Come back and make up a goodbye, at least, let’s pretend we had one

Jeg drar og ser Eternal Sunshine of a spotless mind på kino, og jeg gjemmer meg i setet, gråter og tenker på mailen han sendte meg. Jeg ser Joel og Clementine møtes på nytt på stranda i Montauk, det er iskaldt og forholdet deres gikk så sykt til helvete, så vondt gjorde det at de sletta hverandre, og jeg lurer på om jeg ville sletta ham om jeg hadde kunnet. Jeg tror jeg tenkte mye på dette ifjor også, da han gikk fra meg på samme tid. Jeg vet at jeg tenkte på den filmen da vi såvidt hadde begynt høsten før, og han rømte fordi han var redd.

Jeg skrev et brev der jeg sa at han kunne ikke gå nå. Vi har ikke engang begynt, skrev jeg. Selvfølgelig kan det hende vi blir lei av hverandre, kanskje krangler vi så mye at vi ender opp med å hate hverandre tilslutt, men vi vet jo ikke dette nå, skrev jeg. Vi vet ingen verdens ting. I virkeligheten er vi ikke Clementine og Joel, jeg ligner kanskje mer på Joel, egentlig, og han minner ikke i det hele tatt om Clementine, han er kanskje mer som Stan, nei, en blanding av Stan og Patrick, tror jeg.

Uansett, jeg sitter i kinosalen og jeg gråter når Joel løper etter Clementine, den gangen hun gikk fra ham, han roper etter henne, se hva du har fått meg til å gjøre, roper han, jeg sletter deg og jeg er glad til. Alt er din feil. Og de er så sinte, de er så utrolig sinte på hverandre, hvordan kan to mennesker som har elsket hverandre hate hverandre på den måten?

Og forholdet deres har gått så jævlig i stå, de sitter på restaurant og spiser, og de snakker ikke lenger sammen, de har glemt hvorfor de i det hele tatt likte hverandre, og sånn kan det gå, jeg vet at sånt kan skje, det er vel derfor folk skiller seg, selv det lykkeligste paret du visste om for fire år siden kan legge seg ved siden av hverandre i dag og ikke en gang si god natt. Det er sånn det går, kanskje med oss alle tilslutt, om vi ikke jobber for det. Om vi ikke velger hverandre hver morgen.

Jeg skrev en mail til ham og sa at jeg ville valgt ham hver gang, uansett. Hver eneste jævla gang ville jeg valgt ham, og jeg vet det. Jeg fikk en mail av ham der han skrev om å si unnskyld, om å komme til København og si unnskyld, og jeg sitter i kinosalen og jeg tenker at om vi hadde bodd et annet sted, om vi hadde bodd i New York der ingen kjente oss, så ville jeg sagt ja, jeg ville gitt ham enda en sjanse, om jeg ikke hadde måttet forsvare det for noen andre i hele verden enn meg selv, så ville det vært enkelt, han ville stått der, i regnet utenfor døra mi i København, og jeg ville sluppet ham inn, jeg vet det der jeg sitter i kinosalen, og jeg gråter når de sitter på trappa, den første gangen de så hverandre, akkurat som jeg gjorde den aller første gangen jeg så den filmen, som betyr så utrolig mye for meg, dere aner ikke.

Joel sitter der i trappa med Clementine og de spiller denne scenen som de begge husker så godt, den aller første gangen de så hverandre, og de skjønner at det snart er slutt nå. Så hva gjør vi? Spør hun. Enjoy it, svarer han, og de løper i vannkanten, og jeg gråter så jeg ikke helt vet om jeg får puste, og jeg tenker faen, jeg tenker faen tusen ganger og gråter, og alt jeg vil er at han skal stå utenfor døra mi når jeg kommer hjem, at han skal mene det han skrev i mailen, selv om jeg vet at han ikke gjør det, jeg vil komme syklende i mørket, med de små lyktene mine på, jeg vil se ham utenfor døra mi, hoppe av sykkelen og trille den mot ham, jeg vil at han skal slå ut med armene og si unnskyld, som han sa unnskyld den høsten for hundre år siden nå, jeg vil kjenne hånda hans i min, jeg vil legge ansiktet mitt i halsgropa hans, jeg vil sove inntil ham, jeg har aldri sovet inntil noen som ham, jeg har aldri følt meg så trygg inntil noen noensinne, og jeg vet at det blir bra igjen, jeg vet at vi sikkert passer like dårlig sammen som Joel og Clementine, men alt jeg ville i hele verden i går var at han skulle stå der. Bare stå der. For a while. Og at vi skulle si okay.

I originalmanuset til Eternal Sunshine, som jeg har lest, så skulle de egentlig bli sammen og slette hverandre mange ganger. Mange ganger, jeg mener det, de skulle sitte på kontoret på Lacuna Inc. som 70-åringer og ha slettet hverandre utallige ganger før det, men de skulle alltid finne tilbake til hverandre. Alltid. Destruktivt og jævlig, men ekte allikevel. Det siste de sier til hverandre før alt er borte, er jeg elsker deg – og møt meg i Montauk. Og jeg sykler hjem etter en god middag og en øl, jeg sykler hjem og jeg vet at han ikke står der. Og hjemme i mailboksen min ligger det en mail som sletter alt han skrev i den forrige, og jeg er ikke egentlig overraska, men jeg gråter allikevel. Jeg sovner med hodet under dyna, ingen ligger inntil meg, jeg visste jo at han ikke ville komme, og fordi jeg ikke bor i New York, Montauk, Købehavn eller Montreal, så ville jeg uansett ikke turt å ta ham tilbake av frykten for å miste alles respekt for meg. Jeg vet det. At historien vår er over her. Jeg vet det. Det er slutt nå.

13 kommentarer til «Come back and make up a goodbye, at least, let’s pretend we had one»

  1. Det ER vakkert.

    Skal jeg forresten fortelle deg noe jeg har funnet ut, som svar på det med hvordan man kan hate når man har elsket? Ja, det skal jeg.

    Spør meg om det en dag.

  2. det er så fint korleis du nyttar film i tekstene dine, dei to laga som med ein gong oppstår i teksten, mellom filmen og røynda, og for alle oss andre, mellom filmen, teksten og røynda. det er superfint. historiene blir liksom lagt ilag, og det gjer dei større.

    om det ikkje er happy ending trur eg alltid det går bra. etter slutten i alle fall. det må eg alltid tru. etter slutten, ein eller annan gang, så går det bra. det blir bra igjen. det må liksom det.

  3. Det er så fint og vondt å lese. Men også litt sånn at eg kjem i «faen ta heile gjengen»-humør og får lyst til å høyra på Aretha Franklin og Chaka Khan.

  4. Kan du blogge litt oftere ?
    Jeg finner en enorm trøst i at jeg ikke er alene i å vite at om jeg fikk valget, så hadde det blitt han. Gang på gang. Og du gir meg denne trøsten.

  5. Når du skriver om en film jeg har (delvis) oppkalt bloggen min etter, kan jeg ikke gjøre annet enn å lese. Og så er teksten så bra at jeg leser videre uten å tenke over det, og plutselig har jeg lest hele posten og da tenker jeg dette:

    1. Denne jenta skriver bra.
    2. Det er fint å vite at det ikke bare er jeg som bruker filmer for å bearbeide livet (selv om jeg bare gjør det inni meg).
    3. Poor girl. (tenkt på en ikke-patetisk, men sympatisk måte)

  6. hei.

    jeg ble så full av lengsel og sorg og rar kjærlighetsglede da jeg leste teksten din i hjartesmilmagasinet og så kom jeg hit også skriver du om en av de vakreste filmene jeg vet om. jeg tror jeg synes du er til himmerik vakker og jeg skrev inn hele teksten din i bloggen min (og sa selvsagt hvem som hadde skrevet den), skrev rasende raskt til det gjorde vondt i fingrene for jeg følte alle ordene så veldig intenst og jeg hadde det samme harde blikket hele tiden.

    takk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.