Det regner i New Jersey også, sikkert hele tida

Jeg prøver å være flink. Jeg prøver å være en bra en. Jeg står opp om morgenen og spiser pizzaen jeg lagde i går, jeg ser på Forbrydelsen uten tekst for å prøve å lære meg mer dansk, jeg alfabetiserer bøkene i hylla mi, rydder skrivebordet, lager te, drikker den selv om jeg vet at jeg brenner meg. Jeg tenker på hvor stor forskjell det er på å sykle her hjemme og i København. Noe om at det føltes som å fly der, mens det føles som å være på treningssenter her hjemme. Jeg hopper av sykkelen min en bratt bakke, jeg løsner skjerfet, tenker at de gule Converse-skoene mine blir møkkete av at det regner, jeg våkner til regnet og tenker at jeg liker lyden av det. Jeg lukker øynene igjen og sover en time ekstra, selv om jeg burde være flink. Katten sover ved siden av meg, lyden av regnet plager ham ikke, han sitter i vinduet og ser ut på det når vi har spist frokost, jeg savner hybelen jeg bodde i, savner å komme hjem fra jobb og lete etter katten i garasjen hvis det regna, lokke ham ut til meg og bære ham gjennom styrtregnet, den våte pelsen hans som klistra seg til hendene mine, å sette ham ned på trappa og se på at han rista vannet av seg, da ville de gule Converse-skoene mine vært enda mer sølete, men det hadde ikke gjort noe. Jeg prøver å være flink, jeg lager te og setter meg for å skrive, skriver en side og tenker på hvor stor forskjell det er på å skrive her og å skrive i København. Noe om at det føltes som å fly der, mens det føles som å… ja, dere skjønner tegninga.

Come back and make up a goodbye, at least, let’s pretend we had one

Jeg drar og ser Eternal Sunshine of a spotless mind på kino, og jeg gjemmer meg i setet, gråter og tenker på mailen han sendte meg. Jeg ser Joel og Clementine møtes på nytt på stranda i Montauk, det er iskaldt og forholdet deres gikk så sykt til helvete, så vondt gjorde det at de sletta hverandre, og jeg lurer på om jeg ville sletta ham om jeg hadde kunnet. Jeg tror jeg tenkte mye på dette ifjor også, da han gikk fra meg på samme tid. Jeg vet at jeg tenkte på den filmen da vi såvidt hadde begynt høsten før, og han rømte fordi han var redd.

Jeg skrev et brev der jeg sa at han kunne ikke gå nå. Vi har ikke engang begynt, skrev jeg. Selvfølgelig kan det hende vi blir lei av hverandre, kanskje krangler vi så mye at vi ender opp med å hate hverandre tilslutt, men vi vet jo ikke dette nå, skrev jeg. Vi vet ingen verdens ting. I virkeligheten er vi ikke Clementine og Joel, jeg ligner kanskje mer på Joel, egentlig, og han minner ikke i det hele tatt om Clementine, han er kanskje mer som Stan, nei, en blanding av Stan og Patrick, tror jeg.

Uansett, jeg sitter i kinosalen og jeg gråter når Joel løper etter Clementine, den gangen hun gikk fra ham, han roper etter henne, se hva du har fått meg til å gjøre, roper han, jeg sletter deg og jeg er glad til. Alt er din feil. Og de er så sinte, de er så utrolig sinte på hverandre, hvordan kan to mennesker som har elsket hverandre hate hverandre på den måten?

Og forholdet deres har gått så jævlig i stå, de sitter på restaurant og spiser, og de snakker ikke lenger sammen, de har glemt hvorfor de i det hele tatt likte hverandre, og sånn kan det gå, jeg vet at sånt kan skje, det er vel derfor folk skiller seg, selv det lykkeligste paret du visste om for fire år siden kan legge seg ved siden av hverandre i dag og ikke en gang si god natt. Det er sånn det går, kanskje med oss alle tilslutt, om vi ikke jobber for det. Om vi ikke velger hverandre hver morgen.

Jeg skrev en mail til ham og sa at jeg ville valgt ham hver gang, uansett. Hver eneste jævla gang ville jeg valgt ham, og jeg vet det. Jeg fikk en mail av ham der han skrev om å si unnskyld, om å komme til København og si unnskyld, og jeg sitter i kinosalen og jeg tenker at om vi hadde bodd et annet sted, om vi hadde bodd i New York der ingen kjente oss, så ville jeg sagt ja, jeg ville gitt ham enda en sjanse, om jeg ikke hadde måttet forsvare det for noen andre i hele verden enn meg selv, så ville det vært enkelt, han ville stått der, i regnet utenfor døra mi i København, og jeg ville sluppet ham inn, jeg vet det der jeg sitter i kinosalen, og jeg gråter når de sitter på trappa, den første gangen de så hverandre, akkurat som jeg gjorde den aller første gangen jeg så den filmen, som betyr så utrolig mye for meg, dere aner ikke.

Joel sitter der i trappa med Clementine og de spiller denne scenen som de begge husker så godt, den aller første gangen de så hverandre, og de skjønner at det snart er slutt nå. Så hva gjør vi? Spør hun. Enjoy it, svarer han, og de løper i vannkanten, og jeg gråter så jeg ikke helt vet om jeg får puste, og jeg tenker faen, jeg tenker faen tusen ganger og gråter, og alt jeg vil er at han skal stå utenfor døra mi når jeg kommer hjem, at han skal mene det han skrev i mailen, selv om jeg vet at han ikke gjør det, jeg vil komme syklende i mørket, med de små lyktene mine på, jeg vil se ham utenfor døra mi, hoppe av sykkelen og trille den mot ham, jeg vil at han skal slå ut med armene og si unnskyld, som han sa unnskyld den høsten for hundre år siden nå, jeg vil kjenne hånda hans i min, jeg vil legge ansiktet mitt i halsgropa hans, jeg vil sove inntil ham, jeg har aldri sovet inntil noen som ham, jeg har aldri følt meg så trygg inntil noen noensinne, og jeg vet at det blir bra igjen, jeg vet at vi sikkert passer like dårlig sammen som Joel og Clementine, men alt jeg ville i hele verden i går var at han skulle stå der. Bare stå der. For a while. Og at vi skulle si okay.

I originalmanuset til Eternal Sunshine, som jeg har lest, så skulle de egentlig bli sammen og slette hverandre mange ganger. Mange ganger, jeg mener det, de skulle sitte på kontoret på Lacuna Inc. som 70-åringer og ha slettet hverandre utallige ganger før det, men de skulle alltid finne tilbake til hverandre. Alltid. Destruktivt og jævlig, men ekte allikevel. Det siste de sier til hverandre før alt er borte, er jeg elsker deg – og møt meg i Montauk. Og jeg sykler hjem etter en god middag og en øl, jeg sykler hjem og jeg vet at han ikke står der. Og hjemme i mailboksen min ligger det en mail som sletter alt han skrev i den forrige, og jeg er ikke egentlig overraska, men jeg gråter allikevel. Jeg sovner med hodet under dyna, ingen ligger inntil meg, jeg visste jo at han ikke ville komme, og fordi jeg ikke bor i New York, Montauk, Købehavn eller Montreal, så ville jeg uansett ikke turt å ta ham tilbake av frykten for å miste alles respekt for meg. Jeg vet det. At historien vår er over her. Jeg vet det. Det er slutt nå.

Om å skrive, alene i Køben

Jeg sitter på en kafé som ikke har nett nesten hver dag og skriver. Jeg veksler mellom å ha trua på meg selv og å tenke at alt jeg skriver er trivielt. Jeg har gode dager der jeg skjønner at det er mye arbeid, at det jeg skriver nå er et skjelett som skal utvinnes, fylles på, gjøres om, at manuset mitt er uferdig uansett hvor mange gode tekster jeg skriver, at mange av dem sikkert skal strykes, at historien kanskje blir helt annerledes, men det viktigste er jo at den er der, på et vis. Den viktigste jobben jeg gjør er å skrive, alt jeg kan, alt jeg har i meg. Ikke bare for dere, men for meg selv.

Og det er vanskelig, vanskeligere enn det var med Roskilde, ikke at det var så lett, eller jo, det var det, det var lett, det var en glad bok å skrive, og jeg tror noe av det som var så lett med den, var at jeg ikke skjønte det skulle bli en bok, jeg bare skrev, hadde det gøy, tenkte nesten ikke på at noen andre skulle lese det, og så plutselig var det et manus og den var ferdig for utgivelse. Jeg ble debutant.

Nå skriver jeg noe som jeg vet skal bli en bok engang, om jeg får det til. Jeg vet at det skal sitte folk og lese dette, og tenke på den forrige boka jeg skrev, jeg vet at den skal anmeldes uten silkehansker, jeg vet at jeg nå på en måte må bevise at jeg har noe å fortelle verden, at det har noe for seg at jeg tar meg en måned eller ti fri for å arbeide med mine egne ord, og ikke andres bøker. Jeg er redd og modig på samme tid. Men jeg vet at det har noe for seg. Jeg vet også at jeg ikke må tenke så mye. Jeg vet at jeg må jobbe i mitt tempo, at jeg må bruke den tida det tar å gjøre denne historien ferdig. At jeg ikke skal tenke på utgivelse denne gangen heller, at jeg skal skrive det jeg synes er fint, gøy, morsomt, bra. At jeg skal gjøre om på det når redaktøren min har lest det, gang på gang. At han aldri kommer til å be meg om å slutte å skrive.

Det er litt som med kjærligheten, tror jeg, disse ordene. Det handler om å gjøre det på nytt, om jeg så skulle skrive en dårligere bok enn min forrige, så betyr ikke det at jeg må gi opp. Det betyr at jeg må børste av meg, gå videre, prøve på nytt og på nytt. Tenke at hvis historiene føles viktige for meg, så finnes det andre der ute som også finner de viktige. Som også kjenner dem i hjertene sine når de leser. Akkurat som forrige gang.

Our love was lost, all hope was gone

København er lyden av sykkelen min når hjulene spinner, det er noe galt med forbremsen, så den er inntil forhjulet hele tida, du kan høre meg komme syklende mot deg flere hundre meter bak, jeg sykler forbi mennesker som snakker sammen, som holder hverandre i hendene, som kjøper kebab på Kebabistan, som ligger fem minutter unna meg, jeg finner en kafe med internett, jeg skriver tre sider, fem sider, åtte sider, jeg sender dem til Norge, og i tekstene mine er det paraplyer og veltede sykler, en jente som kaver i snøen, en gutt som ser på film midt på natta og en varebil det står IKEA på, jeg hører på Håkan Hellström, M83, Lisa Miskovsky, The Shins, Temper Trap, jeg snakker med Marie som jeg bor med under morgenmaden og hun får vite grunnen til at jeg har lagt meg klokka ni hver kveld, ‘min kæreste gik i fra meg lige inden jeg rejste’, og hun legger fra seg skiva med rugbrød og ser på meg og spør hvorfor, og jeg trekker på skuldrene, vi snakker om den vanskelige kjærligheten, hun sier at hun tror kanskje han elsker meg, men at det ble for vanskelig for ham, at det er hans egen usikkerhet som gjorde at han gikk, at han er så redd for at jeg skal gå fra ham at han heller gjør det selv, og jeg tenker at det er jo en fin tanke, men jeg tror ikke på det selv. Jeg sykler rundt i sirkler og da jeg handlet mat på Netto i går kveld sto det en liten gjeng foran meg, og jeg fikk lyst til å gå bort til dem og spørre om ikke vi kunne spise middag sammen, at jeg var fra Norge og alene, men istedet kjøpet jeg Frosties og melk, kinderegg med Happy Hippos som leker, spaghetti og pesto, og dro hjem til leiligheten min der jeg kan høre mennesker som går i trappene midt på natta, og når jeg våkner og trekker fra gardinene, så ser jeg rett ut på vinduene til de som bor ovenfor meg og i et av vinduene er det en som har oppstilt hester og elefanter og jeg tenker at vi kanskje kunne vært venner i et annet liv, for jeg har dinosaurer i mine vinduer, i mine tomme vinduer hjemme i kalde Oslo, og København er sol, røde votter og myke skarre r’er.

Don’t go, I could eat you up, I love you so

Jeg burde kanskje skrevet en tekst med ungdommelig overmot, fortalt dere at alt kommer til å bli bra igjen, at vi skal reise oss fra støvet, børste av oss, gå ut i sola og gjøre alt sammen på nytt, helt til den dagen vi dør, men sannheten er at jeg sitter på en buss til København, det er snø så langt øyet kan se og i går kveld gikk den jeg elsker ifra meg.

Jeg satt ved siden av ham i senga og da jeg skjønte hvor det bar, så satte jeg meg opp og sa at det ikke var lov.

Dette er ikke lov, det er irrasjonelt, sa jeg. Man skal få en advarsel, man skal svare vennene sine når de spør om hvordan det går, at det har hangla litt i det siste, man skal ikke si at det går bedre enn noensinne, man skal ikke bli forlatt akkurat når man har begynt å tro at det skal gå bra, man skal ikke komme hjem til at den du elsker går fra deg, når du gikk derfra fire timer tidligere og tenkte at dere skulle være sammen i hundre år. Det er ikke troverdig, sa jeg, det er en utroverdig karakter, enhver redaktør ville refusert det.

Men jeg er så glad i deg, sier han, og jeg sier, som jeg sa den aller første gangen han gikk fra meg, at jeg kan ikke tro på det, da kan jeg ikke tro at han mener det jeg mener når jeg sier de ordene. Man går ikke fra den man er forelska i. Man forlater ikke den man elsker. Det er enkelt, sier jeg, det er det letteste i verden, det å være sammen med den man elsker. Han sier at det ikke er det, at det ikke er så svart-hvitt, men for meg er det det.

Jeg ser på ham, og jeg vil være sammen med ham, det er alt jeg vil, han ser på meg og han vet ikke, og for meg er det svar tydelig nok. Det er like sort som et stort, rungende nei.

Det virker så lett for deg, dette, sier han, kanskje mener han bruddet, kanskje mener han det å være sammen, jeg vet ikke, men jeg vet at ingenting av det er lett, det virker kanskje bare lettere for meg enn det gjør for ham. Og når han vil at vi skal ta en kaffe sammen når jeg kommer hjem, og jeg begynner å gråte, så ser han på meg og sier ‘en kaffe, bare en kaffe’ og jeg gråter og sier at jeg ikke kan det,

det eneste jeg har villet siden jeg så deg første gang er å være sammen med deg, så jeg kan ikke det.

Det var så lett, jeg så ham på fest og jeg visste at jeg ville være kjæresten hans, jeg hadde ikke snakket med ham en gang, jeg bare fikk lyst til å ligge inntil ham med en eneste gang, bli med ham hjem og bli der for alltid, og etter mye mas og kleine dater så ble jeg med ham hjem, og han gikk fra meg tre ganger helt til jeg ikke overtalte ham lenger. Jeg sto opp og lukket døra bak meg og vi snakket ikke sammen igjen før i august i fjor, og da var det han som ble med meg hjem, og jeg prøvde å huske hvor vondt det var den første gangen han gikk, sånn at jeg ikke skulle utsette meg for det igjen, og så satt jeg der, på bussen til Køben i oktober og jeg skjønte at det var bare en ting å gjøre, hoppe i det, bli sammen med ham igjen, så får det gå som det går, og jeg sitter i senga mi og ser på hendene mine og så sier jeg:

jeg tror ikke vi trenger å prøve dette igjen,

og han sier: nei…

Og jeg ser ut av vinduet på den hvite snøen og de svarte trærne, og jeg sender en melding til N om at jeg er på vei til Køben, men at T gikk fra meg, at jeg ikke er redd, at dette tross alt var oppskriften på suksess i fjor, og så legger jeg mobilen ned i veska og tenker at jeg må huske hvor vondt dette er,

ikke for å ikke gjøre det igjen, men for å ikke gjøre det igjen med ham.