Det er stille her, og jeg tenker mye på det, men jeg har ikke så mye tid til å skrive. Jeg jobber mye, men ikke egentlig mer enn før, jeg blir bare mer sliten av det enn før. Jeg går ut med vennene mine, ser på film, sover i båten til han jeg ligger inntil, snakker med katten, spiser middag, besøker pappa, går på kino, prøver å lese litt, i går sovnet jeg i en haug av aviser, enda klokka bare var ti.
Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om, det er mer det at jeg ikke har tid til å sette meg ned og faktisk skrive noe om det. Og det gjør meg lei meg, men jeg vet, at om bare 3 fredager, om bare tre jobb-uker i snøen, om bare 3 mandagsmorgener, så skal jeg reise til en by jeg har vært i mange ganger før, men aldri alene, og jeg skal bo i en leilighet alene, ha med meg pc’en min, en haug med bøker og et kamera. Jeg skal stå opp om morgenen og min eneste plan skal være å skrive bok. En hel måned skal jeg bo der, helt alene, og hvert eneste minutt skal være blankt.
Kanskje blir jeg ensom, kanskje kjeder jeg meg, kanskje blir det vanskelig, jeg er klar over det, men jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å ha tid til å gjøre hva jeg vil. Tid til å gå tur bare for å ta bilder. Tid til å skrive mailer eller brev til de jeg savner når jeg bor der. Tid til å jobbe med det prosjektet som har surra rundt i hodet mitt siden før jul, tid til å snurre det prosjektet rundt det N sendte meg på melding når han satt på toget og tenkte på hva jeg skulle skrive om. Tid til å lese bøker, for bøkene blir mitt eneste selskap.
Kanskje blir det også tid til mer tekster her, jeg håper i alle fall det.
I januar og februar hittil har det vært lite tid til meg selv i det hele tatt, men hver morgen har jeg nå 25 minutter for meg selv, for jeg har begynt å gå til jobb. Jeg går forbi fulle trikker og busser, jeg går forbi mennesker som står og fryser på holdeplassene, jeg går forbi de tomme bygningene som skal fylles av kontormennesker, og i dag slo det meg at jeg har gått på snø i over en måned og den følelsen som traff meg ved bussterminalen var det beste jeg vet: tørr asfalt.
Jeg går og hører på musikk, og jeg vet at om bare noen flere fredager, om bare noen flere mandagsmorgener, så er det tørr asfalt overalt, og jeg har bodd et annet sted i over en måned og alt skal være annerledes.
Vet ikke hvorfor jeg er her. Et google-søk og et klikk så satt jeg plutselig å leste om Ronja-gutter. Du skriver så fint og jeg blir… Glad, selv om jeg tror det finnes et bedre ord på det der ute et sted.
Jeg drikker kakao fra kopp med snorkfrøken på, og skjeen står fremdeles i koppen, den er blå med blomster på.
håper den tørre asfalten er smittsom og kommer hit også.
det skal jeg og gjøre en gang. En måned alene i en by.
eg gler meg til du får den månen, for kor mykje fint kjem det ikkje til å kome ut av deg då!
eg gler meg til å sjå alt du kjem til å skrive, og eg gler meg til å sjå deg føre meg medan eg les, og kjenne på dei gongane eg har vore åleine i ein stor, skummel, herlig, ukjent og fantastisk by. det er så spanande, og så fint. og til det blir min tur neste gong skal eg glede meg med deg.
Det blir nok fint, med en pause fra alt som er vanlig, for da blir det vanlige så fint, når man får savnet det litt, slik at man setter pris på det igjen! 🙂 Har forresten donert bort mitt ekstra eksemplar av boka di til en venn av meg, han likte den utrolig godt. Har anbefalt den til flere, og det er en av bøkene som står på anbefalt hylla på biblioteket der jeg går. 🙂 Lykke til med skrivingen! Hilsen fra Maria.
Jeg ble blått litt usikker på hvordan jeg havet her inne.. Men jeg må si WOW! Du skriver godt, du engasjerte meg. Dette likte jeg. Så jeg la deg like gjerne til i bloglovin med engang! :o)
Jeg lånte boka di på biblioteket i går, og leste den ut i dag. Lenge siden jeg har blitt så oppslukt av en bok, du skriver fantastisk fint! Og jeg ville bare si takk. 🙂
I natt drømte jeg at jeg satt på en kafé med en venninne, og at du var der. Jeg pratet litt med deg, og det var fint.