Jeg hører på albumet til Robyn og trasker til tannlegen i slacke bukser og en vanlig singlet, Converse-skoene mine går langs asfalten og jeg kjenner det i lufta, i magen, i håret, mens jeg puster – det nærmer seg. Jeg sjekker togtidene fra Roskilde by og inn til festivalstasjonen, er nervøs for at det blir umulig å komme seg inn, nervøsiteten drukner i det plutselige bildet av hånda mi med et festivalbånd på, å få satt det på inne i Tivoli, sammen med Andreas, å kjenne at de strammer det rundt håndleddet og fester metallbiten, biter nedpå med tang og klipper av stoffrestene, jeg lurer på hvilken farge det er, jeg lurer på om jeg endelig kommer til å klare å pakke akkurat passe i sekken, så den ikke blir så tung å bære, jeg lurer på om vi kommer til å få teltplass sammen, eller om vi må lære oss flere telt utenat, jeg lurer på om det kommer til å regne, men vet inni meg at det blir ikke verre enn 2007, selv om vi hele tida sa i 2007 at det ikke ble verre enn 2004, og det ble det jo, men det skal være sol nå, det skal være rolig og varmt, det skal være gress under føttene, ryggen, hodet, det skal være tørt å puste, det skal være iskald øl og glovarmt hjerte, det skal være løping mellom scenene, roping mellom sangene, grining når Robyn spiller With every heartbeat eller Be mine og dansing når hun spiller Dancing on my own, og jeg skal være møkkete og støvete og lykkelig, jeg kjenner det. Fy faen, som jeg kjenner det. Det er Roskildefugler på størrelse med Orange i magen min, jeg lover.