Superlim

Jeg føler meg bra når jeg kan fikse noe. I dag tidlig ødela jeg headphones’ene mine. De knakk. Eller, den ene delen av dem knakk, så jeg sto der med lyd i en av de øre-delene som bare hang løst. På jobben fant jeg frem superlim og limte det sammen igjen. Jeg følte meg bra da jeg tok trikken opp til Grünerløkka etter jobb, noe dere aldri må finne på, trikken noe sted i det hele tatt klokka fire er galskap og alle burde blitt skutt eller noe, vi skal alle av, får jeg lyst til å si, slapp av, du kommer av du også, alle sammen, trikken står mer enn to sekunder på hver holdeplass, og der sto jeg, på en full trikk på vei til Grünerløkka, det stoppestedet der jeg har elsket noen en gang, i huset på hjørnet bodde det en gutt, han het S og i taket hans var det sprekker i det ene hjørnet, jeg har gått av der og svingt en annen vei, gått mot den parken der vi gjorde det slutt, gjennom den og videre oppover til Alexander Kiellands plass der det nå er Deli de Luca og et kjøpesenter, og nå i dag, og noen andre dager hittil i 2009, og flere skal det forhåpentligvis bli, gikk jeg rett fram, over trikkeskinnene, videre oppover før jeg svingte en gang og så var jeg framme, jeg sa hei, vi snakka om Valentines Day som ingen av oss liker og jeg fikk en bok, så kjøpte jeg en bok og så gikk jeg videre ut i verden og på veien til trikken igjen så var jeg fortsatt glad for at jeg hadde fiksa headphones’ene mine. På veien helt hjem møtte jeg bestekameraten, vi tok følge noen trikkeholdeplasser, vi gikk selv om det var kaldt, og han snakka om jobben sin, og jeg snakka om det vi snakka om ved en trikkeholdeplass på Grünerløkka, og han tok rundt meg og sa at han visste at dette skulle bli et godt år, han hadde den følelsen, du veit, jeg merka det, og jeg lo og sa ja, for faen, 2009 ass, det blir saker, og så kom trikken min og jeg dro hjem, og han sa vi sees på lørdag, og jeg sa det samme, og jeg smilte hele veien hjem mens jeg hørte på Sigur Rós.