Jeg lever enda, jeg skriver til og med. Jeg svarer på mailene fra april, hører på høstens nye singler, leser ut bøker på sengekanten og skriver inn tittel og forfatter i den røde notatboka som ligger ved siden av senga, med en penn liggende oppå. Jeg har 56 ferdigredigerte sider på den boka som skal bli 10 kapitler lang, nå holder jeg på med tredje kapittel, og selv om jeg slutta å skrive, selv om jeg satt foran dokumentet og fingrene mine beveget seg målløst over tastaturet, sidene forble blanke og jeg var tom inni meg, så var det som om jeg slutta å være redd da deadlinen svosja forbi meg nå i starten av august, og jeg sto opp på skrivedagen min, som jeg har sovet bort i hele sommer, jeg sto opp og jeg tok en kald dusj, kledde på meg, helte juice i glasset mitt og satte meg ned ved pc’en, åpnet dokumentene jeg hadde lukket igjen fordi jeg ikke skrev noe i dem uansett, og så begynte jeg igjen. Jeg trodde jeg skulle få tid til å skrive denne uka, men så vant jeg et øyapass og høsten er på vei, noen skal reise bort, jeg har laget en haug, en liten haug, med en film og en bok og snart et brev, som jeg skal sende med en gang hun har fått en adresse å sende noe til, jeg lager en mixtape i hodet mitt til en som hadde bursdag, og på håndleddet mitt lyser det i det oransje festivalbåndet, men siden jeg egentlig bare skulle dit på lørdagen, så har jeg ikke så mange planer på de tidlige dagene. Jeg skal se Robyn, selvfølgelig skal jeg se Robyn, det står Robyn på det oransje passet mitt, sa jeg til Tobias i går etter at vi hadde kjøpt øl og sushi og var på vei til Slottsparken, for å spise opp og drikke opp og ligge på gresset og høre på en playlist fra pc’en, som jeg hadde tatt med meg for å skrive litt på etter jobb, men som ble brukt til soundtrack i stedet. Jeg skal se Robyn og stå opp tidlig, jeg skal se soloppganger, eller kanskje bare en, jeg skal danse og være glad, jeg skal bli hes og sliten, jeg skal ha pausefest i leiligheten min, når vi vil drikke billig øl og spise billig mat, Biggen skal være pausefestkatt og det skal bli som i singelen jeg skrev i fjor, bare annerledes. Og så skal trekkfuglene fly over hodene våre, som de alltid gjør på Øya, og jeg skal gå hjem alene, som jeg alltid gjør på Øya, og jeg skal lese Rust på nytt igjen og jeg skal skrive på en helt ny bok, jeg øver meg på å skrive for hånd, og det skal bli kaldere og klarere og det skal begynne å regne og så begynne å snø, og jeg skal fortelle flere historier, jeg lover det, men først skal jeg sykle til sentrum, ta bussen til Vippetangen, drikke cola med T, T og M, og vi skal danse til vi gir opp, og le til vi gråter og soverommet mitt skal snurre rundt når jeg sovner i natt og om to uker lever vi helt andre liv, tenk på det, om to uker er alt annerledes.
Gruer du deg?
Nei, jeg gleder meg. Det blir jo verst for dere.
Det kommer til å føles som om du bare har vært borte i en uke, men egentlig er det et halvt år. Tenk så mye som skjer på et halvt år. Tenk at vi er over halvveis i 2010, null stress 2010, og vi har kyssa og vi har grått og vi har dansa og vi har sloss og vi har krangla og vi har lovet oss selv å aldri gjøre det igjen, og vi har gjort det allikevel, og vi har vaska ut og vi har rydda inn og vi har spist sushi og vi har drukket øl og vi har bada og vi har vært syke og vi har streket under linjer i bøkene vi leser og siden har vi lukket dem igjen og begynt på nye.
Det kommer til å gå bra, hva?
Det kanske blir bra, eller så blir det inte det, ett tag, och sedan blir det bra i alla fall, på något annat sätt.
Hoppas jag.
Jag tycker om din blogg.
Kanskje 🙁
Det går nok bra. Det kan føles som om det ikke skal det, men til slutt så er det plutselig gått bra, for det er forbi, og man er der fortsatt, og det kommer nye fester og bøker og konserter. Det gjør det! Jeg fikk Øya-boksingelen på svensk i helgen, av min svenske familie. Jeg sparer den til jeg trenger litt trøst en dag, når det går opp for meg at det snart er høst, og på tide å være seriøs og arbeidsmaur igjen, og ikke bare snurre og le. Jeg gleder meg! 🙂
Klart det går bra!
Fint forresten å lese om bokskrivinga di, det skal vere litt vanskeleg, skal det ikkje? Eg trur det. Eg trur det gjer det betre, fordi berre det som er viktig er verd å streve litt med.
Så klart det kjem til å gå bra, kjempe bra, trur eg til og med!
fint. jeg sier til meg selv at alt går bra. og nå sier jeg det til deg også: alt går bra. på en eller annen måte.
Men går det an å ha det så levende, hele tiden? Det er nesten for godt.
Det kommer til å gå fantastisk, det kommer til å gå forsiktig, det kommer til å snuble og reise seg i tunge, våte høstsko, det kommer til å gå litt mindre bra, og så plutselig så kommer det til å gå så bra at det faktisk er litt magisk.
ja. det kjem til å gå bra. lovar.