Ni av ti ganger er han bare stille

Becka: She’s highly emotional that one
Hank: All the good ones are

Så jeg sitter på sengekanten og prøver å skjule at jeg gråter og vi snakker om å krangle, om at jeg ikke er noe flink til å krangle. Jeg vet ikke hvordan man gjør det, sier jeg. Jeg vet ikke hvordan man krangler, og så blir venner igjen etterpå. Hvordan gjør man det? spør jeg, og jeg tørker en tåre og ser bort, en annen vei, og jeg tenker at det finnes mennesker som krangler hver dag og allikevel er sammen, har det fint sammen hver dag, våkner ved siden av hverandre og snakker vanlig sammen, helt til de krangler litt igjen, men det er helt fint, det er helt normalt,
jeg tenker på jenta i romanen min som ikke gidder å krangle, så hun går i stedet, hun slenger i dører og setter seg på et gjerde og tenner en røyk, og når hun kommer tilbake igjen, så glemmer de det og han står utenfor huset hennes igjen, og igjen. Mens jeg, jeg diskuterer og når vi er ferdige med å diskutere, jeg og den jeg diskuterer med, så skal man være ferdig med det, men jeg klarer ikke å glemme det, sier jeg, og neste gang vi sees så tenker jeg på det, selv om vi sa at vi var ferdige med det.
Og jeg tenker på han som jeg har kranglet mest med i livet mitt, han som sier at jeg må bli flinkere til å krangle, at om vi hadde kranglet mer, så hadde vi vært sammen lenger, og jeg ser bort igjen fordi jeg gråter, og jeg spør om hvordan man blir venner igjen, og han stryker meg på kneet mitt, som jeg sitter og pirker på.
Vi går tur sammen til hagen hans, som han kaller det, der er det en benk under et tre og et huskestativ, og jeg setter meg på huska og han røyker pipe og det lukter godt av pipetobakken som jeg kjøpte til ham til jul, og jeg husker høyt med beina og snakker enda høyere om at jeg aldri var redd for å huske da jeg var liten, jeg var litt redd for å snurre rundt med huska, men jeg tenkte aldri på at huskestativet kanskje ikke holdt meg, at huska kunne suse avgårde og jeg kunne knekke nakken da jeg falt i bakken, men mens jeg styrte mer fart i huska med beina, så var det alt jeg kunne tenke på og tilslutt stoppet jeg huska
og vi snakket om å grille om sommeren, jeg fortalte ham om jeg og Krummis som hver sommer jobber for å slå den gjennomsnittslige nordmanns grillvaner, det er mer enn 15 ganger. Vi gikk tur til butikken og i gangfeltet møtte vi en gammel dame som gikk med lukkede øyne og så liten og rar ut, med en morsom hatt, og da vi snudde oss stille og møtte blikket til hverandre idet vi passerte henne, før vi begge to begynte å le, så skjønte jeg at nå var vi venner igjen, og jeg tok ham i hånda,
og inne på butikken kjøpte vi middag til alle sammen, jeg kjøpte sjokoladeyoghurt og vi kjøpte øl og i to sekunder ved frysedisken lente jeg meg opp mot ham og leppene våre møttes, akkurat litt for lenge til at det bare var et vanlig kyss i butikken, og hjemme igjen ba jeg ham om å lese for meg, og jeg lå inntil ham i sengen mens han leste fra boken jeg leser nå.
I natt gikk vi hjem gjennom St. Hanshaugen og parken, og jeg pekte på lyset fra Oslo, som farger himmelen nesten oransje om natta, og han pekte på meg og en gang fortalte han meg at han bare forteller meg at jeg er pen en av ti ganger han faktisk tenker det, og hvis jeg lukker øynene og tenker på alle gangene han forteller meg det, så betyr det at han tenker det uendelig mange ganger. Minst.

7 kommentarer til «Ni av ti ganger er han bare stille»

  1. Den eneste bloggen jeg kjenner et sug i hjertet av. Er som om alt blir stille og holder pusten når jeg leser.

  2. Jeg blir nesten sinna på at du er tynn. Hilsen gulrøtter og farris.

    Og gutta sier det aldri som de tenker det. I alle fall gjør ikke jeg det. Jeg bare elsker. Stille.

  3. Ã…h, du er så fin. Jeg fikk forresten brevet ditt her om dagen og ble riktig glad da det lå på kjøkkenbordet og ventet på meg. Tusen takk, og det kommer nok ett tilbake om ikke så lenge.

  4. Jeg bare begynte å tenke på et annet sitat fra Californication jeg. Hank snakker til eksen til han karen han skriver biografien til, eksen han aldri klarte å glemme. (Hun spiller Shelly i Twin Peaks fant jeg ut).

    Hank: He throws these huge parties…
    Dame: I know
    Hank: ….The guest of honor never shows.

    Som John T. sa over her. Gutta sier det aldri, men vi viser det av og til likevel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.