Grop

Det har blitt en grop, sier jeg, og lener meg liksom ned mot gulvet, svaier hånda mi langs det, viser dem hvor jeg er nå. Nedi en grop, på en måte. Det er litt sånn, at jeg bare vil legge meg under dyna og aldri mer stå opp, aldri mer gå på jobb, aldri mer rydde vekk oppvasken eller klærne mine eller matvarene eller noe som helst. De sier at jeg må ringe noen, hvem som helst, og jeg ligger der som regel med mobilen i hånda og tenker at jeg bør ringe noen, men jeg tenker at de er opptatt, at de ikke har tid til å prate med meg, nedi gropa, at jeg sier kjedelige ting fra gropa, at jeg liksom ikke kan forstyrre dem. Jeg snakker med A når vi spiser julemiddag, han forteller meg om familien sin, om roping og skriking, om jula sånn den er hos alle, med stress og mas, og at vi kanskje bare skal komme senere neste julaften, komme rett før maten er på bordet, holde oss unna familiestresset så lenge vi kan, det går an, sier han, og vi spiser indisk mat og jeg drikker cola, trengte en cola etter en lang dag på jobb, og han spør meg hvordan det går, og jeg er i gropa, sier at jeg må ta meg selv i nakken, se meg selv i speilet, finne ut om jeg skal være forfatter eller bokhandler, vil være begge, men jeg lever ikke to liv, og jeg er så sliten, og selv om jeg er redd, så tenker jeg at jeg ville blitt fryktelig lei meg om jeg ikke skulle skrive mer, om jeg bare skulle være en vanlig bokhandler som satte prislapp på andres bøker og anbefalte andres bøker og rydda i andres bøker og ikke skrev mine egne, og A nikker, ber meg om å leie ut leiligheten, ta Biggen under armen og flytte langt vekk, Skype med vennene mine og leve på lite penger i starten, skrive hele dagen og drikke te, få besøk fra her hjemme, spise pasta med pesto, jobbe på en liten tullekafé for å tjene inn litt lommepenger, husrom betales av leiligheten jeg leier ut her hjemme, og jeg smiler, kikker opp fra gropa, men vet ikke om det er løsningen det heller. Kanskje er det bare en liten grop, kanskje kravler jeg opp igjen i morgen, klar for alt, klar for 2011, i bokhandelen og her ved skrivebordet, i Oslo og i København, alene og sammen med noen, kanskje klarer jeg ikke å skrive om 2010 som jeg har tenkt på i en måned nå, kanskje blogger jeg altfor sjeldent, kanskje er det ingen som bryr seg uansett, kanskje må jeg bli voksen og slutte å blogge, kanskje må jeg ikke tenke så mye på skrivinga og jobben, ansvaret og drømmene, kanskje må jeg bare sette på en fin sang, bytte sengetøy, finne frem den hvite, korte ballkjolen og vokseskoene som klakker når de går og legge Martini Astien i kjøleskapet, for jenta i gropa, hun liker sånt søtt skvip, det er i hvert fall sant. Det går bra, det her. Jeg kan ringe noen om det ikke går lenger. Hei, kan jeg si. Nå går det ikke lenger. Og så går det allikevel, etter hvert.

Og jeg veit det godt

«Jeg skal lage ferdig de siste julegavene snart, selv om jeg ikke har tid. Og nå skal jeg skrive ferdig kapittel 5, selv om jeg egentlig ikke klarer det. Den er så vanskelig, denne boka. Jeg er så redd og så leser jeg gjennom og ser at det er jo bra, for faen, jeg skriver bra, jeg skriver glad-trist, jeg har en superkraft inni mellom, men så går det to dager, også er jeg livredd igjen, og vil bare flytte til et sted der ingen kjenner meg og der ingen spør om det går bra med skrivinga, og bare aldri skrive noe igjen – bare jobbe i videobutikk og spise melkepletter og ikke kjenne noen, ikke prate med noen, bare se på film med beina på bordet. Som Eva gjør.»

Jeg skriver en mail for å starte skrivedagen, jeg skriver dette for å starte skrivedagen, og jeg drikker kakaoen min, som jeg står opp og lager, kakaoen som er varm, jeg kikker ut på snøen og hører på Bon Iver, og jeg tenker at jeg må bli ferdig, at jeg må få opp farta, at jeg må slutte å være så jævla redd, slutte å være dum. Strømsborg, sier jeg til meg selv med kakaokoppen i hånda, slutt å være så redd.

Jeg hører en stemme i hodet mitt som sier at det er nå jeg må skrive, nå jeg må satse, nå jeg må skrive, som en kanon fra hjertet. Ikke være redd, ikke være trist, bare skrive, for faen – alt jeg har. Bruke meg selv, bruke det som gjør vondt, det som er fint, det jeg kan best. Og her jeg sitter, foran et gammelt, rødt skrivebord som vugger om jeg skriver for hardt, så kjenner jeg at jeg har det som trengs. Det som trengs i denne boka. Jeg har det inni meg alt sammen, alt Eva skal føle, selv om det er fiksjon, det har jeg et sted, jeg kjenner det igjen, jeg kan sette ord på det, jeg kan vise det frem. Jeg kjenner personene jeg har funnet opp, jeg ser dem for meg, like klart som jeg ser de menneskene jeg har på ordentlig i livet mitt. Noen kvelder vil jeg heller være sammen med de jeg har funnet opp selv, enn de som ringer meg på ordentlig. Og det er sånn det skal være. For de er jo med meg overalt, på trikken, på bussen, på jobb, på sushi-stedet der jeg sitter lent over boka jeg leser, på bakrommet på jobb når jeg tar en pust i bakken, på badet om morgenen når jeg lener meg over vasken og ser meg selv inn i øynene, drar meg i kinnene, rister meg våken, varmer meg våken – de er der, bak meg, ved siden av meg. Jeg må bare skrive dem ut.

Som en kanon fra hjertet.

Grunnen til at du er her

Everybody’s looking for love, synger Jason Derulo, og vi går inn dørene, vrir av oss skjerfet, rundt og rundt hodet, gnir hendene mot hverandre for å få igjen varmen, vi kjenner dundringa fra bassen i brystet, trappa opp til dansegulvet virker altfor lang, vi småløper oppover, deler oss, fire går i baren, vi får lov til å ta med fire enheter hver, det blir 16 øl til å begynne med, det er fri bar så lenge man ikke skal ha drinker, ølen smaker en blanding av vann og øl, fire av oss løper over dansegulvet, ser etter et bord med plass til oss alle sammen, det er København for en uke siden, det lukter røyk og svette, og sånn rar røyk fra en røykmaskin, som dj’en trykker på innimellom, dekker det allerede blurrete synet vårt med grålilla, søtluktende røyk, timene går uten at vi merker det i annet enn at låtene skifter, vi danser, bytter på å hente mer drikke, jeg passer på at alle drikker nok vann, man må drikke nok vann, det er viktig med vann, de som ikke drikker nok vann blir fulgt hjem, men vi andre danser, vi slenger hendene i været, snurrer rundt og rundt, slår takta mot brystet, når de spiller Robyn hyler jeg, de andre klapper, vi sitter rundt et bord omringet av dansker, alle som ser etter noen, alle som leter etter noe, alle som danser med blikket, det blikket som viser at de vil noe, at det ikke er nok å bare stå der, og jeg blir påminnet hvorfor jeg liker dette så godt, selv om mange mener det er ekkelt – overfladisk og barnslig. Kanskje vil noen bare ha med seg noen hjem, kanskje vil de aldri mer prate med jenta de finner når klokka er to eller fem, kanskje vil de bare kysse litt, kysse mye, ta av henne klærne, kanskje vil jenta som stryker fyren i hjørnet over magen bare ta ham med seg hjem og vise ham veien ut igjen om noen timer – men som Jason Derulo synger, og vi skal ikke ta alt han synger for god fisk, men som han synger – alle ser etter kjærligheten, er ikke det grunnen til at du er her? Og det er det jeg liker når jeg står der, på dansegulvet på den kleine klubben i København som vi har lagt vår elsk på, vi i den eldste gjengen min, vi som har holdt sammen i tykt og tynt, vi som ikke ligner på hverandre i det hele tatt, men som snakker samme språk, som forstår hverandre, som ler av hverandre og danser sammen, vi som satt i samme klasserom og var på de samme klassefestene, vi liker det selv om det til tider er en skitten greie, akkurat som jeg liker Paradise Hotel på grunn av de to, de to eneste, som ikke kysser hverandre, men som bare ser på stjernene og holder hverandre i hånda, de to som faktisk liker hverandre, akkurat sånn liker jeg disse mørke utestedene og den dundrende musikken, de dundrende hjertene, sånn som når Usher synger at det endelig er fredag, endelig er uka over og han er som en zombie som våkner til live igjen, for i natt så skal DJ’en få oss til å bli forelska igjen, og jeg danser, men jeg blir ikke forelska, for han jeg tenker på når Robyn synger, han er i Oslo og jeg er i Køben, men jeg smiler og danser, tar imot ølen og drikker den, letter fra bakken når låta tar av, henda i været, henda på hodet, henda på hjertet, og alle de andres hender er overalt, og blikkene deres over drinkene leter etter noe, kanskje noen å ta med seg hjem, men jeg vet det, jeg vet at innerst inne, så ser vi alle sammen etter den ene å ta med seg hjem igjen og igjen. Du vet det du også, det er derfor vi er der. Hver fredag og lørdag mellom 2300 og 0800, diskoteket med kleinest rykte i Køben, diskoteket med de gladeste folka, diskoteket vi har valgt å elske, det er jeg og min eldste gjeng på In, vi husker å drikke nok vann, vi tar med oss fire øl av gangen, vi reiser oss når de spiller låtene våre, og så danser vi hele natta lang, side om side med danskene som leter etter noen.

Indestructible

Robyn slipper «Indestructible» i dansbar versjon og jeg går langs veien til jobb, skrur opp og skrur opp, går til jobb og går til jobb, stopper for biler, går forbi mennesker, tenker på året som er bak meg, 2010 er som en lang lang rekke av måneder, så mange flere enn de 11 som hittil har vært i følge kalenderen, jeg tenker på ting som skjedde før sommeren, for ikke å snakke om sommeren i seg selv, og det føles som at det var i fjor, året før, for lenge siden, jeg bestiller skiva til Robyn på nett, venter på å få den i posten, går og drikker øl, går og danser, går og spiser kake, går på kino, går til middagsavtaler, går til skrivebordet for å skrive, går på Marita butikken for å kjøpe stoler, går på Platekompaniet og bestiller The Go-Getter, går til døra hans og ringer på, ringer ham, går opp trappene, inn på rommet hans, møter ham i trappa, møter ham utenfor butikken, møter ham i heisen, åpner døra for ham, ringer ham, tar telefonen når han ringer, legger meg inntil ham om natta, står opp fra ham om morgenen, går til jobb og går til jobb og noen ganger puster jeg, noen ganger stopper jeg opp, tar en pause, tar opp mobilen og skipper tilbake, hører beaten igjen, og så begynner jeg å gå.

Hei November

Jeg tenker at for å bli et lykkeligere menneske må jeg bruke mindre penger, tjene mindre penger, skrive mer, lese mer og prøve å vaske huset når jeg har lyst. At det som hittil har funka mest på min lykke er å gå ut og spise middag alene mens jeg leser, er kanskje dumt med tanke på at jeg må bruke mindre penger, men 150 kroner for middag har jeg råd til en gang i uka. Slipper oppvasken også, tross alt. Og jeg får lov til å sitte i tre timer og lese uten at noen forstyrrer. Jeg leser om høyblokkene på Bøler og skogen Tove løper gjennom, jeg leser om håret til Goggen som stritter til alle kanter og sinnet som bor i Tove, jeg blar fra side til side og tar en slurk av soloen min innimellom, og så reiser jeg meg og går ut for å ta bussen, og på bussen hører jeg på The National og setter meg helt inntil setet, rett i ryggen, kjenner etter om jeg har det bra, om det går bedre nå, om jeg er frisk, om jeg er rask, om jeg er glad, om jeg er ensom, om jeg er trygg, og så går jeg av og går gjennom kirkegården, og november er her.

Hanne Ørstavik sier at hun skriver en side om dagen, at hun sitter i et kott og skriver, at det er en anstrengelse. Kanskje som en joggetur eller mer som statisk styrke. Jeg var alltid best i statisk styrke. Jeg klarer kanskje ikke å løfte hundre kilo, men jeg sto, fast og stram, med armene ut og knærne i vinkel ut fra veggen, jeg sto og jeg sto og jeg sto, og dansetreneren vår ropte, bare ti igjen, ti, ni, ni, ni, åtte, sju, seks, fem, fem, fem osv. Og jeg sto der. Med dirrende lepper og armer og knær og kropp, men jeg sto der. Og nå sitter jeg her, og selv om jeg bare har noen dager igjen med fri før jul, før skuldrene mine er heist oppunder ørene, før kundene er stramme rundt munnen og vi trenger oftere pauser fra køene, selv om jeg ikke har tid, selv om jeg har skjønt at det ikke går, så sitter jeg her – og skriver.

Sigrid Bonde Tusvik sier til sin utkårede Martin i siste episode av Sigrid søker kjæreste at han roer henne ned, og han sier til henne at han gir henne et lite kick. De gir og tar og når de kysser, tenker jeg at de er fine. Jeg pleier å si at når det blir for vanskelig, så vil jeg heller være alene, og når jeg ser på Dag (min nye favorittserie!) sitter jeg og ler og nikker når han ber par etter par om å gå fra hverandre, og jeg er så redd, jeg er så himla redd for å ende opp som noen jeg ikke egentlig er, for å ende opp med å være sint og sur og tverr og masete, jeg er så redd for å krangle og rope og skrike og hver gang jeg gjør det, så gir jeg opp, men det er heldigvis ikke sånn man gjør når man er voksen. Man blir og man blir til det ikke er noe igjen. Man står inntil den jævla veggen helt til man kollapser eller gir opp.

Og jeg står her fortsatt.

Så jeg skal ta alt jeg har og stikke

høsten 2010

Det er høst, og jeg vil rømme. Det vil jeg hvert år. Jeg sier det når jeg stirrer opp i taket mitt, fordi jeg ikke orker å skrive på skrivedagen. Jeg tar hostesafta med den røde trekanten på, og går og legger meg igjen – sier til ham at jeg vil reise bort, langt vekk, samme hvor, egentlig, så lenge det er langt unna, annerledes, så lenge det er tid til å puste, til å skrive, til å tenke. Jeg har ikke tid til å reise bort, og heller ingen penger, så plan b er følgende:

Denne spillelista er din hostesaft med rød trekant. Bruk den når du føler for det. Den er kanskje full av listepop som du får fnatt av, men om du rister av deg stresset og hører litt på meg, så skal jeg forklare. Jeg skal hjelpe deg gjennom høsten med denne lista, som den skal hjelpe meg. For ok, så har vi ikke penger til å rømme, ok, så må vi jobbe, ok, så er ikke han fyren interessert i deg, ok, så må du på jobb om morgenen selv om du vil ut og drikke øl, ok, så har du ikke tid til å skrive det brevet til hu venninna di som bor så langt vekk og som du savner – ok. Det er ok. Det eneste som hjelper, når man ikke kan rømme, av diverse grunner, som livet etc, er å danse. Du må bare danse det av deg. Vi må bare danse det av oss. Trykke på play, hoppe på sykkelen, trikken, bussen, ta beina fatt – gå raskt gjennom byen, knytte skjerfet så vi ikke fryser, møte vennene på gatehjørnet, stå i køen for å komme inn på utestedet, eller ringe på der festen er, eller rydde stuegulvet, og når den jævla låta til Enrique Iglesias blir skrudd på for fullt, så skal du først tenke ok, vi er der – faen, men så skal du reise deg og selv om han synger om å være utro, noe som er sleskt som faen, så funker det å svinge på håret i refrenget, og før du veit ordet av det, så er du en av dem som roper at du liker det, og når han har sampla Lionel Richie, så må du bare trekke på skuldrene og si at ok, ok, han er ok, du må danse deg varm, le høyt med vennene dine, rope når yndlingslåta di blir spilt, hoppe til Robyn, dunke der hjertet er med knyttneven, husk å drikke nok vann, rist på det du har, og så spiller de kanskje Memories, og selv om Miri bor i føkkings Lofoten, så skal du tenke på henne, tenke på Roskilde, tenke på Tobias og Krummis og den jævla luftmadrassen som alltid var tom for luft, uansett hvor mange ganger du lånte pumpa av han dansken som het Mark som bodde ved siden av, og Kid Cudi skal synge om alt du skal gjøre i kveld, og du skal tenke på han DJ’en på Cafe Con Bar som spilte denne låta, selv om den er for ‘kommers’ for stilen de har der, og du skal tenke på at du har reist deg midt i en samtale og gått over bordet for å rekke frem til dansegulvet for å hoppe sammen med vennene dine med hendene i været og lykken i brystet og sålene deres har klaska i dansegulvet, ølglassene er satt igjen i baren, for nå skal dere danse, og på et hotellrom i Køben satt dere og lurte på hvor dere skulle dra ut den andre dagen dere var der, og alle ville tilbake på In, det forferdelige og fantastiske utestedet der det var gratis drikke og åpent til åtte om morgenen, og dere drakk øl, men mest vann, og dere dansa dere edrue, og det gjorde ingenting, dere dansa med alle dere ikke kjente, og alle dere er glade i, og låta deres kom igjen og igjen og igjen, og dere kasta hendene i været og sang, dere var jentene fra Oslo som kom til Køben for å danse hele natta, for å gå hjemover om morgenen langs brosteinene, for å drite i cred og utestedene de kjekke mennene satt på, alt dere ville, alt dere vil, er å danse, om dere så må gjøre det aleine, før alle de andre er fulle nok til å bli med, og dere mista stemmen etter å ha skreket med Rihanna, dere hadde kanskje akkurat satt dere ned for å få igjen pusten, og beaten når dere fra miksepulten, og dere reiser dere igjen, får selskap av en dansk jente som skriker i kor med dere, mens dere hopper, og vi er de kuleste tjejene i rommet, de gladeste jentene på hele In, og kanskje kommer det en gutt og puster deg i nakken, holder deg på hoftene, smiler til deg i barkøen, kanskje ikke, og klokka skal bli to, tre, fire, fem og til slutt kanskje seks, og festen må ta slutt, på Revolver spiller de kanskje Journey, kanskje Håkan Hellström, og heldigvis går 37-bussen døgnet rundt, så du slipper å gå hele veien hjem, men om du må gå, om du bor et annet sted, så går det bra, du har skjerf, kanskje en venn, kanskje en gutt, en som lukter godt og sier morsomme ting, en som sier han bare skal følge deg hjem – og gjør nettopp det, ikke noe mer, ikke noe mindre, og det skal bli morgen, etter en lang natt, det skal bli lørdag eller søndag, eller onsdag, og Phil Collins er med på grunn av trommene, hør på dem, da, herregud, men nok om det – det skal bli morgen og kanskje orker du ikke stå opp, kanskje er du aleine, kanskje savner du noen, kanskje vil du bare sove, men ikke sov, ikke sov bort dagen, les en avis, lag en kopp te, se på regnet, ta med deg skjerfet tilbake i senga, stirr ut av vinduet, ring en venn, se en film, skriv ned i dagboka di, eller i notatblokka di, alt du gjorde i går, alt du vil gjøre igjen, glem det du ikke vil gjøre igjen, bare gjør noe, hva som helst, annet enn å sove bort høsten, vinteren, våren – men mitt tips, uansett hva, er å sette det på repeat, for det er alt som hjelper. Trykk play, gå ut, inn, dans, le, rist det ut, kom deg trygt hjem – gjenta etter behov, men husk å få nok hvile og vann. Det er i hvert fall min plan. Det er opp til deg om du vil bli med.

To korte videoer på en lang høstdag

Jeg skrev dette på bokmerker.org i går, og jeg tenkte å gi dere det lille ekstra her. Først, som det sto:

Det er ikke lenger til å stikke under en stol at høsten er kommet. Utsikten min er ikke grønn, den er brun og oransj, det er blitt for kaldt å ha vinduene åpne når jeg sover, og det er mørkt når vekkerklokka ringer om morgenen. Alt jeg vil er å rømme, gjøre som han i filmen The Go-getter, stjele en bil og slenge bagen min inn i baksetet, ha M. Ward som soundtrack og bli oppringt av han eller hun som eier bilen, høre på stemmen hans eller hennes mens jeg kjører. Det nest beste er å høre på disse videoene på youtube, der vokalisten i Richmond Fontaine (som jeg også anbefaler å høre på fremover), Willy Vlautin, leser fra bøkene sine. Det er to veldig korte videoer, men om du er litt som meg, så setter du dem bare på igjen og igjen, hører på bakgrunnsmusikken, hører på stemmen hans, får lyst til å lese bøkene, lyst til å vite hva som skjer.

Jeg husker jeg hørte på Richmond Fontaine da jeg skrev de første tekstene til Øya. De som ikke ble med. Jeg lå i en hengekøye, den siste sommeruka, de andre plukka sopp, jeg drakk Budweiser på flaske og skrev noen tekster jeg ikke ble fornøyd med, men jeg lagret dem i mappa, vifta vekk noen mygg, tenkte på M som hadde tipsa meg om bandet, om boktraileren. Han var kjekk og morsom, han fikk meg til å le. Et par dager senere kom T til torpet og vi sto opp først om morgenen, spilte kubb. Dagbladet ringte meg og intervjuet meg, og jeg klarte ikke å skrive singelen som egentlig skulle komme ut før boka, men som endte opp med å bli sistekapittelet nå som pocketen er ute.

Jeg har ikke stemme etter å ha drukket meg selv under bordet torsdagen som var. I stedet for å gå på fest, har jeg bakt kanelboller i helga. Vært alene. Lest avisen. Ikke støvsugd. Snakka med katten. Tatt telefonen og ikke klart å si hei, bare måttet lagt på og sendt en melding. Jeg bor i ullgenseren min igjen, og lurer på hvorfor jeg blir sånn hver høst. Jeg tenker på boka mi, som jeg burde skrive på, men som jeg veksler mellom å ville kaste i søpla og jobbe med døgnet rundt.

Når jeg hører på disse boktrailerne, på musikken i bakgrunnen og stemmen til Vlautin, så ser jeg en jente som går langs landeveien i USA, og jeg får lyst til å skrive historien hennes, men jeg vil at den skal ta sted her hjemme. Jeg vil skrive om å snakke med fremmede, og i min bok skal det gå bra til slutt. Jeg vil skrive om alle de nye menneskene man skal bli kjent med, om alle de gamle man skal finne igjen. Jeg vil skrive tekster som høres ut som gitaren du hører bak Vlautin. Og uansett hvor mye jeg vil dette, så klarer jeg bare å låse døra, ta på meg ullgenseren og spise kanelboller jeg har bakt alene. Det eneste jeg skriver på pc’en, er dette.

Vi pleide å vente

I used to write,
I used to write letters, I used to sign my name
I used to sleep at night
Before the flashing lights settled deep in my brain

But by the time we met
By the time we met the times had already changed

So I never wrote a letter
I never took my true heart I never wrote it down
So when the lights cut out
I was left standing in the wilderness downtown

Now our lives are changing fast
Now our lives are changing fast
Hope that something pure can last
Hope that something pure can last

It seems strange
How we used to wait for letters to arrive
But what’s stranger still
Is how something so small can keep you alive

We used to wait
We used to waste hours just walking around
We used to wait
All those wasted lives in the wilderness downtown

oooo we used to wait
oooo we used to wait
oooo we used to wait
Sometimes it never came
(oooo we used to wait)
Sometimes it never came
(oooo we used to wait)
Still moving through the pain
(oooooo)

I’m gonna write a letter to my true love
I’m gonna sign my name
Like a patient on a table
I wanna walk again, gonna move through the pain

Now our lives are changing fast
Now our lives are changing fast
Hope that something pure can last
Hope that something pure can last

oooo we used to wait
oooo we used to wait
oooo we used to wait
Sometimes it never came
(oooo we used to wait)
Sometimes it never came
(oooo we used to wait)
Still moving through the pain
(oooooo)

We used to wait for it
We used to wait for it
Now we’re screaming sing the chorus again
We used to wait for it
We used to wait for it
Now we’re screaming sing the chorus again

I used to wait for it
I used to wait for it
Hear my voice screaming sing the chorus again
– Arcade Fire, «We used to wait»

Jeg skriver inn Rådyrveien, den eneste faste gata fra oppveksten min, mamma og jeg flytta åtte-ni ganger innen jeg fylte 16, men farmor bodde på det samme stedet, hadde den samme postkassa, det samme kjøkkenet, det samme treet i dumpa, de samme huskene på lekeplassen, de samme naboene, den samme lyden i ringeklokka, de samme gardinene, den samme trappa jeg måkte fri for snø om vinteren, de samme hellene jeg gikk på når jeg stakk ut for å sitte aleine på lekeplassen eller kjøpe Riegel-sjokolade på kiosken, eller ufo-pulver på den andre kiosken. Jeg pleide å vente på det, at noe skulle skje, og nå skjer alt på en gang, og jeg har ikke tid til å vente på noe annet enn at vekkerklokka skal ringe igjen innen jeg har klart å sovne.

Dagbokkveld

Jeg var på dagbokkveld hos Ida Eline og Mari, og da leste jeg dette:

11 år:

Første innlegg i dagboka som jeg kalte Sofie (etter Sofies verden):

Jeg er nettopp fylt 11 år. Jeg har bursdag 1. mai. Jeg simpelthen elsker å lese bøker og skrive noveller. Jeg har 4 brevvenner og elsker å få brev. Jeg går på biblioteket hver mandag og låner 6 bøker. Liker spenningsbøker best og er LITT morsom. Jeg ELSKER å dra til Hudøy. Jeg liker virkelig å skrive dagbok og trives på skolen.

12 år:

Alltid når jeg skal skrive her, blir det helt tomt. Akkurat som om hjernen min pungterer. Jeg har mye i hodet, men med en gang jeg tar i pennen, tømmes det i hodet mitt. – Linn PS: På førsten skrev jeg med en penn jeg har laget i sløyden.

13 år:

Jeg tror Nesteren ble uvenn med meg i dag. Jeg skulle ønske jeg klarte å si ting sånn at hun forstår at jeg ikke mener noe vondt med det. Jeg pratet om at Samantha satt og pratete mens vi så på Dawsons Creek. Og så kom vi inn på temaet kyssing. Samantha sa at de kysset dårlig, og jeg spurte om hun visste hva som var dårlig kyssing og ikke. Da sa Nesteren at vi måtte slutte å baksnakke henne. Jeg sa selvfølgelig: Hva er det som har skjedd med folk i det siste? Nesteren sa at det kanskje ikke var vi som var forandra, men DU. Da bare gikk jeg. Kris sa hei til meg i dag. Jeg lurer på om han bare sier det fordi at han synes jeg er dum.

14 år:

Da jeg spurte David om han likte meg, fikk jeg et ganske uventa svar. Han sa han ikke visste! Hva skal jeg tolke det som? Men etterpå prøvde han liksom å ta kontakt med meg. Han ville spille biljard. Jeg vant! Så ville han låne penger til en brus, som han etterpå ville dele. (Passiv klinemåte i følge Anett). Og så: Da han skulle dra hjem, stilte han seg ved siden av meg, prata litt osv. Så ville kameraten hans dra, og da sa David: Kan ikke du gå i forveien? Men kameraten ville ikke gå i forveien. Men det tok jeg som at han hadde tenkt å fortelle meg svaret. For jeg er ganske sikker på at han VET. Men jeg er bare ikke sikker på hva svaret er… Men jeg håper jo selvfølgelig at det er et ja.

Nyttårsaften, 2005: 19 år

Jeg gikk hjem fra Mari i natt og angret på at jeg ikke hadde blitt hjemme. The O.C. med Malin er mer min greie, samme hvordan man ser det. Men selv om 2006 ikke startet som jeg ville, så trenger ikke det bety ulykke. I fjor sov jeg jo ved siden av Sigmund, og se hvordan det gikk… Snart skal han tilbake til Danmark og jeg får et halvt år til på å komme meg noen meter. Dette går bra. 2006 går bra.

20 år

Det ser kanskje ut som at jeg er den samme på utsiden, og jeg ler like høyt som før du dro, men noe er ødelagt et sted inni meg der du pleide å oppta plassen før. Jeg kan ha det så fint jeg bare vil, men det blir ikke så fint som det en gang var. Jeg ser kanskje ikke ut som et nytt menneske, men jeg føler meg ikke som den jeg en gang var, i det hele tatt, og det er ikke noe jeg er stolt av

Roskilde, 2008: 22 år

Jeg møter en gutt inne på supermarkedet, jeg har gått alene for å fikse tubeost, og der står jeg med to baconoster i hånda når en kjekk fyr spør meg om jeg skal ha mye. Han trenger hjelp til å bære varene sine fordi han skal kjøpe fire brett med øl. Jeg bærer kurven hans og han småprater med meg bort til kassa. Jeg svarer med enstavelsesord og tenker febrilsk på noe kult å si, men så skal jeg betale og de står for å organisere sakene sine. De ler og han ser på meg over all ølen når jeg går: Takk for hjelpen, Linn. Med trykk på navnet mitt. Jeg smiler såvidt og rømmer. Livredd for nye mennesker. Liker folk altfor fort. Det går jo ikke an å bli satt ut av en jeg såvidt har snakka med. Men jeg føler meg så dum når jeg snakker med nye folk. Hva har jeg å snakke om, liksom? Jeg har ngenting å komme med. Hva gjør jeg på Roskilde? Jeg leser, skriver, drikker hylleblomst og øl, er varm og har bustete hår. Det er mine special skills.

23 år

I’M NOT HAPPY AND I’M NOT OKAY

Jeg kan lage en sånn t-skjorte og ha den på meg på fest, sier jeg.
Haha, sier Alec.

Alt jeg vil er å danse til Crystal Castles og M83 og drikke fancy drinker, og at noen skal bli forelska i meg

Jeg leser alle avisene jeg har – ringer ingen.

24 år

Livet er meningsløst om man skal sove alene.

Bada med Krummis. Det var skikkelig fint og vi prata om vanskelige ting. Så var jeg ute med Alec – og plutselig også T. Alt jeg vil er at han skal bli med meg hjem.

Lars Vaular burde tatt av seg skjorta, men heldigvis gjorde Casiokids alt verdt det. Drakk innsmugla jäger på Pavement og dansa til Håkan med Miri på Revolver. Snart drar hun fra oss, og denne sommeren blir historie.

Vi drakk øl, og da jeg sykla hjem ble jeg klissvåt. Det drypper av luggen min og jeg mista min nye HTC i bakken, heldigvis sykla jeg ikke på den. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive her lenger, jeg vet ikke hva jeg gjør eller hva jeg tenker. Det var rart å sitte med alle dagbøkene mine foran meg, jeg fant esken på hylla over senga og blåste støvet av den, jeg leste om 11 år gamle Linn, som satt hver dag både før og etter skolen og skrev, side opp og side ned, om helt uviktige ting. Jeg hadde så mange tanker. Har jeg færre nå? Dagbokinnleggene mine nå er korte, meningsløse, det var vanskelig å finne noe som var verdt å lese, selv på de beste dagene skriver jeg fortsatt bare: Drakk øl med N, det var fint, vi så film. Eller: Hadde det fint på jobb, spiste middag med M, leser altfor lite.

Det er noen ganger jeg går hjem om kvelden, eller sykler, at jeg nesten lukker øynene og vet akkurat hva jeg skal skrive her når jeg kommer hjem, men så slukner jeg med en gang jeg kommer inn døra, jeg gir katten mat, og går inn på soverommet mitt, hvor jeg sovner før jeg rekker å lese ut siden jeg var på. Noen ganger med klærne på. Noen ganger står jeg ikke opp om jeg kan unngå det. Men noen ganger husker jeg hva jeg vil si. Som nå:

Da jeg var yngre, så brukte vi uttrykket ‘sliter’ som noe morsomt. Anders sa det f.eks. til meg hvis jeg ikke klarte å slå til ballen når vi spilte dødball i gymmen. Du sliter, ass, Linn. Så lo vi.

Nå sitter jeg på bussen og hører på Phil Collins, fordi jeg så på Lydverket her om dagen og ble hekta på In the air tonight igjen, og akkurat når trommene slår inn, de sinnsyke trommene, så reiser jeg meg for å gå av og jeg kjenner det overalt i hele kroppen, at nå sliter jeg på en helt annen måte.

Jeg burde bare bli sittende på bussen, bli sittende til batteriet på mobilen og dermed også musikken forsvinner, bli sittende til jeg er et helt annet sted. Bli sittende til det blir litt lettere. Til det blir litt mindre ting å tenke på. Litt mindre å gjøre, annet enn å skrive. La oss rømme til København og la fingrene gli over tastaturet, gå ut og ta en øl eller en cola, spise omelett på Paludan og gå ut i helgene på det dårlige diskoteket In, der vi drikker utvanna øl uten å betale for det og danser så vi glemmer alt.

Men er det en ting jeg vet nå, som 11, 12, 13 og 14 år gamle Linn kanskje ikke visste, så er det at det går over. Så når jeg sovner uten å rekke å lese avisene mine, fullføre 4. kapittel, skrive brev til de som bor langt unna og lese ut de bøkene jeg lånte på biblioteket og burde levert for en uke siden, så må jeg bare tenke på at det går over. Jeg drukner ikke. Jeg holder hodet over vannet, akkurat.

En helt vanlig tirsdag

Er du frisk? Sånn passe. Han går og kjøper øl og vi ser på videoer på Youtube, vi prater om å være redd, om Robyn, om bøker, om Eminem og Rihanna, jeg vil høre låta to ganger, selv om videoen er cheesy, jeg lurer på om Eminem spurte Rihanna om å gjøre låta med ham fordi hun ble banka av Chris Brown, jeg tenker på alle livene, på Grünerløkka om sommeren, på sushien vi spiste under trærne, og fortauskantene og hvordan de føles mot sykkelhjulet, jeg tenker på den skeive sykkelkurven, full av bøker, på lukten av høst som har overtatt etter varmen, vi knekker hver vår nye øl, slurper i oss skummet, folka som går utenfor kikker inn gjennom vinduene og da ser de meg kanskje sitte i trappa, stå på gulvet, le med lukkede øyne, prate med armene veivende i lufta, sittende foran pc-skjermen med hodetelefoner og vi ser på den videoen jeg fant på Mariell sin blogg, som handler om folks første forelskelse, eller vi ser Susanne sundfør covre Alicia Keys, eller kanskje helt til slutt, når det nesten er tomt for øl, så går noen kanskje forbi på vei hjem, hjem for å spise kjøttkaker eller pannekaker, hjem for å gi kjæresten sin et nattakyss, hjem for å legge seg og stirre i taket, og rett før de låser seg inn hjemme, så titter de inn noen ukjente vinduer og ser at noen de ikke kjenner sitter og ser på at Eminem går gjennom en by og ber alle om å gi ham en hånd. Jeg sykler hjem etter akkurat passe mange øl, fortauskantene under hjulene, bøkene i kurven, refrenget i hodet, og alt handler om å ikke være redd, jeg står opp og sloss med tredje kapittel, ordene kommer sakte på plass, så stryker jeg dem igjen. Er du frisk? Nesten. Snart. Er du ferdig? Snart. Går det bra? Ganske. Fint.