«Det er ikke ensomt her, selv om det er høyt oppe»

Lykken er når smerten opphører, sier Kim Karlsen, du vet, han som blir våtest i regnet. Min helt, Kim Karlsen. Lykken er å gå på do når man er tissetrengt. Det er å ta på seg tørre klær når man er blitt våt. Mat når man er sulten. Snacks når man bare er småsulten. Ã… våkne av seg selv, eller å finne det varme vannet i dusjen når man må stå opp når vekkerklokka ringer. Lykken er tørr asfalt, at det er varmt i været igjen, den første gangen man tar lunsjen ute på et halvt år og kan sitte på en benk uten å bli våt eller kald.

Lykken er lydene i trappene på hovedbiblioteket når jeg er på vei opp for å låne debutboken til Pedro Carmona-Alvarez, som de har to eksemplarer av i hylla når jeg finner den. En kveld helt uten planer der jeg kan se på tv-serier eller skrive, om det så er brev eller bok, eller lese noe fint, eller bare snakke med katten mens han maler til svar, eller en kveld med planer der jeg kan stå på kne i sengen til bestekameraten min og tape i Guitar Hero, eller drikke øl med de fine folka jeg kjenner, eller drikke kaffe og snakke med noen jeg ikke har sett på lenge.

Lykken er alt det jeg har, selv om han kanskje skulle gå fra meg. Men det er vanskelig, jeg vet det. Det er så vanskelig at noen velger å forsøke å henge seg, eller kaste seg utfor t-baner, eller hoppe fra broer, som man gjør på film, man kan ha det så vondt at det ikke lenger betyr noe at mennesker vil bli lei seg hvis du blir borte, og om ingen du kjenner vil bli lei seg, så vil den som kjører t-banen bli lei seg, eller den som finner deg, den som ser deg når du hopper og ikke rekker å løpe helt bort for å forsøke å ta tak i deg, de hadde ikke brydd seg om det var håret eller genseren eller armen din de fikk tak i, så lenge det var nok til å holde deg igjen, til å redde livet ditt, som så mange ser på som dyrebart, som i og for seg er en god tanke,

det er ingen som vet hva som venter oss etter dette, etter all maten vi skal spise, alle tårene vi skal gråte, alle bøkene vi skal lese, alle menneskene som skal gå fra oss og forsvinne, alle lydene vi skal ligge våkne til, alle reisene vi skal foreta, alle dørene vi skal lukke, både etter oss selv og andre, det er ingen som vet, ikke sant. Og jeg vet i alle fall ikke. Jeg vet kanskje ikke hva smerte er, kanskje har jeg aldri blitt urettferdig behandlet, jeg har aldri mistet noe på ordentlig, noe essensielt for det livet jeg lever, det livet jeg har valgt å leve, jeg har aldri innsett at det ikke er noen annen vei enn utfor brua igjen.

Er det det du er mest redd for? spør han. Kreft? Ja, sier jeg. Det er det jeg er mest redd for. Kreft. Jeg er ikke redd for kjærligheten, jeg er ikke redd for å bli selv om han kanskje kan gå, jeg er ikke redd for å skrive det jeg skriver og sende det inn en gang i uka, jeg er ikke redd for å gjøre noe feil eller å dumme meg ut, jeg er ikke redd for deg eller vennene dine, jeg er ikke redd for å være alene. Men jeg er redd for å dø.

Jeg er redd for å ikke lenger gå langs Oslos iskalde, hvite gater, og hutre mens jeg tenker at snart er det vår, snart er det sommer, snart er alt lettere. Jeg er redd for å ikke komme hjem til katten min. Jeg er redd for å ikke lenger kunne velge å ikke sove bort sommernatta, å ikke kunne bade naken, å ikke få lest den nye romanen til Pedro Carmona-Alvarez når den kommer. Jeg er redd for å ikke drikke kaffe med de jeg er glad i, å ikke le av flere dumme vitser på fest, å ikke våkne til frokost på senga eller varme kyss under dyna. Jeg er redd for å bli borte.

Tanta til en venn av meg døde av kreft, han var i begravelse for litt siden. Vet dere hva det siste hun sa var? spør han oss. Nei, svarer vi, vi er på vei ut, vi skal spise kake på St. Hanshaugen og kysse utenfor Gutta på haugen etter at jeg har kjøpt hylleblomst og mistet bussen, men det vet vi ikke enda, vi har bare såvidt fått på oss klærne og knytt skoene for å gå ut i verden, der jeg skal peke på himmelen og hustakene og si at det er noe av det fineste jeg vet, sånne tårn mot himmelen.

“See you later, alligator”, sier han. Var det hennes siste ord? spør jeg. Ja, svarer han, og vi ler.

9 kommentarer til ««Det er ikke ensomt her, selv om det er høyt oppe»»

  1. Jeg er redd for å dø fordi jeg er redd for å gå glipp av noe. Gå glipp av det livet har å tilby. Ps. Du skriver så utrolig nydelig. Når du gir ut bok, kjøper jeg gjerne.

  2. 🙂
    noe av det siste jeg sa til noen som døde av kreft på lørdag, det var noe sånt som «Ser du er blitt litt tynn i håret siden sist, hvordan er formen, helsen?». hun likte det, smilte litt. så rart. poff, plutselig borte. hva jeg egentlig tenker om det, det blir nok ikke klart før etter at det har gått en stund.

  3. Man må være nær døden for å virkelig kunne nyte livet, hørte jeg en gang. Det er fremdeles trist når mennesker blir syke og dør fra oss, men det hjelper kanskje litt å sette ting i perspektiv?

    Kreft gjør oss små. Det er skummelt. Men at vi er små er også en fin ting. Det er også derfor jeg liker å gå ute når det er storm. Det minner oss på at vi ikke er så udødelige som vi kanskje får følelsen av ved å leve som vi gjør, når vi gjør, i verdens rikeste land og alt det der. Det er ikke alt som kan repareres. Vi er her ikke evig, vi har ikke uendelig med sjanser og muligheter.

    Vi kan ikke vente lenger, vi kan ikke la være. Vi må ut og leve.

  4. I natt drømte jeg om gamlehjemmet jeg jobbet på i sommer. Ã… jobbe på gamlehjem er å være omrinket av smerte og død på alle kanter. Men samtidig lærer du så godt å se de små, flyktige lysprikkene – de blir nemlig så mye mer viktige. Så grunnleggende. Som heisen som snakker på språk som beboerne ikke forstår og som blir betegnet som «han der som alltid maser», og glimtet i øyet på diabetikeren som vet at sukkerbiten er borte, og vet at du vat at sukkertbiten er borte.

    Du er så flink til å skrive, og denne teksten passe så godt i dag.

  5. jeg er kjemperedd for å dø. så redd at jeg ikke fikk såve på flere netter da jeg var lita og tenkte tanken for første gang. jeg er også kjemperedd for at mennesker jeg er veldig glad i skal dø fra meg. hva er døden? det vet ingen, men vi vet iallefall litt om hva livet innebærer, og det må være det viktigste, å gjøre det beste ut av det vi har. ikke gå å være redd for å dø, men være glad for å kunne leve!

  6. Jeg får si som Knut Hamsun svarte da han ble spurt om hva han likte minst her i livet: At dø. Det skulle jeg bra gjøre hvis jeg ikke var nødt til det.

  7. Linn det er jo nydelig! Men helt sant, det er ikke noe å være redd for.

    Jeg leser igjen, selv om jeg syntes det er vanskelig å lese andres tanker.. men jeg savnet dine så da leser jeg igjen!

  8. dette var fint. dette var så jævlig fint.
    jeg beundrer skrivingen din litt, og jeg skulle gjerne kommentert på en utfyllende og fantastisks måte; av typen som inspirerer og reflekterer, men jeg klarer ikke. det var fint. fint. for fint.

  9. dette var fint. dette var så jævlig fint.
    jeg beundrer skrivingen din litt, og jeg skulle gjerne kommentert på en utfyllende og fantastisk måte; av typen som inspirerer og reflekterer, men jeg klarer ikke. det var fint. fint. fantastisk fint.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.