Don’t go, I could eat you up, I love you so

Jeg burde kanskje skrevet en tekst med ungdommelig overmot, fortalt dere at alt kommer til å bli bra igjen, at vi skal reise oss fra støvet, børste av oss, gå ut i sola og gjøre alt sammen på nytt, helt til den dagen vi dør, men sannheten er at jeg sitter på en buss til København, det er snø så langt øyet kan se og i går kveld gikk den jeg elsker ifra meg.

Jeg satt ved siden av ham i senga og da jeg skjønte hvor det bar, så satte jeg meg opp og sa at det ikke var lov.

Dette er ikke lov, det er irrasjonelt, sa jeg. Man skal få en advarsel, man skal svare vennene sine når de spør om hvordan det går, at det har hangla litt i det siste, man skal ikke si at det går bedre enn noensinne, man skal ikke bli forlatt akkurat når man har begynt å tro at det skal gå bra, man skal ikke komme hjem til at den du elsker går fra deg, når du gikk derfra fire timer tidligere og tenkte at dere skulle være sammen i hundre år. Det er ikke troverdig, sa jeg, det er en utroverdig karakter, enhver redaktør ville refusert det.

Men jeg er så glad i deg, sier han, og jeg sier, som jeg sa den aller første gangen han gikk fra meg, at jeg kan ikke tro på det, da kan jeg ikke tro at han mener det jeg mener når jeg sier de ordene. Man går ikke fra den man er forelska i. Man forlater ikke den man elsker. Det er enkelt, sier jeg, det er det letteste i verden, det å være sammen med den man elsker. Han sier at det ikke er det, at det ikke er så svart-hvitt, men for meg er det det.

Jeg ser på ham, og jeg vil være sammen med ham, det er alt jeg vil, han ser på meg og han vet ikke, og for meg er det svar tydelig nok. Det er like sort som et stort, rungende nei.

Det virker så lett for deg, dette, sier han, kanskje mener han bruddet, kanskje mener han det å være sammen, jeg vet ikke, men jeg vet at ingenting av det er lett, det virker kanskje bare lettere for meg enn det gjør for ham. Og når han vil at vi skal ta en kaffe sammen når jeg kommer hjem, og jeg begynner å gråte, så ser han på meg og sier ‘en kaffe, bare en kaffe’ og jeg gråter og sier at jeg ikke kan det,

det eneste jeg har villet siden jeg så deg første gang er å være sammen med deg, så jeg kan ikke det.

Det var så lett, jeg så ham på fest og jeg visste at jeg ville være kjæresten hans, jeg hadde ikke snakket med ham en gang, jeg bare fikk lyst til å ligge inntil ham med en eneste gang, bli med ham hjem og bli der for alltid, og etter mye mas og kleine dater så ble jeg med ham hjem, og han gikk fra meg tre ganger helt til jeg ikke overtalte ham lenger. Jeg sto opp og lukket døra bak meg og vi snakket ikke sammen igjen før i august i fjor, og da var det han som ble med meg hjem, og jeg prøvde å huske hvor vondt det var den første gangen han gikk, sånn at jeg ikke skulle utsette meg for det igjen, og så satt jeg der, på bussen til Køben i oktober og jeg skjønte at det var bare en ting å gjøre, hoppe i det, bli sammen med ham igjen, så får det gå som det går, og jeg sitter i senga mi og ser på hendene mine og så sier jeg:

jeg tror ikke vi trenger å prøve dette igjen,

og han sier: nei…

Og jeg ser ut av vinduet på den hvite snøen og de svarte trærne, og jeg sender en melding til N om at jeg er på vei til Køben, men at T gikk fra meg, at jeg ikke er redd, at dette tross alt var oppskriften på suksess i fjor, og så legger jeg mobilen ned i veska og tenker at jeg må huske hvor vondt dette er,

ikke for å ikke gjøre det igjen, men for å ikke gjøre det igjen med ham.

9 kommentarer til «Don’t go, I could eat you up, I love you so»

  1. Uff, så trist. Ikke gjør det igjen med ham, nei. Så bra at du kommer deg litt bort. København venter. Her er det nesten ikke snø, og nærmere vår enn i Oslo.
    Hilsen en som pleier å lese bloggen din og som synes du skriver bra!

  2. Dette var så grunnleggende ærlig, og så sitrende ekte. Så vondt, så vondt, og så skingrende vakkert.

  3. Slikt gjør bare vondt. Skulle bare ønske jeg hadde mot til å skrive åpent om det selv.

  4. Eg må fortelle deg en ting. Kvar gong eg er litt lei meg, så går eg tilbake til dette innlegget. Det er nydleg og beskrivande.

  5. … «han ser på meg og han vet ikke, og for meg er det svar tydelig nok. Det er like sort som et stort, rungende nei.»

    …»tenker at jeg må huske hvor vondt dette er, ikke for å ikke gjøre det igjen, men for å ikke gjøre det igjen med ham.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.