Vi pleide å vente

I used to write,
I used to write letters, I used to sign my name
I used to sleep at night
Before the flashing lights settled deep in my brain

But by the time we met
By the time we met the times had already changed

So I never wrote a letter
I never took my true heart I never wrote it down
So when the lights cut out
I was left standing in the wilderness downtown

Now our lives are changing fast
Now our lives are changing fast
Hope that something pure can last
Hope that something pure can last

It seems strange
How we used to wait for letters to arrive
But what’s stranger still
Is how something so small can keep you alive

We used to wait
We used to waste hours just walking around
We used to wait
All those wasted lives in the wilderness downtown

oooo we used to wait
oooo we used to wait
oooo we used to wait
Sometimes it never came
(oooo we used to wait)
Sometimes it never came
(oooo we used to wait)
Still moving through the pain
(oooooo)

I’m gonna write a letter to my true love
I’m gonna sign my name
Like a patient on a table
I wanna walk again, gonna move through the pain

Now our lives are changing fast
Now our lives are changing fast
Hope that something pure can last
Hope that something pure can last

oooo we used to wait
oooo we used to wait
oooo we used to wait
Sometimes it never came
(oooo we used to wait)
Sometimes it never came
(oooo we used to wait)
Still moving through the pain
(oooooo)

We used to wait for it
We used to wait for it
Now we’re screaming sing the chorus again
We used to wait for it
We used to wait for it
Now we’re screaming sing the chorus again

I used to wait for it
I used to wait for it
Hear my voice screaming sing the chorus again
– Arcade Fire, «We used to wait»

Jeg skriver inn Rådyrveien, den eneste faste gata fra oppveksten min, mamma og jeg flytta åtte-ni ganger innen jeg fylte 16, men farmor bodde på det samme stedet, hadde den samme postkassa, det samme kjøkkenet, det samme treet i dumpa, de samme huskene på lekeplassen, de samme naboene, den samme lyden i ringeklokka, de samme gardinene, den samme trappa jeg måkte fri for snø om vinteren, de samme hellene jeg gikk på når jeg stakk ut for å sitte aleine på lekeplassen eller kjøpe Riegel-sjokolade på kiosken, eller ufo-pulver på den andre kiosken. Jeg pleide å vente på det, at noe skulle skje, og nå skjer alt på en gang, og jeg har ikke tid til å vente på noe annet enn at vekkerklokka skal ringe igjen innen jeg har klart å sovne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.