går og drikker øl, går og danser, går og spiser kake, går på kino, går til middagsavtaler, går til skrivebordet for å skrive, går på Marita butikken for å kjøpe stoler, går på Platekompaniet og bestiller The Go-Getter, går til døra hans og ringer på, ringer ham, går opp trappene, inn på rommet hans, møter ham i trappa, møter ham utenfor butikken, møter ham i heisen, åpner døra for ham, ringer ham, tar telefonen når han ringer, legger meg inntil ham om natta, står opp fra ham om morgenen, går til jobb og går til jobb og noen ganger puster jeg, noen ganger stopper jeg opp, tar en pause, tar opp mobilen og skipper tilbake, hører beaten igjen, og så begynner jeg å gå.

Hei November

Jeg tenker at for å bli et lykkeligere menneske må jeg bruke mindre penger, tjene mindre penger, skrive mer, lese mer og prøve å vaske huset når jeg har lyst. At det som hittil har funka mest på min lykke er å gå ut og spise middag alene mens jeg leser, er kanskje dumt med tanke på at jeg må bruke mindre penger, men 150 kroner for middag har jeg råd til en gang i uka. Slipper oppvasken også, tross alt. Og jeg får lov til å sitte i tre timer og lese uten at noen forstyrrer. Jeg leser om høyblokkene på Bøler og skogen Tove løper gjennom, jeg leser om håret til Goggen som stritter til alle kanter og sinnet som bor i Tove, jeg blar fra side til side og tar en slurk av soloen min innimellom, og så reiser jeg meg og går ut for å ta bussen, og på bussen hører jeg på The National og setter meg helt inntil setet, rett i ryggen, kjenner etter om jeg har det bra, om det går bedre nå, om jeg er frisk, om jeg er rask, om jeg er glad, om jeg er ensom, om jeg er trygg, og så går jeg av og går gjennom kirkegården, og november er her.

Hanne Ørstavik sier at hun skriver en side om dagen, at hun sitter i et kott og skriver, at det er en anstrengelse. Kanskje som en joggetur eller mer som statisk styrke. Jeg var alltid best i statisk styrke. Jeg klarer kanskje ikke å løfte hundre kilo, men jeg sto, fast og stram, med armene ut og knærne i vinkel ut fra veggen, jeg sto og jeg sto og jeg sto, og dansetreneren vår ropte, bare ti igjen, ti, ni, ni, ni, åtte, sju, seks, fem, fem, fem osv. Og jeg sto der. Med dirrende lepper og armer og knær og kropp, men jeg sto der. Og nå sitter jeg her, og selv om jeg bare har noen dager igjen med fri før jul, før skuldrene mine er heist oppunder ørene, før kundene er stramme rundt munnen og vi trenger oftere pauser fra køene, selv om jeg ikke har tid, selv om jeg har skjønt at det ikke går, så sitter jeg her – og skriver.

Sigrid Bonde Tusvik sier til sin utkårede Martin i siste episode av Sigrid søker kjæreste at han roer henne ned, og han sier til henne at han gir henne et lite kick. De gir og tar og når de kysser, tenker jeg at de er fine. Jeg pleier å si at når det blir for vanskelig, så vil jeg heller være alene, og når jeg ser på Dag (min nye favorittserie!) sitter jeg og ler og nikker når han ber par etter par om å gå fra hverandre, og jeg er så redd, jeg er så himla redd for å ende opp som noen jeg ikke egentlig er, for å ende opp med å være sint og sur og tverr og masete, jeg er så redd for å krangle og rope og skrike og hver gang jeg gjør det, så gir jeg opp, men det er heldigvis ikke sånn man gjør når man er voksen. Man blir og man blir til det ikke er noe igjen. Man står inntil den jævla veggen helt til man kollapser eller gir opp.

Og jeg står her fortsatt.