Reprise

Går det an å si noe om en film som ikke alt er blitt sagt hundre ganger før? Som hvordan det er helt stille i Reprise, selv om det er musikk i bakgrunnen, Erik ser på Philip som ligger inne på et rom på sykehuset, han blør fra hendene sine, og de skifter fort tilbake til bilen de sitter i, på vei mot Bygdøy, selv om det er litt kaldt der nå, og Philip ser på dem, på disse gutta, disse vennene hans som er den samme gjengen, ikke sant, den samme gjengen som han har hengt med så lenge han kan huske, og han skulle ønske at han klarte å være sånn som han var før, han ser for seg at han løper mot Geir, kaster ham og seg selv i det kalde vannet, og det er bare lett, ikke vanskelig, selv om klærne deres blir tunge av vannet, så er de lette når de løper etter hverandre bortover brygga etterpå, de ler selv om du ikke hører dem, og sola skinner selv om det er kaldt.

De er på konsert og det er sommer og de går hjem, midt på natta, sparker i lyktestolpene så de blir mørke over dem, de sitter i sofaen, ligger i sofaen, ligger på gulvet, de ser en fransk dokumentar og Philip oversetter setningen Que le tout til Det eneste som er igjen er alt, eller, det hele, da, og de ler og det eneste som er igjen er ingenting, eller bare biter av noe, da, når de står på Bygdøy, på høsten, eller er det våren? Trærne er grønne, men det er kaldt allikevel, svakere farger, vind, og Philip og Erik går tur og snakker om skriving, de sender inn, den følelsen, den følelsen du har når du står foran postkassa, er dette noe å utsette verden for? spør Erik helt i starten av filmen, og jeg tenker det litt for ofte nå, kanskje litt for ofte, ja, jeg tror det, men det hjelper å se på Reprise. Reprise hjelper mot alt.

De presenterer Kari, den evige studenten som ikke helt vet hva hun vil, alt hun vet er at det er vanskelig nå som Philip er borte, hun snakker lavt, ser litt ned, på skrå, møter ikke blikket vårt, hun ligger hjemme i sengen sin, det er ingen bøker i den, som det er i min, ingen katt heller, den er helt tom, en hvit dyne, et hvitt laken, en liten leilighet et sted i nærheten av sentrum, telefonen hennes ringer ikke, ingen ringer på døren hennes, hun ligger hjemme om kvelden og hun lurer på hva som skjedde, hvorfor han ikke ringer nå som han er hjemme igjen, hvorfor hun ikke fikk lov til å ringe ham da han ble lagt inn, hun går rundt i byen som jeg går rundt i byen, kanskje gikk vi en gang sammen, hun og jeg, og lurte på hvorfor du ikke ringte, visste at du var her nå, at du like så godt kunne gått rett bak oss, og du ringte ikke, hvorfor ringer du aldri? Jeg hører på Damien Rice, hun hører på The Ramones – Road to ruin, verken hun eller Philip liker egentlig The Clash, hun ser ham på konsert, hun ser ham på lesesalen og alle disse gangene hun så ham, møtte blikket hans, så så han også henne, møtte blikket hennes, og på konserten den gangen, så telte han ned fra 10 og visste at han skulle få henne til å bli forelsket i seg.

Han ba henne bare til Paris, det er ikke tilfeldig, sier han, det er ikke tilfeldig at vi ble sammen, han ba henne med seg til Paris, på et hotellrom, på t-banene, i Luxemburg-hagen, der jeg også har sittet, der jeg vil sitte igjen, man kan ikke bare be noen med seg til Paris, herregud, folk ville jo tro at jeg var gal, og Philip er jo gal, for faen, han er psykotisk, han blir lagt inn to ganger i løpet av filmen, der har vi beviset, bare gale mennesker ber folk de egentlig ikke kjenner med seg til Paris, men jeg vet at om bare et halvt år, så ber jeg folk jeg ikke kjenner om å bli med meg overalt, i løpet av helgen har jeg tenkt å be noen jeg ikke kjenner på kino, vi er alle alene, innimellom, vi trenger alle noen å snakke med, og et sted der ute så er det en vi kan snakke litt lenger med, en vi kan få til å bli forelsket i oss, vi skal alle telle ned, 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1.

Erik blir antatt og han går rundt på Bislett, der kjæresten hans bor, han skal gjøre det slutt nå, han er jo antatt, han skal ut i verden, dyrke avvikende, fetisjistisk sex med prostituerte ved behov, de klipper inn en fest der Lars, han med hitlerjugend-sveisen, snakker om at ingen jenter er kule, at ingen jenter kan vise deg en bok du ikke leste alt på videregående, eller noe musikk du ikke har hørt fra før, og jeg blir like provosert hver gang, jeg skal anbefale deg en bok du ikke har lest, jeg skal gi deg noe musikk som du ikke har hørt før, jeg sier ikke at du skal like det, jeg sier bare at jeg kan, jeg kan plukke ut hvilken som helst av de bøkene jeg nå deler seng med, og mest sannsynlig har du ikke lest den. Jeg kan bli forelsket i deg og gi deg Miranda July og Dan Túrell til jul, og skrive ting i dem, og du kan legge dem vekk og ikke lese dem, eller du kan bli glad, det er opp til deg, jeg heier på de som blir glade, jeg burde skjønt det alt da, ikke sant, jeg burde skjønt det alt da. Kul er jeg, men særlig smart, nei, der taper jeg.

De kan snakke sammen, uten å snakke sammen, man hører stemmene deres, men munnene deres beveger seg ikke, de bare ser på hverandre, stemmen hans høres ut som at de snakker i telefonen, kanskje snakket de egentlig i telefonen, og da de møttes sa de bare ingenting, det kan hende, det slår meg nå, det er det som har skjedd, han har ringt, eller hun har ringt, og de snakker sammen, den vanlige hva gjør du nå, hvor er du-samtalen, den jeg hater, den jeg alltid prøver å unngå, eller ødelegger ved å svare automatisk, sånn jeg ville svart en jeg ikke brydde meg noe om, selv om jeg bryr meg, jeg ville svart deg, jeg ville tatt telefonen og svart på alt du spurte om, kom igjen, bare ring, jeg sitter bare her, og de går i parken, de sitter på kafé, de snakker om da de var i Paris, akkurat som vi kunne snakke om da han så meg i bokhandelen den første gangen, eller da jeg så ham på den festen, var du forelsket i meg allerede da? Ja, jeg var det, og håret hennes er oppsatt, det er uvant, man kan se nakken hennes, han bemerker det, at hun er fin, og hun sier: Det synes du ikke, det, og ser ned, på skrått, sånn hun gjør, Kari,

Kari, Kari, Kari, og hun prøver å ta på ham, denne gutten som hun elsker, som hun er så glad i, som hun savner, hele tiden, som sitter der, rett foran henne, men som ikke er der allikevel, hvordan kan man være de samme, men allikevel være helt annerledes?

Jeg skulle ønske vi bare kunne, møtes på nytt igjen, jeg, liksom. Glemme alt.

Jeg drikker opp ølen min, og ler av Henrik Mestad som forlagskonsulent. De gamle gubbene. Spiser mat, snakker med mat i munnen, vulgær type, ”dette her, det er en bok, den skal opp på høstlista, den her”, er ikke det litt raskt? sier den nervøse debutanten, ”du skal ikke føle noenting, du, det skal du la være opp til meg”, og jeg flytter meg i stolen, ”nå setter vi tonen for hele forfatterskapet, ikke sant”, MEN VI GJØR IKKE DET! vil jeg skrike, man kan skrive noe annet, selv om de slakter meg, selv om det ikke er bra nok, jeg kan klare dette, ikke sant, jeg kan sitte her, alene hver kveld, og tilslutt, så skal jeg klare det, samme hva dere sier, Erik er 23, jeg er 22, og vi er like redde begge to, vi sitter begge og skriver og tenker at faen, vi duger ikke til noenting, vi skal IKKE utsette verden for dette her, men så gjør vi det allikevel. Men det er aldri for sent, sier jeg, jeg sier det til Erik, selv om jeg vet at han skjønner det selv i løpet av filmen. Det er deg og meg, sier jeg, og skåler til tv’en.

Men du, Elling, har du egentlig vært ute av leiligheten? Og Philip ler og sier at ja, faen, han var jo på apoteket, og så ler de, de ler mye i denne filmen, selv om det er litt trist (jævlig trist, for faen, JÆVLIG TRIST!). De er på stranda, og Johanne, fra Aschehoug, spør Philip om det er sånn han jobber nå, sånn som den siste teksten i boka hans, en av favorittbøkene hennes, og han svarer ikke, de snakker om Porno-Lars i stedet, som leser litt for mye Heidegger (noe han sa, men han hadde egentlig bare kjøpt et pornoblad, derav navnet Porno-Lars, dere må se det for å skjønne det, jajja, moving on), og de krangler og rett før hun går, Johanne fra Aschehoug altså, så sier hun at hun ikke tror at dette er den letteste gjengen å ha problemer i. Finnes det i det hele tatt noen lett gjeng, noe lett sted i hele verden, å ha problemer i? Jeg åpner en ny øl.

Men hvordan går det med deg for tida? Studerer du, eller? Ã…h, den samtalen, den kleine ‘hva driver du med’-samtalen, som jeg ikke takler, og Kari sier at hun driver med litt telefonsalg for tida, og Erik hever stemmen så den blir litt lysere, å, så spennende?, og Kari ler, ser ned og sier at nei, det er det ikke, ass, det er ganske kjedelig, faktisk, og de ler og hun sier at hun har jo hørt at han skal gi ut bok, da, det er spennende, og han sier bare at han er ganske stressa, stressa, stressa, stressa? han har i alle fall skrevet ferdig manuset sitt, for faen, og Philip skriver ikke, han skriver ikke i det hele tatt lenger, selv om han vet at det betyr mye for Erik, men han kjøper billetter til Paris igjen, Kari får dem i posten, ”du kan ikke bare regne med at jeg har tid eller at jeg i det hele tatt har lyst til å være med deg igjen”, og hun tar i billetten, holder den mellom fingrene sine, og jeg hadde blitt med overalt akkurat nå, selv om jeg ikke har tid, hvor som helst, bare ikke her, og de sitter i Frognerparken, gutta uten Philip, en gjeng med tullinger, spør du meg, de diskuterer, eller kverulerer, Porno-Lars kverulerer, ”jeg har da ikke noe problem med å få pult, jeg, vel” og Erik går for å være sammen med Lillian, men han sitter bare for seg selv, utenfor der hun bor.

Philip og Kari er i Paris, de er på alle de stedene som ble filmet uten dem i stad, stolene på kaféen var tomme, ingen var i Luxemburg-hagen, ingen tok metro, det var tomt i Paris, men nå er de der igjen, de snakker om hvordan det var der sist, de sier ingenting til hverandre, hun ligger på sengen, han sitter på sengekanten og ser på henne, hun ligger ikke stille, hun fikler med fingrene sine, akkurat som jeg gjør, og de er helt stille, hun er litt nervøs, hun er ikke så god på sånt, andre mennesker og sånn, du vet, nå er de i Paris igjen i hvert fall, og rundt dem er det mennesker, i Paris skjer det ting igjen, og de kysser i Luxemburg-hagen, følelsen av myke lepper mot dine egne, tør du å stryke ham i nakken den første gangen dere kysser? Og det er den sangen, den instrumentale sangen som følger Philip og Kari gjennom hele filmen, som gir meg en klump i halsen hver gang jeg hører den, som er en av grunnene til at jeg liker filmmusikk så godt, men når de har sex er det ingen musikk i bakgrunnen, alt du hører er pusten deres, som går fortere og fortere helt til den stopper opp, akkurat som dem, ”hva tenker du på?”, ”ingenting”, ”si noe da, hvorf… hvorfor ville du at vi skulle reise hit? Igjen?” og et lite sekund, før ”Du er ikke glad i meg lenger, er du det?” ”Jeg vet ikke”, ”Det er klart du vet det…”

DET ER KLART DU VET DET! Alle vet det, alle vet hva de føler for folk, faen, hvem ga gutter i tjueåra lov til å si så mye vet ikke, hva er det de venter på? Jeg leste akkurat Agnar Mykles Sangen om den røde rubin, han ba meg om det, du vet, den var på topp 5-kjærlighetshistorier, og jeg ler høyt når jeg kommer til den siden der Ask beskriver drømmedama, hun han bare skal se og skjønne med en gang, livet hans skal få ny mening, og han skal vite det med en gang, første gangen han ser henne, hun skal gå mot ham, løsningen på alle hans problemer, og jeg leser høyt for Krummis tidlig om morgenen og vi himler med øynene sammen, faen, sier vi, her har vi det, disse gutta, og Kari er ikke løsningen på problemene hans, hun er årsaken, i følge alle legene, og hun gråter på toalettet på hotellrommet og jeg tror ikke jeg kan telle hvor mange ganger jeg har hørt den replikken hennes i hodet, ”du er ikke glad i meg lenger, er du vel?”, men jeg har aldri sagt den. Jeg kjører mine egne variasjoner.

Visste dere at tidenes beste film-fest er fra Reprise? Det er derfor Krummis og jeg alltid kobler til mp3-spillerne våre til stereoanlegget og setter på Le Tigre, det er derfor det vi måler fester etter er Reprise, ”var det en Reprise-fest?” og så svarer man ja eller nei, ikke sant, dere er med? Miriam danser akkurat som Morten, og vi ler så jævlig høyt hver gang hun gjør det, og 14-åringen som har sneket seg inn skrur på musikken igjen og når vi har drukket litt og hørt sangen nesten ferdig, så er det min tur til å si: Sug negerfitte i helvete, din jødekuk!, på en måte i kor med både Erik og Henning samtidig, og vi ler selv om ingen andre gjør det, og jeg drikker enda litt mer av ølen min.

Erik og Philip krangler om skrivinga, ”det jeg skriver har jo alltid bare vært oppgulp av Sten Egil Dahl og Tor Ulven”, og når jeg blir stressa på jobb, eller lei meg, eller sint, så går jeg bakerst i butikken, til lyrikkavdelingen de skal fjerne når vi pusser opp, og så tar jeg ut Tor Ulvens samlede dikt og slår opp på en tilfeldig side og leser et dikt mens jeg prøver å ikke bry meg om noe annet, det tar meg toppen to minutter, gi meg to minutter i fred, liksom, spør en annen, jeg jobber ikke her akkurat nå, og så er jeg tilbake igjen, som et bedre menneske, jeg lover, og etter å ha vært hjemme hos Sten Egil Dahl, så forstår Erik at han må forlate Oslo, det er på tide nå, så han drar til Paris uten å si hadet, det er den eneste måten å dra på, sier jeg.

Det er ikke poesi du skal skrive. Mener du det? Ja, men resten er bra. Veldig lovende. Det er visstnok det beste man kan si om en debutant. Lovende. For det er noe man lærer seg, ikke sant, skriving. Igjen og igjen skriver man, herregud, hvor mange netter skal jeg ikke sitte her og øve, gå rundt i min lille leilighet og tenke at jeg ikke duger til noenting, for så å sende det inn dagen etterpå like fullt, i håp om at noen andres ord skal få meg til å skifte mening om meg selv.

Du må høre på meg, dette er viktig, sier Philip med ansiktet til Kari mellom hendene sine, han har funnet henne på jobben, i øverste etasje, tatt heisen, opp, opp, opp og sjefen hennes kommer ut av kontoret sitt og spør om han kan hjelpe ham med noe, og Kari ber ham om å vente, bare vent! sier hun, og Philip holder ansiktet hennes mellom hendene sine og sier: Jeg elsker deg, jeg elsker deg, Kari, alt er i sync nå, Kari, og hun ber ham om å holde opp, hun orker ikke mer, sier hun, og jeg pleide å begynne å grine her, akkurat her, kanskje er det forskjellig hvor man begynner å grine hver gang, kanskje burde jeg begynne å grine i starten når Erik får manuset sitt i retur, eller når han sitter på forlagskontoret og ikke veit hva han skal si, hva som er riktig å gjøre her, når ting skjer, når ballen ruller, og alt han plutselig vil er å stanse den, samtidig som han vil at alt skal skje på en gang,

men han flytter til Paris, han skriver en ny bok, på kort tid, sånn går det når man bare skriver, når man bare spiser yoghurt og ser ut av vinduene sine på menneskene som går under ham på gaten, når man ikke snakker med noen av dem, når man ikke elsker noen av dem, når man bare skriver, og jeg vet at jeg heller vil elske enn å skrive, men kanskje kan man gjøre begge deler, jeg vet ikke enda, jeg har bare klart begge deler sånn halvveis hittil, kanskje er det egentlig bevis nok, og innen jeg skrev den setningen har jeg på en måte ombestemt meg, for hvordan kan jeg elske hvis jeg ikke skriver, da blir jeg et ulykkelig menneske, en ball av uforløste ord og følelser, faen, ikke sant, se, det hjelper å bare skrive det, faen, faen, faen, mye bedre.

Så jeg skriver dette. I kveld skriver jeg dette. Jeg skriver, i kor med Erik og Philip og Kari, i kor med Sten Egil Dahl, Joy Division, Kommune, den instrumentale melodien som jeg ikke vet hva heter, men som jeg liker aller best, som jeg kanskje ligger på hotellsengen og snakker om, eller tenker på, mens jeg lager skyggebilder på veggen, med små, forsiktige fingerbevegelser, når jeg ikke tør å si noe eller vet hvor jeg skal gjøre av hendene mine, og kanskje skal det sitte noen der sammen med meg, eller kanskje skal jeg være alene og skrive dem inn sammen med meg i stedet, jeg vet ikke.

10, 9, 8, 7,

det er kanskje ingen som vet hva som skjer, vi går og legger oss, vi står opp, det blir sommer og så blir det høst,

6, 5, 4, 3,

jeg skal sette punktum en dag, men ikke i kveld, for jeg er ikke ferdig enda, jeg har mange ord igjen å skrive, mange historier igjen å fortelle, jeg skal øve og jeg skal bli bedre, og jeg skal skru opp lyden på tv’en, skru opp lyden av meg selv, og før jeg møter han jeg skal lure til å bli forelsket i meg igjen, så skal jeg skrive om ham i stedet, han og sikkert mange andre,

2,

mange andre unge mennesker, det er så mange historier å fortelle, jeg skal drikke øl og skrive dem, en etter en, noen skal bli refusert, noen skal bearbeides, noen skal se helt annerledes ut etter tre gjennomganger, som med alt annet her i verden, jeg har lest manuset til Reprise, det er helt annerledes, noe er morsommere, noe er tristere, men alt er helt annerledes,

1,

og det er ganske fint å vite. Som en unnskyldning. Som et manifest. Som en leveregel.

SLUTT

Jeg lukker døren bak meg

Jeg drikker meg full med N, han sier at jeg har et helt forfatterskap i meg, så drar jeg hjem til han som røyker, han drikker vin rett fra flaska og når jeg kysser ham i tinningen, kysser ham på den sterke senen i halsen, i nakken hans, stryker fingeren min langsomt over den, ser på ham og spør om han ikke liker meg lenger, så sier han at han liker meg, men at han bare ikke tror vi skal være sammen. Jeg reiser meg, går inn på badet, jeg er fortsatt full, jeg drikker to glass med vann, jeg pusser tennene og tar med meg tannbørsten og deodoranten min fra skapet hans, jeg legger det i veska, tar av meg klærne og legger meg. Vi snakker, jeg husker ikke hva vi snakket om, jeg husker at jeg våknet halv åtte i dag, en halvtime før vekkerklokka mi skulle ringe, jeg husker at jeg sendte N melding aller først i natt, han var også full, vi var fulle sammen, bare en time før sto vi på trikkeholdeplassen og lo av noe, fulle og glade, svaiende, han sa han skulle passe på meg, og jeg vet at han mente både fordi jeg var full og i litterær sammenheng, og jeg stoler på ham, jeg tenker på alt dette når jeg våkner, jeg lister meg sakte ut av sengen, inn på badet, jeg drikker vann, men jeg har ikke vondt i hodet, kanskje er jeg fortsatt litt full, jeg kler på meg, har vanskelig for å puste, jeg skjelver, og jeg tar med meg tingene mine ut, legger John Keats’ kjærlighetsbrev på gulvet hans og lukker døren stille bak meg. Jeg går ut i snøen etter å ha kledd på meg, Ingrid Olava synger, det er helt hvitt ute, we’re going down like an animal waiting to die, John had to shoot him, the dog said goodbye, he told me it felt like it knew. It hits me in afternoons gorgeous as this one, afternoons gorgeous as you, jeg husker at jeg sa at jeg hadde det bedre før, jeg sa at jeg hadde tenkt det mer og mer i det siste, han satt på sengekanten og sa at jeg ikke visste hvor bra jeg var, at det gjaldt både meg selv og skrivingen, og jeg står på badet hans og kaster vann i ansiktet og jeg ser at jeg er pen, jeg hører stemmen hans i mørket som sier: Du er veldig lett å forelske seg i, og jeg vet at ordene han ikke sier er disse: …men ikke så lett å fortsette å være forelsket i. Jeg lukker døren bak meg uten å smelle i den, jeg er ikke sint, jeg er ikke engang veldig lei meg, jeg trekker pusten, den kalde luften fyller meg, jeg begynner å gå, lange skritt mot Bislett Stadion, jeg tenker at det er den siste gangen jeg går derfra, strike three, jeg lovet meg selv at den tredje gangen han gjorde dette skulle jeg gå uansett, ikke at jeg tror han ville angret seg igjen denne gangen, men jeg går like fullt, dette var like mye min beslutning som hans, jeg kjøper iskaffe, eplejuice og en bolle på Deli de Luca og får med ett lyst til å si hadet til gutten bak kassa, som jeg har kjøpt iskaffe av mange morgener siden oktober, men jeg tar meg i det, jeg går ut og venter på trikken og det gjør litt vondt, men jeg har kjent verre, jeg hadde det bedre før, tenker jeg, og jeg vil hjem og se Reprise og Wonder Boys, Me & you & everyone we know, jeg vil se Pushing Daisies og Scrubs, jeg vil si til katten at nå er jeg hjemme igjen, nå er det bare deg og meg igjen, og jeg vil leve opp til det jeg skrev til N i natt: Det blir nok mye skriving på kveldene fremover. Jeg lukker døren bak meg, og så kan jeg puste igjen.

Hvor er du nå?

“Where are you now, my friend? Pulling your bike past their windows again. You know they won’t let you in. You don’t change the city, the city changes you.”

Noen dager blir alt bare feil, du står opp om morgenen og du går ut i snøen og du glemmer vottene hjemme, nøkkelen passer ikke til dørene du må åpne, headphones’ene går opp i liminga igjen, du faller når du løper til trikken, eller du mister bussen fordi du ville gå gjennom kirkegården selv om det tar lenger tid enn å bare gå rett ned til trikken. Du feiler, alle feiler inni mellom, du kjøper Cava på vinmonopolet og får vondt i hodet etter tre glass, festen du har gledet deg til siden du fikk invitasjonen blir tåkete og trist, L gir deg vann å drikke og du hører at vennene dine ler, at de har det bra, og du sitter utenfor det hele og innimellom prøver du kanskje å bli med på en samtale, du går ut på verandaen sammen med han som røyker og dere kikker ned på menneskene som går under dere, han sier ingenting, du sier ingenting, etter enda et glass vann setter du fra deg glasset med Cava og resten av flaska på bordet og du begynner å si hadet til vennene dine, kanskje tror de du skal hjem og være kjæreste, ha det fint under en dyne med den du er glad i, og kanskje vil du egentlig det selv, men du går hjem i stillhet, du spør om du kan få nøklene hans og gå hjem til ham, men han blir med deg, dere er de første som går, du hører ikke på musikk når du går sammen med noen,

“Where does it go, my love? A mere song that echoes from the rooftops above, you’ve given all, but please don’t give up»

tidligere på kvelden gikk du alene til festen, du hørte på Tina Dickow og gikk ytterst på fortauet fordi du var redd for å få istapper eller snø i hodet, du har ikke spist middag og du er ikke sulten, du har en tung flaske med Cava i veska, du har Valentines-singelen fra Flamme forlag i veska, kjærligheten blir klemt mot boken du leser nå, som handler om en mann som hopper fra Empire State Building, han lar seg falle, han slipper taket, han hopper, og selv om du gjør alt feil, selv om du feiler, gang på gang, glemmer å spørre hvordan de du er glad i har det, glemmer å ta vare på det du har, glemmer å smile til kundene, glemmer å gjøre så godt du kan, for det er alt vi kan her i verden, gjøre så godt vi kan, og noen dager er vi dårligere på det enn andre, og det eneste du kan gjøre er å prøve å være bedre, prøve å gjøre det godt igjen, prøve å være et bedre menneske, hver dag, hver eneste dag, og ikke la seg falle, å ikke feile, å ikke være den som går tidligst hjem fra fest, å ikke være den som glemmer å ringe, å ikke være den som går alene i snøen og ikke har noen å ringe til tilslutt.

«under the lights, we fall into the rhythm, we close our eyes, we don’t watch the city, the city….” – Tina Dickow

Superlim

Jeg føler meg bra når jeg kan fikse noe. I dag tidlig ødela jeg headphones’ene mine. De knakk. Eller, den ene delen av dem knakk, så jeg sto der med lyd i en av de øre-delene som bare hang løst. På jobben fant jeg frem superlim og limte det sammen igjen. Jeg følte meg bra da jeg tok trikken opp til Grünerløkka etter jobb, noe dere aldri må finne på, trikken noe sted i det hele tatt klokka fire er galskap og alle burde blitt skutt eller noe, vi skal alle av, får jeg lyst til å si, slapp av, du kommer av du også, alle sammen, trikken står mer enn to sekunder på hver holdeplass, og der sto jeg, på en full trikk på vei til Grünerløkka, det stoppestedet der jeg har elsket noen en gang, i huset på hjørnet bodde det en gutt, han het S og i taket hans var det sprekker i det ene hjørnet, jeg har gått av der og svingt en annen vei, gått mot den parken der vi gjorde det slutt, gjennom den og videre oppover til Alexander Kiellands plass der det nå er Deli de Luca og et kjøpesenter, og nå i dag, og noen andre dager hittil i 2009, og flere skal det forhåpentligvis bli, gikk jeg rett fram, over trikkeskinnene, videre oppover før jeg svingte en gang og så var jeg framme, jeg sa hei, vi snakka om Valentines Day som ingen av oss liker og jeg fikk en bok, så kjøpte jeg en bok og så gikk jeg videre ut i verden og på veien til trikken igjen så var jeg fortsatt glad for at jeg hadde fiksa headphones’ene mine. På veien helt hjem møtte jeg bestekameraten, vi tok følge noen trikkeholdeplasser, vi gikk selv om det var kaldt, og han snakka om jobben sin, og jeg snakka om det vi snakka om ved en trikkeholdeplass på Grünerløkka, og han tok rundt meg og sa at han visste at dette skulle bli et godt år, han hadde den følelsen, du veit, jeg merka det, og jeg lo og sa ja, for faen, 2009 ass, det blir saker, og så kom trikken min og jeg dro hjem, og han sa vi sees på lørdag, og jeg sa det samme, og jeg smilte hele veien hjem mens jeg hørte på Sigur Rós.

«Det er ikke ensomt her, selv om det er høyt oppe»

Lykken er når smerten opphører, sier Kim Karlsen, du vet, han som blir våtest i regnet. Min helt, Kim Karlsen. Lykken er å gå på do når man er tissetrengt. Det er å ta på seg tørre klær når man er blitt våt. Mat når man er sulten. Snacks når man bare er småsulten. Ã… våkne av seg selv, eller å finne det varme vannet i dusjen når man må stå opp når vekkerklokka ringer. Lykken er tørr asfalt, at det er varmt i været igjen, den første gangen man tar lunsjen ute på et halvt år og kan sitte på en benk uten å bli våt eller kald.

Lykken er lydene i trappene på hovedbiblioteket når jeg er på vei opp for å låne debutboken til Pedro Carmona-Alvarez, som de har to eksemplarer av i hylla når jeg finner den. En kveld helt uten planer der jeg kan se på tv-serier eller skrive, om det så er brev eller bok, eller lese noe fint, eller bare snakke med katten mens han maler til svar, eller en kveld med planer der jeg kan stå på kne i sengen til bestekameraten min og tape i Guitar Hero, eller drikke øl med de fine folka jeg kjenner, eller drikke kaffe og snakke med noen jeg ikke har sett på lenge.

Lykken er alt det jeg har, selv om han kanskje skulle gå fra meg. Men det er vanskelig, jeg vet det. Det er så vanskelig at noen velger å forsøke å henge seg, eller kaste seg utfor t-baner, eller hoppe fra broer, som man gjør på film, man kan ha det så vondt at det ikke lenger betyr noe at mennesker vil bli lei seg hvis du blir borte, og om ingen du kjenner vil bli lei seg, så vil den som kjører t-banen bli lei seg, eller den som finner deg, den som ser deg når du hopper og ikke rekker å løpe helt bort for å forsøke å ta tak i deg, de hadde ikke brydd seg om det var håret eller genseren eller armen din de fikk tak i, så lenge det var nok til å holde deg igjen, til å redde livet ditt, som så mange ser på som dyrebart, som i og for seg er en god tanke,

det er ingen som vet hva som venter oss etter dette, etter all maten vi skal spise, alle tårene vi skal gråte, alle bøkene vi skal lese, alle menneskene som skal gå fra oss og forsvinne, alle lydene vi skal ligge våkne til, alle reisene vi skal foreta, alle dørene vi skal lukke, både etter oss selv og andre, det er ingen som vet, ikke sant. Og jeg vet i alle fall ikke. Jeg vet kanskje ikke hva smerte er, kanskje har jeg aldri blitt urettferdig behandlet, jeg har aldri mistet noe på ordentlig, noe essensielt for det livet jeg lever, det livet jeg har valgt å leve, jeg har aldri innsett at det ikke er noen annen vei enn utfor brua igjen.

Er det det du er mest redd for? spør han. Kreft? Ja, sier jeg. Det er det jeg er mest redd for. Kreft. Jeg er ikke redd for kjærligheten, jeg er ikke redd for å bli selv om han kanskje kan gå, jeg er ikke redd for å skrive det jeg skriver og sende det inn en gang i uka, jeg er ikke redd for å gjøre noe feil eller å dumme meg ut, jeg er ikke redd for deg eller vennene dine, jeg er ikke redd for å være alene. Men jeg er redd for å dø.

Jeg er redd for å ikke lenger gå langs Oslos iskalde, hvite gater, og hutre mens jeg tenker at snart er det vår, snart er det sommer, snart er alt lettere. Jeg er redd for å ikke komme hjem til katten min. Jeg er redd for å ikke lenger kunne velge å ikke sove bort sommernatta, å ikke kunne bade naken, å ikke få lest den nye romanen til Pedro Carmona-Alvarez når den kommer. Jeg er redd for å ikke drikke kaffe med de jeg er glad i, å ikke le av flere dumme vitser på fest, å ikke våkne til frokost på senga eller varme kyss under dyna. Jeg er redd for å bli borte.

Tanta til en venn av meg døde av kreft, han var i begravelse for litt siden. Vet dere hva det siste hun sa var? spør han oss. Nei, svarer vi, vi er på vei ut, vi skal spise kake på St. Hanshaugen og kysse utenfor Gutta på haugen etter at jeg har kjøpt hylleblomst og mistet bussen, men det vet vi ikke enda, vi har bare såvidt fått på oss klærne og knytt skoene for å gå ut i verden, der jeg skal peke på himmelen og hustakene og si at det er noe av det fineste jeg vet, sånne tårn mot himmelen.

“See you later, alligator”, sier han. Var det hennes siste ord? spør jeg. Ja, svarer han, og vi ler.