Måned: januar 2009

«Jag hoppas att det rägner där du bor…»

Jeg leser Johan Harstads uadresserte postkort fra Paris, i festskriftet til Gunnhild Øyehaugs 34-årsdag fra Flamme Forlag, og på underskog leies det ut en leilighet i Paris for 1200 kroner måneden og jeg tenker at mai i Paris hadde vært fint. Jeg legger av penger i budsjettet mitt til øl i helgene og skulle ønske at jeg hadde nok penger til å være en av de som bare skriver og ikke trenger å jobbe, en av de som sitter på kafé hele dagen eller går turer i regnet, sitter i vinduskarmen sin, produserer ord på papir i samme hastighet som jeg ekspederer kundene i butikken min. Hvor får de pengene sine fra? spør jeg Frøydis, og hun trekker på skuldrene og lurer like mye som jeg, selv om vi kjenner til stipender og studielån. Jeg har tekster å skrive og bøker å selge, jeg har stramme budsjetter å sette opp og planer i en stram timeplan å sjonglere. Jeg har søndager i sengen ved siden av min sovende kjæreste, filmer å se og sjokolademelk å drikke opp. Jeg har en venninne som ringer meg når den siste trikken har gått, og ber meg om å komme på fest, og jeg har kamerater som kjører meg opp til Bislett i snøen midt på natten og en ringeklokke jeg ikke trenger å se på for å vite er den riktige lenger.
Jeg kler på meg og drar hjem, går i sørpa til bussen i stedet for trikken, kjøper en flaske hylleblomstsaft og går nesten hele veien hjem mens jeg hører på musikk. Jeg tenker så godt når jeg går, hodet er klart og setningene kommer som perler på en snor, og jeg tenker at jeg skal skrive når jeg kommer hjem, men hjemme er jeg sliten og leiligheten min er så liten og varm og det er noe med at den frister mer til å ligge på sofaen og se på tv-serier enn å skrive. Men når jeg går, når jeg er kald og våt på beina, når Tina Dickow synger i ørene mine og jeg følger trikkeskinnene og fortauene helt hjem, så tenker jeg

jeg skal klare dette

og jeg tenker at alt jeg kan gjøre er å skrive og håpe at det blir en alright start.

I dag synes jeg du kan sende noen hemmeligheter til Mariel.

I går var jeg full.
På fredag var jeg full.
Jeg drakk øl og har tusen ting å skrive i dagboka mi.
Først skal jeg drikke et glass o’boy og se på tv-serier med han jeg tar med meg hjem innimellom.
God søndag.

Becka: She’s highly emotional that one
Hank: All the good ones are

Så jeg sitter på sengekanten og prøver å skjule at jeg gråter og vi snakker om å krangle, om at jeg ikke er noe flink til å krangle. Jeg vet ikke hvordan man gjør det, sier jeg. Jeg vet ikke hvordan man krangler, og så blir venner igjen etterpå. Hvordan gjør man det? spør jeg, og jeg tørker en tåre og ser bort, en annen vei, og jeg tenker at det finnes mennesker som krangler hver dag og allikevel er sammen, har det fint sammen hver dag, våkner ved siden av hverandre og snakker vanlig sammen, helt til de krangler litt igjen, men det er helt fint, det er helt normalt,
jeg tenker på jenta i romanen min som ikke gidder å krangle, så hun går i stedet, hun slenger i dører og setter seg på et gjerde og tenner en røyk, og når hun kommer tilbake igjen, så glemmer de det og han står utenfor huset hennes igjen, og igjen. Mens jeg, jeg diskuterer og når vi er ferdige med å diskutere, jeg og den jeg diskuterer med, så skal man være ferdig med det, men jeg klarer ikke å glemme det, sier jeg, og neste gang vi sees så tenker jeg på det, selv om vi sa at vi var ferdige med det.
Og jeg tenker på han som jeg har kranglet mest med i livet mitt, han som sier at jeg må bli flinkere til å krangle, at om vi hadde kranglet mer, så hadde vi vært sammen lenger, og jeg ser bort igjen fordi jeg gråter, og jeg spør om hvordan man blir venner igjen, og han stryker meg på kneet mitt, som jeg sitter og pirker på.
Vi går tur sammen til hagen hans, som han kaller det, der er det en benk under et tre og et huskestativ, og jeg setter meg på huska og han røyker pipe og det lukter godt av pipetobakken som jeg kjøpte til ham til jul, og jeg husker høyt med beina og snakker enda høyere om at jeg aldri var redd for å huske da jeg var liten, jeg var litt redd for å snurre rundt med huska, men jeg tenkte aldri på at huskestativet kanskje ikke holdt meg, at huska kunne suse avgårde og jeg kunne knekke nakken da jeg falt i bakken, men mens jeg styrte mer fart i huska med beina, så var det alt jeg kunne tenke på og tilslutt stoppet jeg huska
og vi snakket om å grille om sommeren, jeg fortalte ham om jeg og Krummis som hver sommer jobber for å slå den gjennomsnittslige nordmanns grillvaner, det er mer enn 15 ganger. Vi gikk tur til butikken og i gangfeltet møtte vi en gammel dame som gikk med lukkede øyne og så liten og rar ut, med en morsom hatt, og da vi snudde oss stille og møtte blikket til hverandre idet vi passerte henne, før vi begge to begynte å le, så skjønte jeg at nå var vi venner igjen, og jeg tok ham i hånda,
og inne på butikken kjøpte vi middag til alle sammen, jeg kjøpte sjokoladeyoghurt og vi kjøpte øl og i to sekunder ved frysedisken lente jeg meg opp mot ham og leppene våre møttes, akkurat litt for lenge til at det bare var et vanlig kyss i butikken, og hjemme igjen ba jeg ham om å lese for meg, og jeg lå inntil ham i sengen mens han leste fra boken jeg leser nå.
I natt gikk vi hjem gjennom St. Hanshaugen og parken, og jeg pekte på lyset fra Oslo, som farger himmelen nesten oransje om natta, og han pekte på meg og en gang fortalte han meg at han bare forteller meg at jeg er pen en av ti ganger han faktisk tenker det, og hvis jeg lukker øynene og tenker på alle gangene han forteller meg det, så betyr det at han tenker det uendelig mange ganger. Minst.