Jeg lukker døren bak meg

Jeg drikker meg full med N, han sier at jeg har et helt forfatterskap i meg, så drar jeg hjem til han som røyker, han drikker vin rett fra flaska og når jeg kysser ham i tinningen, kysser ham på den sterke senen i halsen, i nakken hans, stryker fingeren min langsomt over den, ser på ham og spør om han ikke liker meg lenger, så sier han at han liker meg, men at han bare ikke tror vi skal være sammen. Jeg reiser meg, går inn på badet, jeg er fortsatt full, jeg drikker to glass med vann, jeg pusser tennene og tar med meg tannbørsten og deodoranten min fra skapet hans, jeg legger det i veska, tar av meg klærne og legger meg. Vi snakker, jeg husker ikke hva vi snakket om, jeg husker at jeg våknet halv åtte i dag, en halvtime før vekkerklokka mi skulle ringe, jeg husker at jeg sendte N melding aller først i natt, han var også full, vi var fulle sammen, bare en time før sto vi på trikkeholdeplassen og lo av noe, fulle og glade, svaiende, han sa han skulle passe på meg, og jeg vet at han mente både fordi jeg var full og i litterær sammenheng, og jeg stoler på ham, jeg tenker på alt dette når jeg våkner, jeg lister meg sakte ut av sengen, inn på badet, jeg drikker vann, men jeg har ikke vondt i hodet, kanskje er jeg fortsatt litt full, jeg kler på meg, har vanskelig for å puste, jeg skjelver, og jeg tar med meg tingene mine ut, legger John Keats’ kjærlighetsbrev på gulvet hans og lukker døren stille bak meg. Jeg går ut i snøen etter å ha kledd på meg, Ingrid Olava synger, det er helt hvitt ute, we’re going down like an animal waiting to die, John had to shoot him, the dog said goodbye, he told me it felt like it knew. It hits me in afternoons gorgeous as this one, afternoons gorgeous as you, jeg husker at jeg sa at jeg hadde det bedre før, jeg sa at jeg hadde tenkt det mer og mer i det siste, han satt på sengekanten og sa at jeg ikke visste hvor bra jeg var, at det gjaldt både meg selv og skrivingen, og jeg står på badet hans og kaster vann i ansiktet og jeg ser at jeg er pen, jeg hører stemmen hans i mørket som sier: Du er veldig lett å forelske seg i, og jeg vet at ordene han ikke sier er disse: …men ikke så lett å fortsette å være forelsket i. Jeg lukker døren bak meg uten å smelle i den, jeg er ikke sint, jeg er ikke engang veldig lei meg, jeg trekker pusten, den kalde luften fyller meg, jeg begynner å gå, lange skritt mot Bislett Stadion, jeg tenker at det er den siste gangen jeg går derfra, strike three, jeg lovet meg selv at den tredje gangen han gjorde dette skulle jeg gå uansett, ikke at jeg tror han ville angret seg igjen denne gangen, men jeg går like fullt, dette var like mye min beslutning som hans, jeg kjøper iskaffe, eplejuice og en bolle på Deli de Luca og får med ett lyst til å si hadet til gutten bak kassa, som jeg har kjøpt iskaffe av mange morgener siden oktober, men jeg tar meg i det, jeg går ut og venter på trikken og det gjør litt vondt, men jeg har kjent verre, jeg hadde det bedre før, tenker jeg, og jeg vil hjem og se Reprise og Wonder Boys, Me & you & everyone we know, jeg vil se Pushing Daisies og Scrubs, jeg vil si til katten at nå er jeg hjemme igjen, nå er det bare deg og meg igjen, og jeg vil leve opp til det jeg skrev til N i natt: Det blir nok mye skriving på kveldene fremover. Jeg lukker døren bak meg, og så kan jeg puste igjen.

7 kommentarer til «Jeg lukker døren bak meg»

  1. Faen. Dette er i ferd med aa skje meg ogsaa. Ingrid Olava faar sagt det, hun.
    Naar faar vi puste igjen?

  2. åh. oi.
    Du skriver så sterkt, jeg føler meg nesten helt hjelpeløs fordi jeg blir så grepet, men vet at jeg ikke skal, kan og bør gjøre noe for det er jo ikke meg som skriver det du får oss til å oppleve (objektivt) og føle (nærmest subjektivt, fordi det er så følsomt. Eller kanskje bare er det jeg som er så følsom, som lar det du skriver gå sånn innpå meg.. Men jeg velger å tro at det er en kombinasjon.)
    Du er en forfatter, Linn. For jeg fatter det du forteller uten at jeg har opplevd det slik du opplever det du forteller.
    Jeg håper at du lukker døren bak deg i bevissthet om at du også kan åpne nye, så vel som gamle, dører.

  3. It’s a problem of faith and doubt and just because you want to paint a bird, do actually paint a bird, it doesn’t mean you’ve accomplished anything. Maybe if it was pretty it would be something. Maybe if it was beautiful it would be true. But it’s not; not beautiful, not even realistic, it’s sorta cartoonish: more like a man in a birdsuit, blue shoulders instead of feathers, another lie against an unreal sky of Cadmium, because he isn’t looking at a bird, real bird, as he paints, he is looking at his heart, which is impossible, unless his heart is a metaphor, unless his heart is a metaphor for his heart, as everything is a metaphor for itself, so that looking at the page is like looking out the window at a bird in your chest with a song in its throat that you don’t want to hear but you paint anyway because the hand is a voice that can sing what the voice will not and the hand wants to do something useful. Answer: be the tree. Answer: solve for bird. Render, render. Sometimes, at night, in bed, before I fall asleep, I think about a poem I might write, someday, about my heart says the heart. Answer: be the heart. Answer: be the hand. Answer: be the bird. Answer: be the sky.

  4. jeg tok meg friheten med å linke bloggen din jeg. den er så fin, og hver gang jeg leser den tenker jeg at jeg skjønner akkurat hva du mener.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.