År: 2009

Jeg drikker meg full med N, han sier at jeg har et helt forfatterskap i meg, så drar jeg hjem til han som røyker, han drikker vin rett fra flaska og når jeg kysser ham i tinningen, kysser ham på den sterke senen i halsen, i nakken hans, stryker fingeren min langsomt over den, ser på ham og spør om han ikke liker meg lenger, så sier han at han liker meg, men at han bare ikke tror vi skal være sammen. Jeg reiser meg, går inn på badet, jeg er fortsatt full, jeg drikker to glass med vann, jeg pusser tennene og tar med meg tannbørsten og deodoranten min fra skapet hans, jeg legger det i veska, tar av meg klærne og legger meg. Vi snakker, jeg husker ikke hva vi snakket om, jeg husker at jeg våknet halv åtte i dag, en halvtime før vekkerklokka mi skulle ringe, jeg husker at jeg sendte N melding aller først i natt, han var også full, vi var fulle sammen, bare en time før sto vi på trikkeholdeplassen og lo av noe, fulle og glade, svaiende, han sa han skulle passe på meg, og jeg vet at han mente både fordi jeg var full og i litterær sammenheng, og jeg stoler på ham, jeg tenker på alt dette når jeg våkner, jeg lister meg sakte ut av sengen, inn på badet, jeg drikker vann, men jeg har ikke vondt i hodet, kanskje er jeg fortsatt litt full, jeg kler på meg, har vanskelig for å puste, jeg skjelver, og jeg tar med meg tingene mine ut, legger John Keats’ kjærlighetsbrev på gulvet hans og lukker døren stille bak meg. Jeg går ut i snøen etter å ha kledd på meg, Ingrid Olava synger, det er helt hvitt ute, we’re going down like an animal waiting to die, John had to shoot him, the dog said goodbye, he told me it felt like it knew. It hits me in afternoons gorgeous as this one, afternoons gorgeous as you, jeg husker at jeg sa at jeg hadde det bedre før, jeg sa at jeg hadde tenkt det mer og mer i det siste, han satt på sengekanten og sa at jeg ikke visste hvor bra jeg var, at det gjaldt både meg selv og skrivingen, og jeg står på badet hans og kaster vann i ansiktet og jeg ser at jeg er pen, jeg hører stemmen hans i mørket som sier: Du er veldig lett å forelske seg i, og jeg vet at ordene han ikke sier er disse: …men ikke så lett å fortsette å være forelsket i. Jeg lukker døren bak meg uten å smelle i den, jeg er ikke sint, jeg er ikke engang veldig lei meg, jeg trekker pusten, den kalde luften fyller meg, jeg begynner å gå, lange skritt mot Bislett Stadion, jeg tenker at det er den siste gangen jeg går derfra, strike three, jeg lovet meg selv at den tredje gangen han gjorde dette skulle jeg gå uansett, ikke at jeg tror han ville angret seg igjen denne gangen, men jeg går like fullt, dette var like mye min beslutning som hans, jeg kjøper iskaffe, eplejuice og en bolle på Deli de Luca og får med ett lyst til å si hadet til gutten bak kassa, som jeg har kjøpt iskaffe av mange morgener siden oktober, men jeg tar meg i det, jeg går ut og venter på trikken og det gjør litt vondt, men jeg har kjent verre, jeg hadde det bedre før, tenker jeg, og jeg vil hjem og se Reprise og Wonder Boys, Me & you & everyone we know, jeg vil se Pushing Daisies og Scrubs, jeg vil si til katten at nå er jeg hjemme igjen, nå er det bare deg og meg igjen, og jeg vil leve opp til det jeg skrev til N i natt: Det blir nok mye skriving på kveldene fremover. Jeg lukker døren bak meg, og så kan jeg puste igjen.

“Where are you now, my friend? Pulling your bike past their windows again. You know they won’t let you in. You don’t change the city, the city changes you.”

Noen dager blir alt bare feil, du står opp om morgenen og du går ut i snøen og du glemmer vottene hjemme, nøkkelen passer ikke til dørene du må åpne, headphones’ene går opp i liminga igjen, du faller når du løper til trikken, eller du mister bussen fordi du ville gå gjennom kirkegården selv om det tar lenger tid enn å bare gå rett ned til trikken. Du feiler, alle feiler inni mellom, du kjøper Cava på vinmonopolet og får vondt i hodet etter tre glass, festen du har gledet deg til siden du fikk invitasjonen blir tåkete og trist, L gir deg vann å drikke og du hører at vennene dine ler, at de har det bra, og du sitter utenfor det hele og innimellom prøver du kanskje å bli med på en samtale, du går ut på verandaen sammen med han som røyker og dere kikker ned på menneskene som går under dere, han sier ingenting, du sier ingenting, etter enda et glass vann setter du fra deg glasset med Cava og resten av flaska på bordet og du begynner å si hadet til vennene dine, kanskje tror de du skal hjem og være kjæreste, ha det fint under en dyne med den du er glad i, og kanskje vil du egentlig det selv, men du går hjem i stillhet, du spør om du kan få nøklene hans og gå hjem til ham, men han blir med deg, dere er de første som går, du hører ikke på musikk når du går sammen med noen,

“Where does it go, my love? A mere song that echoes from the rooftops above, you’ve given all, but please don’t give up»

tidligere på kvelden gikk du alene til festen, du hørte på Tina Dickow og gikk ytterst på fortauet fordi du var redd for å få istapper eller snø i hodet, du har ikke spist middag og du er ikke sulten, du har en tung flaske med Cava i veska, du har Valentines-singelen fra Flamme forlag i veska, kjærligheten blir klemt mot boken du leser nå, som handler om en mann som hopper fra Empire State Building, han lar seg falle, han slipper taket, han hopper, og selv om du gjør alt feil, selv om du feiler, gang på gang, glemmer å spørre hvordan de du er glad i har det, glemmer å ta vare på det du har, glemmer å smile til kundene, glemmer å gjøre så godt du kan, for det er alt vi kan her i verden, gjøre så godt vi kan, og noen dager er vi dårligere på det enn andre, og det eneste du kan gjøre er å prøve å være bedre, prøve å gjøre det godt igjen, prøve å være et bedre menneske, hver dag, hver eneste dag, og ikke la seg falle, å ikke feile, å ikke være den som går tidligst hjem fra fest, å ikke være den som glemmer å ringe, å ikke være den som går alene i snøen og ikke har noen å ringe til tilslutt.

«under the lights, we fall into the rhythm, we close our eyes, we don’t watch the city, the city….” – Tina Dickow

Jeg føler meg bra når jeg kan fikse noe. I dag tidlig ødela jeg headphones’ene mine. De knakk. Eller, den ene delen av dem knakk, så jeg sto der med lyd i en av de øre-delene som bare hang løst. På jobben fant jeg frem superlim og limte det sammen igjen. Jeg følte meg bra da jeg tok trikken opp til Grünerløkka etter jobb, noe dere aldri må finne på, trikken noe sted i det hele tatt klokka fire er galskap og alle burde blitt skutt eller noe, vi skal alle av, får jeg lyst til å si, slapp av, du kommer av du også, alle sammen, trikken står mer enn to sekunder på hver holdeplass, og der sto jeg, på en full trikk på vei til Grünerløkka, det stoppestedet der jeg har elsket noen en gang, i huset på hjørnet bodde det en gutt, han het S og i taket hans var det sprekker i det ene hjørnet, jeg har gått av der og svingt en annen vei, gått mot den parken der vi gjorde det slutt, gjennom den og videre oppover til Alexander Kiellands plass der det nå er Deli de Luca og et kjøpesenter, og nå i dag, og noen andre dager hittil i 2009, og flere skal det forhåpentligvis bli, gikk jeg rett fram, over trikkeskinnene, videre oppover før jeg svingte en gang og så var jeg framme, jeg sa hei, vi snakka om Valentines Day som ingen av oss liker og jeg fikk en bok, så kjøpte jeg en bok og så gikk jeg videre ut i verden og på veien til trikken igjen så var jeg fortsatt glad for at jeg hadde fiksa headphones’ene mine. På veien helt hjem møtte jeg bestekameraten, vi tok følge noen trikkeholdeplasser, vi gikk selv om det var kaldt, og han snakka om jobben sin, og jeg snakka om det vi snakka om ved en trikkeholdeplass på Grünerløkka, og han tok rundt meg og sa at han visste at dette skulle bli et godt år, han hadde den følelsen, du veit, jeg merka det, og jeg lo og sa ja, for faen, 2009 ass, det blir saker, og så kom trikken min og jeg dro hjem, og han sa vi sees på lørdag, og jeg sa det samme, og jeg smilte hele veien hjem mens jeg hørte på Sigur Rós.

Lykken er når smerten opphører, sier Kim Karlsen, du vet, han som blir våtest i regnet. Min helt, Kim Karlsen. Lykken er å gå på do når man er tissetrengt. Det er å ta på seg tørre klær når man er blitt våt. Mat når man er sulten. Snacks når man bare er småsulten. Ã… våkne av seg selv, eller å finne det varme vannet i dusjen når man må stå opp når vekkerklokka ringer. Lykken er tørr asfalt, at det er varmt i været igjen, den første gangen man tar lunsjen ute på et halvt år og kan sitte på en benk uten å bli våt eller kald.

Lykken er lydene i trappene på hovedbiblioteket når jeg er på vei opp for å låne debutboken til Pedro Carmona-Alvarez, som de har to eksemplarer av i hylla når jeg finner den. En kveld helt uten planer der jeg kan se på tv-serier eller skrive, om det så er brev eller bok, eller lese noe fint, eller bare snakke med katten mens han maler til svar, eller en kveld med planer der jeg kan stå på kne i sengen til bestekameraten min og tape i Guitar Hero, eller drikke øl med de fine folka jeg kjenner, eller drikke kaffe og snakke med noen jeg ikke har sett på lenge.

Lykken er alt det jeg har, selv om han kanskje skulle gå fra meg. Men det er vanskelig, jeg vet det. Det er så vanskelig at noen velger å forsøke å henge seg, eller kaste seg utfor t-baner, eller hoppe fra broer, som man gjør på film, man kan ha det så vondt at det ikke lenger betyr noe at mennesker vil bli lei seg hvis du blir borte, og om ingen du kjenner vil bli lei seg, så vil den som kjører t-banen bli lei seg, eller den som finner deg, den som ser deg når du hopper og ikke rekker å løpe helt bort for å forsøke å ta tak i deg, de hadde ikke brydd seg om det var håret eller genseren eller armen din de fikk tak i, så lenge det var nok til å holde deg igjen, til å redde livet ditt, som så mange ser på som dyrebart, som i og for seg er en god tanke,

det er ingen som vet hva som venter oss etter dette, etter all maten vi skal spise, alle tårene vi skal gråte, alle bøkene vi skal lese, alle menneskene som skal gå fra oss og forsvinne, alle lydene vi skal ligge våkne til, alle reisene vi skal foreta, alle dørene vi skal lukke, både etter oss selv og andre, det er ingen som vet, ikke sant. Og jeg vet i alle fall ikke. Jeg vet kanskje ikke hva smerte er, kanskje har jeg aldri blitt urettferdig behandlet, jeg har aldri mistet noe på ordentlig, noe essensielt for det livet jeg lever, det livet jeg har valgt å leve, jeg har aldri innsett at det ikke er noen annen vei enn utfor brua igjen.

Er det det du er mest redd for? spør han. Kreft? Ja, sier jeg. Det er det jeg er mest redd for. Kreft. Jeg er ikke redd for kjærligheten, jeg er ikke redd for å bli selv om han kanskje kan gå, jeg er ikke redd for å skrive det jeg skriver og sende det inn en gang i uka, jeg er ikke redd for å gjøre noe feil eller å dumme meg ut, jeg er ikke redd for deg eller vennene dine, jeg er ikke redd for å være alene. Men jeg er redd for å dø.

Jeg er redd for å ikke lenger gå langs Oslos iskalde, hvite gater, og hutre mens jeg tenker at snart er det vår, snart er det sommer, snart er alt lettere. Jeg er redd for å ikke komme hjem til katten min. Jeg er redd for å ikke lenger kunne velge å ikke sove bort sommernatta, å ikke kunne bade naken, å ikke få lest den nye romanen til Pedro Carmona-Alvarez når den kommer. Jeg er redd for å ikke drikke kaffe med de jeg er glad i, å ikke le av flere dumme vitser på fest, å ikke våkne til frokost på senga eller varme kyss under dyna. Jeg er redd for å bli borte.

Tanta til en venn av meg døde av kreft, han var i begravelse for litt siden. Vet dere hva det siste hun sa var? spør han oss. Nei, svarer vi, vi er på vei ut, vi skal spise kake på St. Hanshaugen og kysse utenfor Gutta på haugen etter at jeg har kjøpt hylleblomst og mistet bussen, men det vet vi ikke enda, vi har bare såvidt fått på oss klærne og knytt skoene for å gå ut i verden, der jeg skal peke på himmelen og hustakene og si at det er noe av det fineste jeg vet, sånne tårn mot himmelen.

“See you later, alligator”, sier han. Var det hennes siste ord? spør jeg. Ja, svarer han, og vi ler.

«Jag hoppas att det rägner där du bor…»

Jeg leser Johan Harstads uadresserte postkort fra Paris, i festskriftet til Gunnhild Øyehaugs 34-årsdag fra Flamme Forlag, og på underskog leies det ut en leilighet i Paris for 1200 kroner måneden og jeg tenker at mai i Paris hadde vært fint. Jeg legger av penger i budsjettet mitt til øl i helgene og skulle ønske at jeg hadde nok penger til å være en av de som bare skriver og ikke trenger å jobbe, en av de som sitter på kafé hele dagen eller går turer i regnet, sitter i vinduskarmen sin, produserer ord på papir i samme hastighet som jeg ekspederer kundene i butikken min. Hvor får de pengene sine fra? spør jeg Frøydis, og hun trekker på skuldrene og lurer like mye som jeg, selv om vi kjenner til stipender og studielån. Jeg har tekster å skrive og bøker å selge, jeg har stramme budsjetter å sette opp og planer i en stram timeplan å sjonglere. Jeg har søndager i sengen ved siden av min sovende kjæreste, filmer å se og sjokolademelk å drikke opp. Jeg har en venninne som ringer meg når den siste trikken har gått, og ber meg om å komme på fest, og jeg har kamerater som kjører meg opp til Bislett i snøen midt på natten og en ringeklokke jeg ikke trenger å se på for å vite er den riktige lenger.
Jeg kler på meg og drar hjem, går i sørpa til bussen i stedet for trikken, kjøper en flaske hylleblomstsaft og går nesten hele veien hjem mens jeg hører på musikk. Jeg tenker så godt når jeg går, hodet er klart og setningene kommer som perler på en snor, og jeg tenker at jeg skal skrive når jeg kommer hjem, men hjemme er jeg sliten og leiligheten min er så liten og varm og det er noe med at den frister mer til å ligge på sofaen og se på tv-serier enn å skrive. Men når jeg går, når jeg er kald og våt på beina, når Tina Dickow synger i ørene mine og jeg følger trikkeskinnene og fortauene helt hjem, så tenker jeg

jeg skal klare dette

og jeg tenker at alt jeg kan gjøre er å skrive og håpe at det blir en alright start.

I dag synes jeg du kan sende noen hemmeligheter til Mariel.

I går var jeg full.
På fredag var jeg full.
Jeg drakk øl og har tusen ting å skrive i dagboka mi.
Først skal jeg drikke et glass o’boy og se på tv-serier med han jeg tar med meg hjem innimellom.
God søndag.

Becka: She’s highly emotional that one
Hank: All the good ones are

Så jeg sitter på sengekanten og prøver å skjule at jeg gråter og vi snakker om å krangle, om at jeg ikke er noe flink til å krangle. Jeg vet ikke hvordan man gjør det, sier jeg. Jeg vet ikke hvordan man krangler, og så blir venner igjen etterpå. Hvordan gjør man det? spør jeg, og jeg tørker en tåre og ser bort, en annen vei, og jeg tenker at det finnes mennesker som krangler hver dag og allikevel er sammen, har det fint sammen hver dag, våkner ved siden av hverandre og snakker vanlig sammen, helt til de krangler litt igjen, men det er helt fint, det er helt normalt,
jeg tenker på jenta i romanen min som ikke gidder å krangle, så hun går i stedet, hun slenger i dører og setter seg på et gjerde og tenner en røyk, og når hun kommer tilbake igjen, så glemmer de det og han står utenfor huset hennes igjen, og igjen. Mens jeg, jeg diskuterer og når vi er ferdige med å diskutere, jeg og den jeg diskuterer med, så skal man være ferdig med det, men jeg klarer ikke å glemme det, sier jeg, og neste gang vi sees så tenker jeg på det, selv om vi sa at vi var ferdige med det.
Og jeg tenker på han som jeg har kranglet mest med i livet mitt, han som sier at jeg må bli flinkere til å krangle, at om vi hadde kranglet mer, så hadde vi vært sammen lenger, og jeg ser bort igjen fordi jeg gråter, og jeg spør om hvordan man blir venner igjen, og han stryker meg på kneet mitt, som jeg sitter og pirker på.
Vi går tur sammen til hagen hans, som han kaller det, der er det en benk under et tre og et huskestativ, og jeg setter meg på huska og han røyker pipe og det lukter godt av pipetobakken som jeg kjøpte til ham til jul, og jeg husker høyt med beina og snakker enda høyere om at jeg aldri var redd for å huske da jeg var liten, jeg var litt redd for å snurre rundt med huska, men jeg tenkte aldri på at huskestativet kanskje ikke holdt meg, at huska kunne suse avgårde og jeg kunne knekke nakken da jeg falt i bakken, men mens jeg styrte mer fart i huska med beina, så var det alt jeg kunne tenke på og tilslutt stoppet jeg huska
og vi snakket om å grille om sommeren, jeg fortalte ham om jeg og Krummis som hver sommer jobber for å slå den gjennomsnittslige nordmanns grillvaner, det er mer enn 15 ganger. Vi gikk tur til butikken og i gangfeltet møtte vi en gammel dame som gikk med lukkede øyne og så liten og rar ut, med en morsom hatt, og da vi snudde oss stille og møtte blikket til hverandre idet vi passerte henne, før vi begge to begynte å le, så skjønte jeg at nå var vi venner igjen, og jeg tok ham i hånda,
og inne på butikken kjøpte vi middag til alle sammen, jeg kjøpte sjokoladeyoghurt og vi kjøpte øl og i to sekunder ved frysedisken lente jeg meg opp mot ham og leppene våre møttes, akkurat litt for lenge til at det bare var et vanlig kyss i butikken, og hjemme igjen ba jeg ham om å lese for meg, og jeg lå inntil ham i sengen mens han leste fra boken jeg leser nå.
I natt gikk vi hjem gjennom St. Hanshaugen og parken, og jeg pekte på lyset fra Oslo, som farger himmelen nesten oransje om natta, og han pekte på meg og en gang fortalte han meg at han bare forteller meg at jeg er pen en av ti ganger han faktisk tenker det, og hvis jeg lukker øynene og tenker på alle gangene han forteller meg det, så betyr det at han tenker det uendelig mange ganger. Minst.