Liz the Wiz

En venninne av meg, Elisabeth, eller Liz the Wiz som jeg kaller henne, fortalte meg at hun ofte leste bloggen min og ble så lei seg for at jeg aldri skrev noe om henne. «Jeg tenker sånn, ‘nå har vi vært på byen og hatt det dritfett, nå skriver hun noe om meg’, også gjør du det jo aldri!»

Så da Riss ba meg om å skrive en tekst om morgendagen, så ble det mest en tekst om gamle dager, Liz the Wiz, og en av de mange kveldene vi har vært ute sammen. Jeg unnskyldte meg med at morgendagen er det ikke så mange som vet noe om uansett, det eneste vi vet er at den kommer.

Den er ikke det beste jeg har skrevet, men som Pedro Carmona-Alvarez sier: Jeg må skrive, for hvis ikke så er jeg en feiging, og det kan man fort bli om man bare venter og venter.

Skål for det, og her er teksten:

Jeg satt utenfor min gamle videregående skole en kveld. Jeg hadde med meg en flaske cava og en venninne, vi skulle egentlig på en fest, men de som hadde festen tok aldri telefonen, og hun husket ikke hvilket nummer han bodde i. Er det her, spurte jeg, nei, sa hun, er det her, spurte jeg, ne-ei, sa hun, og sånn gikk vi oppover langs Skillebekk og plutselig sto vi utenfor den store bygningen der vi tilbragte tre år sammen, hun og jeg, og veldig mange andre mennesker som er borte for meg nå. Vi skal ikke sette oss her, da, sa hun. Nei, vær så snill, sa jeg. Kom igjen, da, sa hun, og så dro hun meg med bortover langs skolegården, inn porten og videre innover mot den ene av de tre bygningene. Det regnet, og hun sa at vi kunne sitte utenfor gymsalen og naturfagsalen, der er det tak. Vi småløp bort og rett før regnet tok til for fullt, så var vi innenfor taket og der sto det masse gamle pulter vi kunne sitte på.
Hun fant en stol liggende inntil en oppslagstavle der det hang gamle eksamensresultater, og så satte vi oss ned, jeg på en pult og hun på en stol ved siden av, og rett utenfor taket høljet det ned. Hun åpnet cavaen og vi drakk fra flaska. Vi pratet om ting vi pleier å prate om, gutter vi kjenner, gutter vi kjente, gutter vi vil kjenne, jobbene vi har, menneskene vi er glade i, festene vi har vært på, festene vi skal på, festene vi vil på, og det slo meg mens vi satt der og delte en flaske cava, rett utenfor disse klasserommene der vi engang var nesten hver dag, at jeg tror vennskapet vårt begynte på ordentlig i den delen av skolegården vi nå hadde utsikt til. Jeg pekte, med flaska i hånda, på det stedet jeg tenkte på, og hun kikket bort dit. Husker du da vi sto der og du sa at jeg alltid valgte feil gutter? spurte jeg. Haha, ja, sa hun, men jeg husker ikke hvem av dem jeg mente. Alle sammen, sikkert, sier jeg og sender henne flaska.
Vi snakker om å være 17 og kongene på haugen, vi snakker om den gangen eksamen var det skumleste livet hadde å by på, om å komme på skolen rett fra fest, jeg spør henne om hun tror jeg gikk glipp av mye fordi jeg ikke drakk på videregående, hun tar en slurk og er stille litt, før hun sier at hun ikke egentlig tror det, du var jo med oss, sier hun, du bare gikk hjem når alle vi andre burde gått hjem. Det slutter å regne og vi sitter stille, jeg dingler kanskje litt med beina fra pulten, hun skraper litt i bakken med tuppen av skoen sin, vi drikker opp og hun lurer på hvor vi skal gjøre av flaska. Jeg setter den i midten oppå alle pultene.
Vi blir stående og se litt på den, lurer på hva de som kommer hit i morgen kommer til å tenke, hvem alle menneskene som skal hit i morgen er, og hvem de skal bli, om de skal sitte her mange år senere og dele en flaske vin eller noen øl, eller en kartong med sjokomelk, om de kommer til å bli akkurat dem de ser for seg når de nå er 17, eller om de ender opp helt andre steder og som helt andre mennesker, som vi kanskje alle gjør. Akkurat som at vi står her, utenfor den gamle skolen vår, vi er 23 og kongene på haugen, livet er det skumleste vi vet, vi kommer på jobb rett fra fest og vi tror, akkurat som på videregående, at dette skal vare evig, at vi nå er blitt de vi alltid skulle være, og jeg tenker allikevel, idet vi går ut av skolegården, hun tråkker i en vanndam med skoene sine og banner, jeg trasker ved siden av henne og lar henne lene seg på meg når hun må riste skoen for alt vannet, at om fem år så kan alt være annerledes igjen.
Forresten, du kommer og besøker meg i London? spør hun når vi går mot trikken. Det kommer til å bli så fett, vi kan dra inn til byen og gå på de kuleste festene, jeg kommer til å bo litt utenfor London, men det er ikke så langt, altså, og selv om jeg skal studere, så lover jeg å bruke masse tid på deg hvis du vil komme på besøk. Du lover å komme?
Selvfølgelig, svarte jeg. Selvfølgelig.

2 kommentarer til «Liz the Wiz»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.