Vi pleide å vente

I used to write,
I used to write letters, I used to sign my name
I used to sleep at night
Before the flashing lights settled deep in my brain

But by the time we met
By the time we met the times had already changed

So I never wrote a letter
I never took my true heart I never wrote it down
So when the lights cut out
I was left standing in the wilderness downtown

Now our lives are changing fast
Now our lives are changing fast
Hope that something pure can last
Hope that something pure can last

It seems strange
How we used to wait for letters to arrive
But what’s stranger still
Is how something so small can keep you alive

We used to wait
We used to waste hours just walking around
We used to wait
All those wasted lives in the wilderness downtown

oooo we used to wait
oooo we used to wait
oooo we used to wait
Sometimes it never came
(oooo we used to wait)
Sometimes it never came
(oooo we used to wait)
Still moving through the pain
(oooooo)

I’m gonna write a letter to my true love
I’m gonna sign my name
Like a patient on a table
I wanna walk again, gonna move through the pain

Now our lives are changing fast
Now our lives are changing fast
Hope that something pure can last
Hope that something pure can last

oooo we used to wait
oooo we used to wait
oooo we used to wait
Sometimes it never came
(oooo we used to wait)
Sometimes it never came
(oooo we used to wait)
Still moving through the pain
(oooooo)

We used to wait for it
We used to wait for it
Now we’re screaming sing the chorus again
We used to wait for it
We used to wait for it
Now we’re screaming sing the chorus again

I used to wait for it
I used to wait for it
Hear my voice screaming sing the chorus again
– Arcade Fire, «We used to wait»

Jeg skriver inn Rådyrveien, den eneste faste gata fra oppveksten min, mamma og jeg flytta åtte-ni ganger innen jeg fylte 16, men farmor bodde på det samme stedet, hadde den samme postkassa, det samme kjøkkenet, det samme treet i dumpa, de samme huskene på lekeplassen, de samme naboene, den samme lyden i ringeklokka, de samme gardinene, den samme trappa jeg måkte fri for snø om vinteren, de samme hellene jeg gikk på når jeg stakk ut for å sitte aleine på lekeplassen eller kjøpe Riegel-sjokolade på kiosken, eller ufo-pulver på den andre kiosken. Jeg pleide å vente på det, at noe skulle skje, og nå skjer alt på en gang, og jeg har ikke tid til å vente på noe annet enn at vekkerklokka skal ringe igjen innen jeg har klart å sovne.

Dagbokkveld

Jeg var på dagbokkveld hos Ida Eline og Mari, og da leste jeg dette:

11 år:

Første innlegg i dagboka som jeg kalte Sofie (etter Sofies verden):

Jeg er nettopp fylt 11 år. Jeg har bursdag 1. mai. Jeg simpelthen elsker å lese bøker og skrive noveller. Jeg har 4 brevvenner og elsker å få brev. Jeg går på biblioteket hver mandag og låner 6 bøker. Liker spenningsbøker best og er LITT morsom. Jeg ELSKER å dra til Hudøy. Jeg liker virkelig å skrive dagbok og trives på skolen.

12 år:

Alltid når jeg skal skrive her, blir det helt tomt. Akkurat som om hjernen min pungterer. Jeg har mye i hodet, men med en gang jeg tar i pennen, tømmes det i hodet mitt. – Linn PS: På førsten skrev jeg med en penn jeg har laget i sløyden.

13 år:

Jeg tror Nesteren ble uvenn med meg i dag. Jeg skulle ønske jeg klarte å si ting sånn at hun forstår at jeg ikke mener noe vondt med det. Jeg pratet om at Samantha satt og pratete mens vi så på Dawsons Creek. Og så kom vi inn på temaet kyssing. Samantha sa at de kysset dårlig, og jeg spurte om hun visste hva som var dårlig kyssing og ikke. Da sa Nesteren at vi måtte slutte å baksnakke henne. Jeg sa selvfølgelig: Hva er det som har skjedd med folk i det siste? Nesteren sa at det kanskje ikke var vi som var forandra, men DU. Da bare gikk jeg. Kris sa hei til meg i dag. Jeg lurer på om han bare sier det fordi at han synes jeg er dum.

14 år:

Da jeg spurte David om han likte meg, fikk jeg et ganske uventa svar. Han sa han ikke visste! Hva skal jeg tolke det som? Men etterpå prøvde han liksom å ta kontakt med meg. Han ville spille biljard. Jeg vant! Så ville han låne penger til en brus, som han etterpå ville dele. (Passiv klinemåte i følge Anett). Og så: Da han skulle dra hjem, stilte han seg ved siden av meg, prata litt osv. Så ville kameraten hans dra, og da sa David: Kan ikke du gå i forveien? Men kameraten ville ikke gå i forveien. Men det tok jeg som at han hadde tenkt å fortelle meg svaret. For jeg er ganske sikker på at han VET. Men jeg er bare ikke sikker på hva svaret er… Men jeg håper jo selvfølgelig at det er et ja.

Nyttårsaften, 2005: 19 år

Jeg gikk hjem fra Mari i natt og angret på at jeg ikke hadde blitt hjemme. The O.C. med Malin er mer min greie, samme hvordan man ser det. Men selv om 2006 ikke startet som jeg ville, så trenger ikke det bety ulykke. I fjor sov jeg jo ved siden av Sigmund, og se hvordan det gikk… Snart skal han tilbake til Danmark og jeg får et halvt år til på å komme meg noen meter. Dette går bra. 2006 går bra.

20 år

Det ser kanskje ut som at jeg er den samme på utsiden, og jeg ler like høyt som før du dro, men noe er ødelagt et sted inni meg der du pleide å oppta plassen før. Jeg kan ha det så fint jeg bare vil, men det blir ikke så fint som det en gang var. Jeg ser kanskje ikke ut som et nytt menneske, men jeg føler meg ikke som den jeg en gang var, i det hele tatt, og det er ikke noe jeg er stolt av

Roskilde, 2008: 22 år

Jeg møter en gutt inne på supermarkedet, jeg har gått alene for å fikse tubeost, og der står jeg med to baconoster i hånda når en kjekk fyr spør meg om jeg skal ha mye. Han trenger hjelp til å bære varene sine fordi han skal kjøpe fire brett med øl. Jeg bærer kurven hans og han småprater med meg bort til kassa. Jeg svarer med enstavelsesord og tenker febrilsk på noe kult å si, men så skal jeg betale og de står for å organisere sakene sine. De ler og han ser på meg over all ølen når jeg går: Takk for hjelpen, Linn. Med trykk på navnet mitt. Jeg smiler såvidt og rømmer. Livredd for nye mennesker. Liker folk altfor fort. Det går jo ikke an å bli satt ut av en jeg såvidt har snakka med. Men jeg føler meg så dum når jeg snakker med nye folk. Hva har jeg å snakke om, liksom? Jeg har ngenting å komme med. Hva gjør jeg på Roskilde? Jeg leser, skriver, drikker hylleblomst og øl, er varm og har bustete hår. Det er mine special skills.

23 år

I’M NOT HAPPY AND I’M NOT OKAY

Jeg kan lage en sånn t-skjorte og ha den på meg på fest, sier jeg.
Haha, sier Alec.

Alt jeg vil er å danse til Crystal Castles og M83 og drikke fancy drinker, og at noen skal bli forelska i meg

Jeg leser alle avisene jeg har – ringer ingen.

24 år

Livet er meningsløst om man skal sove alene.

Bada med Krummis. Det var skikkelig fint og vi prata om vanskelige ting. Så var jeg ute med Alec – og plutselig også T. Alt jeg vil er at han skal bli med meg hjem.

Lars Vaular burde tatt av seg skjorta, men heldigvis gjorde Casiokids alt verdt det. Drakk innsmugla jäger på Pavement og dansa til Håkan med Miri på Revolver. Snart drar hun fra oss, og denne sommeren blir historie.

Vi drakk øl, og da jeg sykla hjem ble jeg klissvåt. Det drypper av luggen min og jeg mista min nye HTC i bakken, heldigvis sykla jeg ikke på den. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive her lenger, jeg vet ikke hva jeg gjør eller hva jeg tenker. Det var rart å sitte med alle dagbøkene mine foran meg, jeg fant esken på hylla over senga og blåste støvet av den, jeg leste om 11 år gamle Linn, som satt hver dag både før og etter skolen og skrev, side opp og side ned, om helt uviktige ting. Jeg hadde så mange tanker. Har jeg færre nå? Dagbokinnleggene mine nå er korte, meningsløse, det var vanskelig å finne noe som var verdt å lese, selv på de beste dagene skriver jeg fortsatt bare: Drakk øl med N, det var fint, vi så film. Eller: Hadde det fint på jobb, spiste middag med M, leser altfor lite.

Det er noen ganger jeg går hjem om kvelden, eller sykler, at jeg nesten lukker øynene og vet akkurat hva jeg skal skrive her når jeg kommer hjem, men så slukner jeg med en gang jeg kommer inn døra, jeg gir katten mat, og går inn på soverommet mitt, hvor jeg sovner før jeg rekker å lese ut siden jeg var på. Noen ganger med klærne på. Noen ganger står jeg ikke opp om jeg kan unngå det. Men noen ganger husker jeg hva jeg vil si. Som nå:

Da jeg var yngre, så brukte vi uttrykket ‘sliter’ som noe morsomt. Anders sa det f.eks. til meg hvis jeg ikke klarte å slå til ballen når vi spilte dødball i gymmen. Du sliter, ass, Linn. Så lo vi.

Nå sitter jeg på bussen og hører på Phil Collins, fordi jeg så på Lydverket her om dagen og ble hekta på In the air tonight igjen, og akkurat når trommene slår inn, de sinnsyke trommene, så reiser jeg meg for å gå av og jeg kjenner det overalt i hele kroppen, at nå sliter jeg på en helt annen måte.

Jeg burde bare bli sittende på bussen, bli sittende til batteriet på mobilen og dermed også musikken forsvinner, bli sittende til jeg er et helt annet sted. Bli sittende til det blir litt lettere. Til det blir litt mindre ting å tenke på. Litt mindre å gjøre, annet enn å skrive. La oss rømme til København og la fingrene gli over tastaturet, gå ut og ta en øl eller en cola, spise omelett på Paludan og gå ut i helgene på det dårlige diskoteket In, der vi drikker utvanna øl uten å betale for det og danser så vi glemmer alt.

Men er det en ting jeg vet nå, som 11, 12, 13 og 14 år gamle Linn kanskje ikke visste, så er det at det går over. Så når jeg sovner uten å rekke å lese avisene mine, fullføre 4. kapittel, skrive brev til de som bor langt unna og lese ut de bøkene jeg lånte på biblioteket og burde levert for en uke siden, så må jeg bare tenke på at det går over. Jeg drukner ikke. Jeg holder hodet over vannet, akkurat.

En helt vanlig tirsdag

Er du frisk? Sånn passe. Han går og kjøper øl og vi ser på videoer på Youtube, vi prater om å være redd, om Robyn, om bøker, om Eminem og Rihanna, jeg vil høre låta to ganger, selv om videoen er cheesy, jeg lurer på om Eminem spurte Rihanna om å gjøre låta med ham fordi hun ble banka av Chris Brown, jeg tenker på alle livene, på Grünerløkka om sommeren, på sushien vi spiste under trærne, og fortauskantene og hvordan de føles mot sykkelhjulet, jeg tenker på den skeive sykkelkurven, full av bøker, på lukten av høst som har overtatt etter varmen, vi knekker hver vår nye øl, slurper i oss skummet, folka som går utenfor kikker inn gjennom vinduene og da ser de meg kanskje sitte i trappa, stå på gulvet, le med lukkede øyne, prate med armene veivende i lufta, sittende foran pc-skjermen med hodetelefoner og vi ser på den videoen jeg fant på Mariell sin blogg, som handler om folks første forelskelse, eller vi ser Susanne sundfør covre Alicia Keys, eller kanskje helt til slutt, når det nesten er tomt for øl, så går noen kanskje forbi på vei hjem, hjem for å spise kjøttkaker eller pannekaker, hjem for å gi kjæresten sin et nattakyss, hjem for å legge seg og stirre i taket, og rett før de låser seg inn hjemme, så titter de inn noen ukjente vinduer og ser at noen de ikke kjenner sitter og ser på at Eminem går gjennom en by og ber alle om å gi ham en hånd. Jeg sykler hjem etter akkurat passe mange øl, fortauskantene under hjulene, bøkene i kurven, refrenget i hodet, og alt handler om å ikke være redd, jeg står opp og sloss med tredje kapittel, ordene kommer sakte på plass, så stryker jeg dem igjen. Er du frisk? Nesten. Snart. Er du ferdig? Snart. Går det bra? Ganske. Fint.