1

Jeg liker å lese det debutantene i Signaler skriver i presentasjonen av dem selv. Når de har blitt spurt hvorfor de skriver. Det er så mange forskjellige svar. Mange ganger liker jeg svarene deres bedre enn tekstene som er blitt publisert. Man kan ikke like alt. Jeg liker å lese forordet til Pedro Carmona-Alvarez, der han f eks skriver at dette skal være en begynnelse, noe om den de en gang var, noe de skal se tilbake på, og det er kanskje ikke like bra som det de en gang kommer til å skrive, men det er derfor det er en begynnelse. Alle må begynne et sted.

På lanseringsfesten til Signaler i 2006 sto jeg i bakgården på Spasibar, Anders Heger og Lars Saabye Christensen sto i nærheten av meg, Pedro Carmona-Alvarez sto og pratet med R, og tidligere det året hadde R og jeg vært kjærester og han hadde funnet La det bare bli blåmerker igjen i kjelleren på ARK og tatt den med seg til meg, han hadde sagt at på lanseringsfesten skulle han ta meg med bort til Pedro og si: Hei Pedro, dette er jenta mi. Jeg var ikke jenta hans lenger, jeg var bare en tjej som sto der og så dum ut, og så på at R prata med Pedro, at Anders Heger prata med Lars Saabye Christensen, og jeg lurte på hva jeg egentlig gjorde der, jeg hadde ikke skrevet noe, jeg bare blogga, hver dag. Skrev dagbok om pojkarna, om kents tekster, om å være ung i Oslo, om å lengte etter at alt skulle begynne. R tok tak i meg og presenterte meg for Pedro, men ikke som jenta hans, han sa: Dette er Linn. Hei, sa Pedro. Hei, sa jeg. Er du også skribent, spurte han. Nei, jeg bare blogger, sa jeg. Så sa han: Du vet, at det er når du begynner å lyve i dagbøkene dine at det blir litteratur. Så snakket han litt mer med R, om skriving og alt annet som er viktig her i livet, og jeg drakk opp colaen min og gikk hjem.

I 2009 har det begynt, jeg har sittet på det lille kontoret på Grünerløkka, i vinduskarmen, der jeg liker å sitte, og jeg har skrevet tekstene på nytt og på nytt, lagt a4-ark utover gulvet på Flamme, tråkket meg gjennom kapitlene, delt inn Roskilde-festivalen i dager, følelser, tekster, løgner og minner jeg ikke lenger vet om er sanne. Jeg har kastet noen a4-ark, sagt at jeg ikke orker å gjøre dem om mer, vi stryker den, har jeg sagt, vi tar den bare bort, vi trenger den ikke, bort bort bort, noen av dem har jeg tatt med igjen, andre har bare blitt liggende der, på gulvet på Flamme, siden i en søppelkasse et sted.

Jeg har fått gode anmeldelser og noen ikke så gode anmeldelser. Noen har sagt at bokas største styrke ligger i at den får selv mennesker som aldri har vært på Roskilde til å ville dra dit, andre har sagt at bokas største svakhet er at den utestenger alle de som aldri har vært der, at det er en mimrebok. Jeg fikk en artikkel på Wikipedia og var vitne til en diskusjon om jeg fortjente tittelen forfatter, siden jeg tross alt hadde utgitt en bok ‘om sine opplevelser på Roskilde-festivalen, og ikke en roman’. Jeg har lest anmeldelser jeg har hatt lyst til å henge opp på veggen, jeg har fått en avis i fanget der jeg fikk lyst til å ringe anmelderen og si unnskyld for at jeg ikke hadde skrevet en god nok bok for ham.

Jeg har lurt på om jeg skal sende boka til L og S, lurt på om jeg skal si unnskyld eller vær så god, lurt på om de kanskje alt har lest den, lurt på om menneskene som har lest boka tror at alt er sant, når 80% av det er løgn. Lurt på om alle tror at ‘jeg’ er jeg, når jenta i boka er så mye tøffere enn meg.

Også har jeg lurt på hvor skrivingen min ble av, hvor den følelsen jeg pleide å få i magen når jeg skrev har blitt av. Lurt på hvor det har blitt av alt sammen. Og jeg fikk en mail som fikk meg til å fortstå hvor det kanskje hadde blitt borte. I mailen sto det noe om å finne sin egen stemme, om å utvikle noe som er sitt eget, om å øve, skrive, øve mer og skrive mer, og gjennom det klare å gjøre det vi har gjort, skrive bøker. Og jeg skjønner at jeg ikke kan lyve i dagbøkene mine når jeg ikke skriver noen. Så jeg tror dette er en ny begynnelse. Hvis jeg får lov.

Hvis det er greit for dere.