Jeg trekker pusten og prøver å senke skuldrene, men det er som om de har hektet seg fast der oppe, oppunder ørene. Jeg puster bare rolig når jeg går ute i kulda, puster inn den kalde snøen, hører på kent og tenker at jula snart er over nå, snart er alt rolig igjen, alle puster litt roligere, alle tenker litt lenger før de snakker, alle legger seg litt tidligere, bruker litt lenger tid på morgenkaffen, og så blir det sakte lysere utenfor og plutselig våkner man av vekkerklokka og det er ikke lenger mørkt.
Hun ser på meg og sier at jeg var frekk da jeg ba henne bruke den andre kort-automaten. Jeg pakker inn en julegave for henne, og spør i den pinlige stillheten som fulgte om det er frekt å si ‘kom hit’ på svensk, for det var det jeg sa. Jeg pekte på den riktige kortautomaten og sa ‘kom hit’, og hun ble sur. Det er frekt på alla språk, sa hun. Hm, sa jeg. Kanskje det er en generasjonsforskjell? Jeg surret båndet rundt fingeren min, knøt knuta helt selv, for det kan jeg nå, det lærte jeg mitt første år i bokhandel, for snart seks år siden, og hun sa at hun visste at mange hadde problemer med nordmenn i service-yrker. God jul, sa jeg og ga henne pakka. Hun glemte meg kanskje da hun gikk ut av butikken. Jeg tenker fortsatt på henne, og vil så gjerne vite hvorfor hun syntes jeg var frekk, da alt jeg ville var å hjelpe henne, få henne til å taste koden sin i riktig maskin, smile til henne mens jeg pakka inn boka hun kjøpte til noen hun kanskje er litt mer glad i enn de andre vennene sine, sende henne ut i snøen igjen med en god følelse, en følelse av å ha gjort noe hun har venta lenge på, noe hun kan stryke av lista, noe å fjerne fra skuldrene, vekten på dem, alt man skal gjøre i desember, denne måneden som aldri tar slutt, denne lange, kalde, stressa måneden, som på TV er den fineste av dem alle.
Mange har problemer med nordmenn i service-yrker, sa hun. Jeg sto på bussholdeplassen mange timer senere, sliten som bare en sliten katt kan være, fortsatt ikke senkede skuldre, og jeg fant endelig setninga jeg hadde lett etter: Jeg tror at uansett hvor flink man er i jobben sin i butikk, så vil man oppleve en avsindig mengde med skit fra alle menneskene man snakker med i løpet av dagen, sikkert mer enn du har opplevd på mange år.
Noen er glad i meg også, jeg er en snill tjej, en sjarmerende tjej, ganske morsom til tider og ganske høflig, selv om du ikke syntes noen av delene de to minuttene du tilbragte sammen med meg.
Kanskje er det jeg som er usunn, jeg tenker jo til og med at Hitler sikkkert var en god bestefar, at det kanskje var hans beste side, hvem vet.
Jeg trekker pusten og prøver å senke skuldrene, så kommer Frøydis bort til meg og gir meg en klem bakfra, hun har akkurat stengt butikken, og sammen står vi og venter på bussen og bedre tider. Snart er jula over, og vi kan puste igjen.
Eg trur ikkje det var du som var frekk. Eg trur du var effektiv og ho var sur. Og eg forstår så utruleg godt julestresset i ein slik butikk, for slik jobba eg kvart år gjennom heile utdanninga. Og av og til kom det inn kundar som var frekke allereie på to meters avstand, som kommenterte meg på avstand i det dei kom inn i butikken, dei trudde kanskje eg ikkje høyrte dei? Som fnyste og sa at ho der, ho er så ung, ho kan ikkje hjelpe oss. Snart er jula over. Men eg håper jula di ikkje berre er jobb, slik at du kan få litt av det eg gler meg til, òg.
Pust ut. Og inn. Senk skuldrene. Jeg synes ikke det du sa var uhøflig, men jeg kan forstå at noen reagerer til tider på hvordan det norske språket har utviklet seg. Med det mener jeg at vi har mistet mye av den generelle høfligheten som eksisterer i mye større grad i andre språk. Det betyr ikke at vi bryr oss mindre, det bare virker sånn, fordi bruksspråket vårt har blitt så utvannet for høflighet. Nå skal ikke jeg påstå at dette gjelder oss alle, og ikke deg heller. Mange vi snakker med, snakker vi bare med en gang, så det gjelder å ikke dømme for hardt. Det tenker jeg hvertfall. Men jeg må innrømme at jeg ville foretrukket noen som ba meg vennligst om jeg kunne komme hit. Men jeg har jobbet i bokhandel i Oslo før jul, og det er bare ikke alltid mulig å huske alle høflighetsfrasene, alltid.
God Jul!
Jeg synes du er flink i butikken. Ofte tenker jeg at jeg vil gå innom selv om jeg ikke egentlig skal noe, men det går jo ikke an det heller, gjør det vel?
God jul!
🙂
Eivind: Klart det går an! Men det er sjølvsagt ein fordel om du har ei stor bokhylle for det er ikkje så lett å berre klemme når det er så mange fine bøker i nærleiken. Sånn sett hadde det kanskje vore betre om ho jobba i ein knappe-butikk, eller ein godteri-butikk, men sånn er det no altså ikkje.
Linn: Frøydis fortalde om «Kom hit»-episoden og vi var heilt einige om at du ikkje var frekk og at dama hadde fått litt for lite juleglede den dagen. Men sidan du spør. Eg veit korleis du seier og meiner «Kom hit», det er litt som når ein ropar på ein søt hund og hunden blir så glad, «Kom hit, da,» seier du medan du smiler og klappar deg på låret og eg hoppar bortover mot nærmaste fungerande bankterminal og synes at dette er stas og skulle gjerne ha slikka deg litt i ansiktet, men det tek seg verkeleg ikkje ut på ein bokhandel, så eg let det vere. For meg er dette den naturlege måten å reagere på. Andre høyrer kanskje berre «Kom hit!» som ein ordre, og føler ein uvilje mot å bli kommandert. Og det hadde kanskje vore ein naturleg reaksjon viss du hadde ropt «Kom hit!» med skikkeleg streng stemme. Men kanskje ho ikkje var så god på det med å tolke tonefall? Det er jo ikkje alle som er det. Kanskje hadde denne dama likt med mykje betre om du vennligst hadde bede henne om å komme dit. Eg synes at det er mykje meir skummelt og irettesettande med folk som «vennligst..» eitt eller anna, så eg håpar i grunn berre at du vil halde fram med å smile til kundane og at det er fleire som smilar tilbake enn som ikkje gjer det, og at både du og dama får ei god jul 🙂
Jeg tenker fortsatt mye på denne dama, som jeg gjør med alle kundene som får meg til å føle meg litt dårligere. Jeg er både enig og uenig med Ida Bee over her. Enig i at språket har forandra seg, og at høfligheten har forsvunnet, men uenig i at det ville være bedre å si ‘vennligst’. Dette er fordi jeg aldri i mitt liv har sagt vennligst-noenting. Ordet vennligst forbinder jeg med sinte lærere på skolen, som ba oss om å vennligst holde kjeft, eller eldre damer på trikken som ba oss om å vennligst gi fra oss setene våre, eller, haha, politimenn på tv som ber noen om å vennligst gå ut av bilen. Vennligst blir et ord som har mistet all sin positive verdi for meg. At det er annerledes for hun jeg møtte her, det er det ingen tvil om, men da er det jo en generasjonsting, som jeg også foreslo og hun møtte med at mange hadde problemer med nordmenn i service-yrker. Kanskje mente hun unge nordmenn i service-yrker, kanskje mente hun egentlig bare meg, men ville at påstanden skulle ha mer tyngde. Ikke vet jeg, men lei meg er jeg fortsatt, selv om jeg vet at det ikke var min feil.
Og jeg er enig med Anne-Stine om at det er forskjell på hvordan man sier ting og hvordan andre hører det. Dette er det kanskje ikke noe å gjøre med, men en ting er i alle fall sikkert: Jeg kommer til å fortsette å si ting på min måte, jeg kommer nok aldri til å ta et ‘vennligst’ i min munn (kanskje bare hvis jeg blir en sint eldre dame selv som må be noen om å vennligst fjerne seg fra setet jeg hadde tenkt meg på trikken – og ikke noe galt med sinte, gamle damer, de har sikkert en grunn til det, jeg bare liker ikke sinte folk i det hele tatt. Jeg må alltid tenke at de har en bedre dag i morgen, at de ikke kjefter på noen som ikke fortjener det da, for hvis ikke så får jeg ikke sove.)
Jeg blir helt varm i sjela når jeg leser om hvor mye du bryr deg, Linn. Om folk rundt deg, og jobben, og om kundene som er innom i kanskje bare et minutt eller to. Du virker så god. 🙂
Når jeg tenker meg om en gang til, innser jeg at ordet «vennligst» brukes av veldig få, og kanskje jeg er en av de få som bruker det der det føles, hvertfall tidvis, naturlig. På mange måter synes jeg det er veldig fint at du bryr deg så mye.
Det er et Platon sitat jeg ofte tenker på som sier: «Be kind, for everyone you know is fighting a harder battle.» Man vet jo aldri det helt sikkert, men nettopp fordi man ikke vet, burde man regne med det.
Vel, du vet sikkert ikke hvem jeg er, men jeg leser bloggen din nå og da og synes det er veldig fint 🙂