2 tabletter 3 ganger om dagen i 7 dager

Det er sånn her, sier Krummis, og måler opp en 20 cm med hendene sine, det er all energien du har, også hvis du bruker den opp, så er det ingenting igjen. Og jeg nikker og drikker Pepsi. Pepsi og penicillin. Den tredje kuren på en drøy måned, men denne gangen skal det funke. Jeg sier det til meg selv, jeg sier det høyt, jeg legger meg langflat i senga etter å ha gått hjem fra jobb og jeg har vondt overalt og katten maler og vil ha mat, men jeg orker ikke reise meg igjen, så han legger seg ned ved siden av meg, inntil meg, og jeg leser Soundvenue eller hører på lydbok, sier nei til de fine meldingene som tikker inn, en etter en, det er fredag og jeg burde vært ute på eventyr, jeg kunne vært ute med blomsterjentene, vi kunne løpt gatelangs og skålt med øl, snakka om de fine guttene og de dumme guttene, som oftest er det jo de samme uansett, og kanskje dansa og svingt med håret og ledd høyt så vi fikk hese stemmer. Jeg kunne reist langt vekk og besøkt noen som bor i en annen by, sovet i en fremmed seng, kanskje inntil noen som sover annerledes enn meg, så jeg blir liggende våken litt og lure på om hjertet deres og pusten deres går i samme rytme som hjertet mitt og pusten min, og om morgenen kunne vi spist annerledes frokost og gått langs andre fortau, drukket te av krus jeg ikke har sett før. Jeg kunne gått ut hvor som helst i Oslo og snakket med noen jeg kjenner eller ikke kjenner, og sent på natta kunne jeg sykla hjem, vinden i håret, noen ganger lette pedaltak, andre ganger tunge, delt opp veien hjem i etapper og sanger, nå er jeg to sanger fra hjemme, tenker jeg og tråkker på og biler kjører forbi meg, og jeg møter mennesker som skal den andre veien og sykler forbi de som skal samme vei som meg.

Men i stedet sier jeg senere, i morgen, en annen gang, jeg lover. Så sovner jeg igjen, og føler meg ubrukelig. Legen min hilser ikke på meg lenger, vi snakker som gamle kjente, er du her igjen, sier han og jeg ler og sier jah, og han taster noe på pc’en, skriver en ny resept, de tar prøver og jeg sitter ytterst på stolen, klar til å reise meg, til å falle i bakken, til å gi opp, og så sier jeg hadet bra og god helg og går ut på gata igjen, og ingen kan se at jeg er syk, at jeg går rett hjem og legger meg oppå dyna, med en katt ved siden av meg. Jeg går på jobb og tenker at det går bra, og når jeg ikke får sove om natta etterpå, så skjønner jeg at jeg bare må legge meg ned og gi opp litt, la energien samle seg opp, så den kanskje når max igjen. Da kan jeg dra på eventyr. Dra langt av sted. Eller rett borti gata. Ã…pne kalde øl og skåle for å være frisk, for å være ung, for å være glad, for å være sammen med fine folk.

I morgen, en annen gang, senere. Jeg lover.

8 kommentarer til «2 tabletter 3 ganger om dagen i 7 dager»

  1. eg trur krummis har rett: nokon gongar må ein berre setje alt på pause for å ta igjen energien

    betre å gjere det no enn seinare, trur eg, for mi røynsle er at om ein utset det så blir det berre enno meir energi å skulle samle inn igjen og enno lengre pause

    det ordnar seg nok!

  2. kanskje du har kyssesyken. det er liksom så vanskelig for legene å finne ut av sånt. jeg hadde det i 18 måneder før de omsider redda meg

  3. wow. den traff – har vært der. masse god bedring! om jeg kan uttale meg: la energien samle seg, prøv å innse at det må være sånn en liten stund, at man lar kroppen summe seg og fylle opp lagrene. så blir det bedre etterhvert. jeg ønsker deg alt godt og at du blir fort frisk!

  4. takk for alle god bedring-hilsener.

    mari tilje: jeg hadde visst kyssesyken da jeg var yngre, de testa meg da jeg var sjuk i tenårene og da hadde jeg alt hatt det. nå tar jeg seks piller om dagen og legen min mener/håper at det vil ta knekken på hva enn det er som skjer med kroppen min. kroppen, ass. jeg føler meg egentlig bedre, men blir sliten av medisinen også. i dag skal jeg se tre filmer og drikke kakao med katten. det kommer til å gå bra.

    heidi: jeg gleder meg allerede. faktisk, så mye at jeg tror jeg skal invitere dere på fest så fort jeg er på beina igjen. dansebeina, altså. hvitvinsbeina. robyn-beina. du veit.

  5. jeg jobber på norli i gjøvik. og kom over boken din, roskilde og kjøpte den! har fulgt bloggen din snart et år nå, og hvis boken er slik du skriver her, så kommer jeg til å elske den!

  6. du skriver vakkert. og jeg tror du har rett, eller at vennen din har rett, noen ganger må bare alt settes på pause.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.