Jeg lukker døren bak meg

Jeg drikker meg full med N, han sier at jeg har et helt forfatterskap i meg, så drar jeg hjem til han som røyker, han drikker vin rett fra flaska og når jeg kysser ham i tinningen, kysser ham på den sterke senen i halsen, i nakken hans, stryker fingeren min langsomt over den, ser på ham og spør om han ikke liker meg lenger, så sier han at han liker meg, men at han bare ikke tror vi skal være sammen. Jeg reiser meg, går inn på badet, jeg er fortsatt full, jeg drikker to glass med vann, jeg pusser tennene og tar med meg tannbørsten og deodoranten min fra skapet hans, jeg legger det i veska, tar av meg klærne og legger meg. Vi snakker, jeg husker ikke hva vi snakket om, jeg husker at jeg våknet halv åtte i dag, en halvtime før vekkerklokka mi skulle ringe, jeg husker at jeg sendte N melding aller først i natt, han var også full, vi var fulle sammen, bare en time før sto vi på trikkeholdeplassen og lo av noe, fulle og glade, svaiende, han sa han skulle passe på meg, og jeg vet at han mente både fordi jeg var full og i litterær sammenheng, og jeg stoler på ham, jeg tenker på alt dette når jeg våkner, jeg lister meg sakte ut av sengen, inn på badet, jeg drikker vann, men jeg har ikke vondt i hodet, kanskje er jeg fortsatt litt full, jeg kler på meg, har vanskelig for å puste, jeg skjelver, og jeg tar med meg tingene mine ut, legger John Keats’ kjærlighetsbrev på gulvet hans og lukker døren stille bak meg. Jeg går ut i snøen etter å ha kledd på meg, Ingrid Olava synger, det er helt hvitt ute, we’re going down like an animal waiting to die, John had to shoot him, the dog said goodbye, he told me it felt like it knew. It hits me in afternoons gorgeous as this one, afternoons gorgeous as you, jeg husker at jeg sa at jeg hadde det bedre før, jeg sa at jeg hadde tenkt det mer og mer i det siste, han satt på sengekanten og sa at jeg ikke visste hvor bra jeg var, at det gjaldt både meg selv og skrivingen, og jeg står på badet hans og kaster vann i ansiktet og jeg ser at jeg er pen, jeg hører stemmen hans i mørket som sier: Du er veldig lett å forelske seg i, og jeg vet at ordene han ikke sier er disse: …men ikke så lett å fortsette å være forelsket i. Jeg lukker døren bak meg uten å smelle i den, jeg er ikke sint, jeg er ikke engang veldig lei meg, jeg trekker pusten, den kalde luften fyller meg, jeg begynner å gå, lange skritt mot Bislett Stadion, jeg tenker at det er den siste gangen jeg går derfra, strike three, jeg lovet meg selv at den tredje gangen han gjorde dette skulle jeg gå uansett, ikke at jeg tror han ville angret seg igjen denne gangen, men jeg går like fullt, dette var like mye min beslutning som hans, jeg kjøper iskaffe, eplejuice og en bolle på Deli de Luca og får med ett lyst til å si hadet til gutten bak kassa, som jeg har kjøpt iskaffe av mange morgener siden oktober, men jeg tar meg i det, jeg går ut og venter på trikken og det gjør litt vondt, men jeg har kjent verre, jeg hadde det bedre før, tenker jeg, og jeg vil hjem og se Reprise og Wonder Boys, Me & you & everyone we know, jeg vil se Pushing Daisies og Scrubs, jeg vil si til katten at nå er jeg hjemme igjen, nå er det bare deg og meg igjen, og jeg vil leve opp til det jeg skrev til N i natt: Det blir nok mye skriving på kveldene fremover. Jeg lukker døren bak meg, og så kan jeg puste igjen.