Kom hit

Jeg trekker pusten og prøver å senke skuldrene, men det er som om de har hektet seg fast der oppe, oppunder ørene. Jeg puster bare rolig når jeg går ute i kulda, puster inn den kalde snøen, hører på kent og tenker at jula snart er over nå, snart er alt rolig igjen, alle puster litt roligere, alle tenker litt lenger før de snakker, alle legger seg litt tidligere, bruker litt lenger tid på morgenkaffen, og så blir det sakte lysere utenfor og plutselig våkner man av vekkerklokka og det er ikke lenger mørkt.

Hun ser på meg og sier at jeg var frekk da jeg ba henne bruke den andre kort-automaten. Jeg pakker inn en julegave for henne, og spør i den pinlige stillheten som fulgte om det er frekt å si ‘kom hit’ på svensk, for det var det jeg sa. Jeg pekte på den riktige kortautomaten og sa ‘kom hit’, og hun ble sur. Det er frekt på alla språk, sa hun. Hm, sa jeg. Kanskje det er en generasjonsforskjell? Jeg surret båndet rundt fingeren min, knøt knuta helt selv, for det kan jeg nå, det lærte jeg mitt første år i bokhandel, for snart seks år siden, og hun sa at hun visste at mange hadde problemer med nordmenn i service-yrker. God jul, sa jeg og ga henne pakka. Hun glemte meg kanskje da hun gikk ut av butikken. Jeg tenker fortsatt på henne, og vil så gjerne vite hvorfor hun syntes jeg var frekk, da alt jeg ville var å hjelpe henne, få henne til å taste koden sin i riktig maskin, smile til henne mens jeg pakka inn boka hun kjøpte til noen hun kanskje er litt mer glad i enn de andre vennene sine, sende henne ut i snøen igjen med en god følelse, en følelse av å ha gjort noe hun har venta lenge på, noe hun kan stryke av lista, noe å fjerne fra skuldrene, vekten på dem, alt man skal gjøre i desember, denne måneden som aldri tar slutt, denne lange, kalde, stressa måneden, som på TV er den fineste av dem alle.

Mange har problemer med nordmenn i service-yrker, sa hun. Jeg sto på bussholdeplassen mange timer senere, sliten som bare en sliten katt kan være, fortsatt ikke senkede skuldre, og jeg fant endelig setninga jeg hadde lett etter: Jeg tror at uansett hvor flink man er i jobben sin i butikk, så vil man oppleve en avsindig mengde med skit fra alle menneskene man snakker med i løpet av dagen, sikkert mer enn du har opplevd på mange år.

Noen er glad i meg også, jeg er en snill tjej, en sjarmerende tjej, ganske morsom til tider og ganske høflig, selv om du ikke syntes noen av delene de to minuttene du tilbragte sammen med meg.

Kanskje er det jeg som er usunn, jeg tenker jo til og med at Hitler sikkkert var en god bestefar, at det kanskje var hans beste side, hvem vet.

Jeg trekker pusten og prøver å senke skuldrene, så kommer Frøydis bort til meg og gir meg en klem bakfra, hun har akkurat stengt butikken, og sammen står vi og venter på bussen og bedre tider. Snart er jula over, og vi kan puste igjen.

Jenta i båten, i Gamlebyen, i bokhandelen, på trikken, i byen, på toget, under dyna, foran pc’en

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen ganger står jeg opp tidlig aleine selv om jeg har sovet ved siden av noen, jeg står opp og kler på meg, samler sammen tingene mine og åpner luka for å gå ut. Båten har en luke, ikke en dør. Man skyver den opp, og så er den åpen. Jeg teller til tre så hopper jeg ned på brygga, det er nesten som å sitte i treet som var i hagen til farmor, jeg telte til tre også hoppa jeg. Jeg var den siste som lærte meg å hoppe fra det treet. Jeg fortsatte med det helt til de kutta det ned da jeg var 15, så jeg var kanskje den som holdt ut lengst også, om man regner etter.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen ganger sover jeg lenge på skrivedagen min, jeg har alltid på vekkerklokka, sju eller kanskje åtte, men noen ganger slår jeg den bare av, eller slumrer til den slår seg av selv. Noen ganger durer mobilen så lenge at den faller ned fra nattbordet. Noen ganger orker jeg ikke finne den igjen, så jeg bare drar dyna over hodet og duringa fra mobilen glir over i duringa fra katten som maler ved siden av meg. Når jeg først står opp, så ser jeg en episode av noe, kanskje House, kanskje Early Edition, kanskje Grey’s Anatomy selv om jeg sier til meg selv at jeg har slutta å se på det. Jeg burde skrive, men jeg glemmer det innimellom.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen ganger står jeg opp for å være en av de som står tett i tett på en trikk, hvis den må bråbremse blir vi plutselig et fellesskap, folk hjelper hverandre opp igjen hvis noen har falt, folk ler eller rister på hodet, de som sitter tilbyr plassene sine til de som slo seg eller raste fremover i vogna. Noen ganger tror jeg at vi trenger en liten katastrofe for å huske at vi bryr oss om hverandre.

Jeg kan stå opp tidlig eller jeg kan stå opp seint. Noen søndager står jeg aldri opp, jeg spiller Scrabble og taper, jeg har blitt skikkelig dårlig i spill, før pleide jeg å vinne Scrabble med å bare ha 184 poeng. Nå spiller jeg mot en fyr som klarer å skrive ‘cyanid’ på trippelt ordpoeng. Det er bare å kaste inn håndkleet, eller trekke dyna over hodet igjen og si at nå gidder jeg ikke å stå opp, denne dagen er offisielt over før den har begynt.

Jeg kan legge meg tidlig eller jeg kan legge meg seint. Jeg kan rydde leiligheten eller la det være rotete. Jeg kan smile til de som kjøper bøker eller jeg kan la være. Jeg kan skrive eller jeg kan slutte med det. Jeg kan tilby setet mitt på trikken til noen selv om den ikke nesten har kræsja, eller jeg kan bli sittende, med hodet lent mot vinduet og filmmusikken på øret. Jeg kan gi opp eller jeg kan fortsette. Jeg kan bli eller jeg kan gå. Jeg kan fortsette å våkne i en båt eller jeg kan velge å bli hjemme. Jeg kan ta en ekstra øl eller jeg kan ta siste trikk hjem. Det er opp til meg.

Jeg kan legge meg tidlig eller jeg kan legge meg seint. Noen ganger når jeg legger meg seint, sitter jeg bare og stirrer på de samme nettsidene og ingenting skjer. Det er ikke alltid det faller meg inn at det er opp til meg også, at det er litt min oppgave å få ting til å skje. At jeg kanskje må skrive for at verden skal gå rundt. For at min verden skal gå rundt, og ikke stoppe opp.

1

Jeg liker å lese det debutantene i Signaler skriver i presentasjonen av dem selv. Når de har blitt spurt hvorfor de skriver. Det er så mange forskjellige svar. Mange ganger liker jeg svarene deres bedre enn tekstene som er blitt publisert. Man kan ikke like alt. Jeg liker å lese forordet til Pedro Carmona-Alvarez, der han f eks skriver at dette skal være en begynnelse, noe om den de en gang var, noe de skal se tilbake på, og det er kanskje ikke like bra som det de en gang kommer til å skrive, men det er derfor det er en begynnelse. Alle må begynne et sted.

På lanseringsfesten til Signaler i 2006 sto jeg i bakgården på Spasibar, Anders Heger og Lars Saabye Christensen sto i nærheten av meg, Pedro Carmona-Alvarez sto og pratet med R, og tidligere det året hadde R og jeg vært kjærester og han hadde funnet La det bare bli blåmerker igjen i kjelleren på ARK og tatt den med seg til meg, han hadde sagt at på lanseringsfesten skulle han ta meg med bort til Pedro og si: Hei Pedro, dette er jenta mi. Jeg var ikke jenta hans lenger, jeg var bare en tjej som sto der og så dum ut, og så på at R prata med Pedro, at Anders Heger prata med Lars Saabye Christensen, og jeg lurte på hva jeg egentlig gjorde der, jeg hadde ikke skrevet noe, jeg bare blogga, hver dag. Skrev dagbok om pojkarna, om kents tekster, om å være ung i Oslo, om å lengte etter at alt skulle begynne. R tok tak i meg og presenterte meg for Pedro, men ikke som jenta hans, han sa: Dette er Linn. Hei, sa Pedro. Hei, sa jeg. Er du også skribent, spurte han. Nei, jeg bare blogger, sa jeg. Så sa han: Du vet, at det er når du begynner å lyve i dagbøkene dine at det blir litteratur. Så snakket han litt mer med R, om skriving og alt annet som er viktig her i livet, og jeg drakk opp colaen min og gikk hjem.

I 2009 har det begynt, jeg har sittet på det lille kontoret på Grünerløkka, i vinduskarmen, der jeg liker å sitte, og jeg har skrevet tekstene på nytt og på nytt, lagt a4-ark utover gulvet på Flamme, tråkket meg gjennom kapitlene, delt inn Roskilde-festivalen i dager, følelser, tekster, løgner og minner jeg ikke lenger vet om er sanne. Jeg har kastet noen a4-ark, sagt at jeg ikke orker å gjøre dem om mer, vi stryker den, har jeg sagt, vi tar den bare bort, vi trenger den ikke, bort bort bort, noen av dem har jeg tatt med igjen, andre har bare blitt liggende der, på gulvet på Flamme, siden i en søppelkasse et sted.

Jeg har fått gode anmeldelser og noen ikke så gode anmeldelser. Noen har sagt at bokas største styrke ligger i at den får selv mennesker som aldri har vært på Roskilde til å ville dra dit, andre har sagt at bokas største svakhet er at den utestenger alle de som aldri har vært der, at det er en mimrebok. Jeg fikk en artikkel på Wikipedia og var vitne til en diskusjon om jeg fortjente tittelen forfatter, siden jeg tross alt hadde utgitt en bok ‘om sine opplevelser på Roskilde-festivalen, og ikke en roman’. Jeg har lest anmeldelser jeg har hatt lyst til å henge opp på veggen, jeg har fått en avis i fanget der jeg fikk lyst til å ringe anmelderen og si unnskyld for at jeg ikke hadde skrevet en god nok bok for ham.

Jeg har lurt på om jeg skal sende boka til L og S, lurt på om jeg skal si unnskyld eller vær så god, lurt på om de kanskje alt har lest den, lurt på om menneskene som har lest boka tror at alt er sant, når 80% av det er løgn. Lurt på om alle tror at ‘jeg’ er jeg, når jenta i boka er så mye tøffere enn meg.

Også har jeg lurt på hvor skrivingen min ble av, hvor den følelsen jeg pleide å få i magen når jeg skrev har blitt av. Lurt på hvor det har blitt av alt sammen. Og jeg fikk en mail som fikk meg til å fortstå hvor det kanskje hadde blitt borte. I mailen sto det noe om å finne sin egen stemme, om å utvikle noe som er sitt eget, om å øve, skrive, øve mer og skrive mer, og gjennom det klare å gjøre det vi har gjort, skrive bøker. Og jeg skjønner at jeg ikke kan lyve i dagbøkene mine når jeg ikke skriver noen. Så jeg tror dette er en ny begynnelse. Hvis jeg får lov.

Hvis det er greit for dere.

2009:

2009: Jeg svømmer til flytebrygga og tilbake igjen, i trappa ned til sjøen står det en solbrun gutt, han er tynn og har brunt hår, litt stor nese og jeg stopper opp i vannet, ser mot brystkassa hans, søkket mangler, men jeg er allikevel ikke sikker på om det bare er sola som spiller meg et puss, at det er 18-åringen som står der, at det er 18-åringen som hopper uti vannet og svømmer langt og lenge under det, jeg trekker pusten og svømmer bort fra trappa under vann, om det er ham vet jeg ikke hva jeg skal si, jeg vil være penere og kulere enn jeg er akkurat nå, og hvis det ikke er ham, så har jeg uansett ikke noe å si, og det har heller ikke noe å si hvordan jeg ser ut. Jeg svømmer under vann til det gjør vondt i brystet. Jeg hopper fra stupebrettet, jeg kan ikke stupe, men jeg hopper, og jeg prøver å komme så dypt jeg kan. Jeg sykler hjem og Bell X1 synger “How your heart is wired” og det blir tittelen på en playlist jeg lager når jeg kommer hjem. Det er varmt, å ligge i senga om kvelden er som å våkne i teltet på Roskilde, men jeg er ikke i teltet, og jeg har blitt kynisk, men ikke voksen, for hjertet mitt har ikke dødd, det har bare slutta å slå (så hardt) for de samme tingene som i fjor. I går avsluttet vi arbeidet med boka, boka som ikke er den jeg begynte på i april i fjor, men boka jeg begynte på i januar i år, boka som skal begynne seksjonen i bokhylla som skal være reservert til meg og etternavnet mitt.

“Og kanskje en dag kommer det ut en bok med navnet mitt på, akkurat som Erik også får det til tilslutt, kanskje skal det stå på baksiden, som det står på favorittfilmen, at dette er en bok om kjærlighet og andre katastrofer.”

Det er en bok om kjærlighet og andre katastrofer, det er en bok om festivalen og festivaltullingene i mitt liv, det er en bok om fortida, framtida og alt det som aldri skjedde, det er en bok om vennskap, om musikk, om å drikke øl i sola og å se på at den går ned, og at den kommer opp igjen om morgenen, det er en bok om brua mellom East og West, om lysene på Orange om kvelden, om å ikke få sove i campen, om møkkete joggesko og å se det bakhodet man har lett etter alle dagene og ikke vite hva man skal si når han endelig står der. Det er en bok om 2004, 2005, 2006, 2007 og kanskje mest av alt 2008, og den utkommer høsten 2009 og den heter Roskilde.

Og jeg er så stolt, det var bare det jeg ville si.

April, april, april

«det ble mer enn en tur rundt sognsvann på meg i dag.
telefonen ringte og han var kommet hjem fra danmark.

det var fint.
vi lå på sengen min
og hørte på kate bush
og jeg koste litt med katten
og litt med håret hans
og han lå med lukkede øyne
og han hadde savnet meg.
jeg tenker at jeg kunne ødelagt
alt nå, ved å si
hvor mye jeg

egentlig savner ham.

men det gjorde jeg ikke.
jeg sa ingenting.

jeg sier ikke det lenger.
for jeg vil ikke ødelegge.
hvis jeg ikke sier det til meg selv heller,
så blir det enda mer uvirkelig
og da kan jeg ikke være lei meg for det lenger.

hva tenker du når du
tenker på meg?
spurte jeg.

«jeg tenker på det vi hadde sammen.
og på hvordan du er.
jeg liker hvordan du er.
stille, og for deg selv… og søt.
jeg savner deg, liksom.
sånn du er. å være rundt deg»

å.
sa jeg.

«hva tenker du på
når du tenker på meg?»
spurte han da.
kate bush sang fint i bakgrunnen,
og jeg var ikke sikker på hva jeg skulle si.

(jeg savner tyngden av deg
oppå meg. og hvordan du pleide å føre fingrene dine
over leppene mine. det kilte. jeg savner hvordan du så på meg,
jeg savner hvordan hendene dine var å ha inni mine. jeg savner
nakken din. jeg savner fingrene dine i nakken min. jeg savner håret ditt.
jeg savner å være din. jeg savner å ha en kjæreste
som jeg ville være sammen med alltid. hele tiden.
for alltid. evig. noensinne.)

jeg savner at du fikk meg til å le,
svarte jeg tilslutt. når jeg tenker på deg,
så er det ofte ting du har sagt som har fått meg til å le.

det er også sant.
jeg løy ikke.

det andre er liksom bare… hemmelig.
glemt, låst nede et sted. visket vekk.

hvisket vekk.

inn i veggen ved sengen min. der bare jeg ligger.

(jeg savner deg. jeg savner deg.)

jeg tror aldri han blir borte.
og jeg tror aldri han kommer helt tilbake igjen.

jeg glemmer hvor høy han er fra hver gang vi ser hverandre.
jeg glemmer hvordan det er å klemme ham. han har helt egne klemmer.
jeg er sikker på at det kun er jeg som får sånne klemmer.
de lange. de harde. de der han aldri vil slippe.

«det er du som har mest av meg…»
sa han på t-banen på vei tilbake.
vi snakket om andre jenter, av en eller annen grunn.
«uansett hva folk sier og uansett hva du tror og uansett hva jeg har gjort.
det er du som har mest av meg…»

det er jeg som har mest av deg.

jeg tror jeg har fått et hjerte av stein,
på grunn av det.

mars, et år, and counting.
han er ikke borte, og hver gang jeg tror det,
så kommer han tilbake igjen. med varme klemmer,
gode øyne, og myke hender.

jeg tenkte på å ringe ham fordi jeg ville ligge ved siden av ham i natt.
men jeg gjorde ikke det.
nå skal jeg gå og legge meg.
og ikke tenke mer på dette.
dette er en hemmelighet.
visk det bort:

jeg savner deg.»
– Linn, 19 år, 11 måneder og 14 dager.

Jeg var 18 år, snart 19, han var han som aldri ble borte, men som alltid kom tilbake. Det var 2005, det var 2006, det skulle komme mange telefonsamtaler etter denne ettermiddagen i leiligheten på Skullerud, det skulle komme mange krangler, det skulle komme mange andre jenter, og jeg vet ikke om han ville sagt det samme til meg i dag om jeg hadde spurt. Verken det med at jeg er stille og for meg selv, og søt, eller det at det er jeg som har mest av ham. Det er han som har mest av meg, det går ikke en dag uten at jeg tenker på ham, kanskje enda mer nå som vi ikke lenger snakker sammen, enda mer nå som det ikke er meg han ringer når han er full, eller bakfull. Kanskje enda mer nå som han ikke svarer på mailene mine. Jeg kan stå på en veranda, på en fest, jeg drikker whisky fra kjøkkenglass, og jeg er på fest med alle de som kjente oss engang, og de spør meg hver eneste gang: Snakker du noe med ham? Og jeg kan ta en slurk whisky, Linn 18 år ville aldri tatt en slurk whisky, hun ville kanskje allerede dratt fra festen, dratt hjem til katten, men katten var ute i regnet denne natta, jeg sto på en veranda og drakk whisky og jeg svarte: Nei, jeg snakker ikke med ham. Og fordi jeg hadde drukket whisky, eller egentlig bare fordi jeg er den jeg er, så fortsatte jeg: Jeg sender ham mailer innimellom. Det er noen mennesker som… det er noe med… jeg vet ikke. Jeg gjør ting, ikke sant, jeg lever og det skjer ting og det hoper seg opp ting inni meg som det bare er han jeg vil snakke med om, så jeg sender ham mailer. Jeg samler på ting, og jeg sender ham mailer. Og han svarer ikke. Også drakk jeg mer whisky og vi gikk inn og satte oss på gulvet igjen. Jeg fikk en øl av en kamerat og når de andre tok den siste banen for å gå ut, så gikk jeg hjem i regnet, den veien jeg har blitt så vant til å gå nå, jeg er ikke redd, jeg går i mørket, i grusen, gjennom kirkegården, og når jeg blir bedt på nachspiel av noen gutter på min egen alder, så snakker jeg litt med dem, og leker en klappelek med dem før jeg hilser med hånden til hodet og ber dem komme seg trygt hjem. Du skal ikke bli med, da? spør de, og jeg smiler og sier nei, jeg må hjem. Jeg skal jobbe i morgen. Og de sier at jeg er søt, og jeg rekker hånden i været for å si at jeg hørte dem, og de ser ikke at jeg smiler, for jeg har snudd meg og er på vei hjem, i regnet. Jeg er annerledes nå enn jeg var dengang. Jeg er en helt annen, det er han også. Vi er to helt forskjellige personer, vi kjenner hverandre ikke lenger i det hele tatt. Jeg vet ikke hva han tenker på når han går og legger seg, han vet ikke hva jeg tenker når jeg drikker whisky fra kjøkkenglass eller blir med noen jeg ikke kjenner på fest, vi er to helt forskjellige personer, i to helt forskjellige byer, og allikevel sender jeg ham mailer jevnlig, med alt det jeg ikke forteller til noen andre. Og han svarer ikke.
– Linn, 22 år, 11 måneder og 10 dager

Det blir spennende å se hva Linn 25 år, 11 måneder og noen dager skriver.

Og alt er på grunn av deg

Me, I’m scared of everything, I’m scared of who I am, of what I saw, of what I did. And most of all… I’m scared of walking out of this room. And never feeling my whole life – the way I feel when I’m with you. Baby sier det og folk i salen ler, de ler og hvisker, og jeg sitter klistret opptil setet foran meg, jeg har tårer i øynene og det er fullt av mennesker rundt meg, folk klapper og jubler hver gang en scene fra filmen som er spesielt bemerkelsesverdig spilles på scenen, og jeg – jeg er bare stille. Jeg ser på at Baby på 16 år forelsker seg, jeg ser at hun knoter med hva hun skal si og at hun klossete beveger kroppen sin, prøver å etterligne de sexy bevegelsene som Lisa og Johnny er eksperter på. Jeg ser at hun går tilbake til rommet hans og holder den lille talen sin, at han ser ned i bakken og at hun går bort til ham og gjør noe så voksent og så tøft og så utrolig viktig, hun tar på ham og han ser fortsatt bare ned, møter ikke blikket hennes, men hun fortsetter. Når de danser, er de helt inntil hverandre, kroppene deres fungerer sammen, man vet ikke hvilken vei man skal bevege seg før man er der, før man har kjent hånden hans inntil ryggen eller strøket ham på ryggen med sin egen hånd, og klærne blir borte og salen jubler igjen, jeg glemmer at jeg er på en musikal og at det er flere hundre mennesker i samme rom som meg helt til de jubler eller ler, og som alltid når jeg ser noe som betyr noe for meg, så ødelegges det litt av alle lydene og reaksjonene til menneskene rundt meg. De ler og jeg skjønner ikke hvorfor, fordi at for meg er ikke dette morsomt. Dette er vart og skjørt og utrolig tøft på samme tid, dette er Baby på 16 år som gjør det hun har gjort så utrolig mange ganger på min videospiller siden jeg var 11 år gammel og fikk Dirty Dancing på en opptakskassett av en venninne av mamma. Jeg så den siste scenen i filmen hver dag før skolen i kanskje to år, jeg satt klistret til tv-skjermen og drømte om at jeg en dag skulle bli funnet, at en Johnny skulle gå bort til meg og de jeg satt sammen med og si de magiske ordene: Nobody puts Baby in a corner, og så skulle han ta hånden min og vi skulle vise dem, vi skulle vise dem hva som var ekte. Og kanskje ler de av det også, kanskje ler folk over hele verden av ting som betyr noe for noen hver eneste dag, akkurat nå når du leser dette er det noen som ler av det, og sånn er det, sånn vil det kanskje alltid være. Det er pause i forestillingen, de ved siden av meg ser rart på at jeg skriver på en pc, men jeg er her alene og jeg har kjøpt den siste billetten, jeg kom ti minutter før det begynte fordi bokmarkedet på South Bank ikke var åpent i dag, så hoppet jeg på en buss til Aldwych og kjøpte den siste billetten til Dirty Dancing-musikalen, som går for fulle hus og har gjort det siden sist jeg var i London. Og om fem minutter går teppet opp igjen, og den interessante delen av filmen/musikalen har begynt, Baby har vært verdens tøffeste og fortalt Johnny hva hun føler for ham, og de har danset og han har kledd av henne, og jeg har sittet med store øyne og sett på at det skjer på scenen foran meg, jeg har sett på at han bærer henne bortover scenen som om hun ikke veier noenting og jeg har sett at han har lagt seg over henne og at det ble mørkt på scenen, jeg har prøvd å overhøre plystrelydene og latteren, for som sagt, dette er ikke morsomt. Og når teppet går opp igjen, så skal de forsøke å bevise for verden at de er verdt det, at de er gode nok, at de fortjener hverandre. Og vi vet det alle sammen, vi som ser på, vi som sitter i salen. Vi vet det alle sammen. Og når Johnny kommer inn for å fortelle verden at ingen klemmer Baby opp i hjørnet, så skal vi gispe og noen skal sikkert gråte og noen skal le, for kanskje er latter deres måte å vise følelser på, følelser de egentlig er flaue over. Og jeg skal sitte her og jeg skal ikke være flau, jeg skal ikke le og jeg skal ikke late som at jeg er uberørt, for jeg kommer nok til å gråte når de skal vise verden hva de er gode for. Jeg kommer nok til å gråte når hun klarer løftet og jeg kommer nok til å gråte når han kysser henne på nesa rett før de begynner å danse. For det er det jeg gjør. Og det er det jeg har gjort hver eneste gang jeg har sett det på tv, fra jeg var 11, 12, 13 eller 14 år gammel og ukysset og til jeg for et halvt år siden så filmen på tv en kveld jeg satt hjemme alene, og tilfeldigvis ramlet innom denne filmen, som jeg elsker uansett hva S måtte mene om den. Og selv om folk ler, så skal jeg klare det. Jeg lover.

I London regner det og er sol, og marsvin piper når de snakker sammen

Jeg våkner til lyden av trafikk, selv om det tar en time å komme seg inn til Oxford Circus. Jeg har ikke sett noen dinosaurer enda, men jeg har sett en gjeng med skoleungdommer med uniform som gikk av og på bussen jeg satt på i går, jeg har sett mange små hunder og i huset der jeg har fått lov til å bo bor det også en katt som liker å være inni ting (esker, plastikkposer, bag’en min) og to marsvin. De piper. Jeg har drukket meg full med Janne og sittet i en sofa og prata med Prins William etterpå, vi snakker om det meste og jeg spiser yoghurt, for Müller Corner yoghurten de selger her nede er den beste av alle yoghurter i verden. Godteriyoghurt. Jeg liker best den med banan og sjokoflakes. Men jeg kjøpte selvfølgelig en av alle smakene vi fant på butikken. Laderen til min nye pc, som jeg skriver på nå og hadde planlagt å skrive veldig veldig veldig mye på i London, den funker ikke lenger, ikke vet jeg hvorfor, men død er den. Så om fem minutter er pc’en min også død. Flotte greier. Jeg må ha pådratt meg dårlig karma et sted i verden, jeg prøver fortsatt å finne ut hvor. De andre sover, så jeg får ikke spurt om hjelp, men det kan jo hende marsvinene eller Prins William klarer å fikse den, hva vet jeg. So much for å leke fuckings forfatter-tulling på Starbucks Coffee med alle de andre laptop-menneskene. Jeg får gå tur i stedet. Leke med katten. Snakke med dinosaurene.

Vi sees.

Jeg har ikke grått siden jeg gikk fra ham

Jeg går midt i veien, for der er det bar asfalt, jeg hører på den musikken som pleide å minne meg om ham, jeg forsøker å tvinge meg selv til å ikke se for meg hvordan han så ut den første gangen jeg så ham, da jeg snakket med ham selv om jeg ikke snakker med folk jeg ikke kjenner. Jeg lener hodet mot bussruta og ser at gresset er blitt bart flere steder, at det ligger hauger av snø her og der, at det er vår i lufta, du kjenner det du også? Det er vår i lufta og jeg går gjennom kirkegården, jeg ser sola som går ned over Oslo og jeg tråkker midt oppi vanndammene med de slitte Converse-skoene mine, jeg pynter meg ikke, jeg tar på meg slitte joggesko og du skal like meg for det, jeg drikker meg full litt for ofte, og dagen etterpå drikker jeg hjemmelaga smoothie og later som at jeg ikke har vondt i hodet, jeg skal til København i påska, jeg har kjøpt ny pc da, jeg skal spise middag med mamma og hennes lille familie og jeg skal skrive minst tusen tekster, jeg sier det til meg selv og jeg sier det til N og jeg ber folk jeg liker om å drikke øl med meg, en eller fire, det er samme for meg, jeg vil bare snakke med noen andre enn meg selv. Det bor ingen i København lenger, jeg vet ikke egentlig hva jeg skal der. Sitte på en kafé og skrive alle samtalene jeg kunne hatt med deg om du fortsatt ville snakke med meg. Det kunne vært sånn her:

Jeg kunne vært tøffere, mykere, eldre, mer verdensvant, coolere, mer reflektert, jeg kunne aldri ha elsket deg og du kunne aldri ha kjedet deg sammen med meg, jeg kunne aldri ha møtt deg eller han jeg tenker på når jeg hører på Prefab Sprout, som er et vidunderlig latterlig bandnavn, jeg kunne bodd i Paris, København, Gøteborg, Wien, jeg kunne hatt hund i stedet for katt, jeg kunne begynt å røyke da jeg var 13, jeg kunne hatt sex første gang på et bad på en fest, jeg kunne drukket meg full på verandaen til en jeg ikke kjenner, jeg kunne tatt båt til USA og skrevet bok om det, du kunne svart på mailene mine og jeg kunne kysset deg hver eneste gang jeg hadde lyst til det en gang i tiden.

Men sånn er det ikke.

Det er som det er.

Reprise

Går det an å si noe om en film som ikke alt er blitt sagt hundre ganger før? Som hvordan det er helt stille i Reprise, selv om det er musikk i bakgrunnen, Erik ser på Philip som ligger inne på et rom på sykehuset, han blør fra hendene sine, og de skifter fort tilbake til bilen de sitter i, på vei mot Bygdøy, selv om det er litt kaldt der nå, og Philip ser på dem, på disse gutta, disse vennene hans som er den samme gjengen, ikke sant, den samme gjengen som han har hengt med så lenge han kan huske, og han skulle ønske at han klarte å være sånn som han var før, han ser for seg at han løper mot Geir, kaster ham og seg selv i det kalde vannet, og det er bare lett, ikke vanskelig, selv om klærne deres blir tunge av vannet, så er de lette når de løper etter hverandre bortover brygga etterpå, de ler selv om du ikke hører dem, og sola skinner selv om det er kaldt.

De er på konsert og det er sommer og de går hjem, midt på natta, sparker i lyktestolpene så de blir mørke over dem, de sitter i sofaen, ligger i sofaen, ligger på gulvet, de ser en fransk dokumentar og Philip oversetter setningen Que le tout til Det eneste som er igjen er alt, eller, det hele, da, og de ler og det eneste som er igjen er ingenting, eller bare biter av noe, da, når de står på Bygdøy, på høsten, eller er det våren? Trærne er grønne, men det er kaldt allikevel, svakere farger, vind, og Philip og Erik går tur og snakker om skriving, de sender inn, den følelsen, den følelsen du har når du står foran postkassa, er dette noe å utsette verden for? spør Erik helt i starten av filmen, og jeg tenker det litt for ofte nå, kanskje litt for ofte, ja, jeg tror det, men det hjelper å se på Reprise. Reprise hjelper mot alt.

De presenterer Kari, den evige studenten som ikke helt vet hva hun vil, alt hun vet er at det er vanskelig nå som Philip er borte, hun snakker lavt, ser litt ned, på skrå, møter ikke blikket vårt, hun ligger hjemme i sengen sin, det er ingen bøker i den, som det er i min, ingen katt heller, den er helt tom, en hvit dyne, et hvitt laken, en liten leilighet et sted i nærheten av sentrum, telefonen hennes ringer ikke, ingen ringer på døren hennes, hun ligger hjemme om kvelden og hun lurer på hva som skjedde, hvorfor han ikke ringer nå som han er hjemme igjen, hvorfor hun ikke fikk lov til å ringe ham da han ble lagt inn, hun går rundt i byen som jeg går rundt i byen, kanskje gikk vi en gang sammen, hun og jeg, og lurte på hvorfor du ikke ringte, visste at du var her nå, at du like så godt kunne gått rett bak oss, og du ringte ikke, hvorfor ringer du aldri? Jeg hører på Damien Rice, hun hører på The Ramones – Road to ruin, verken hun eller Philip liker egentlig The Clash, hun ser ham på konsert, hun ser ham på lesesalen og alle disse gangene hun så ham, møtte blikket hans, så så han også henne, møtte blikket hennes, og på konserten den gangen, så telte han ned fra 10 og visste at han skulle få henne til å bli forelsket i seg.

Han ba henne bare til Paris, det er ikke tilfeldig, sier han, det er ikke tilfeldig at vi ble sammen, han ba henne med seg til Paris, på et hotellrom, på t-banene, i Luxemburg-hagen, der jeg også har sittet, der jeg vil sitte igjen, man kan ikke bare be noen med seg til Paris, herregud, folk ville jo tro at jeg var gal, og Philip er jo gal, for faen, han er psykotisk, han blir lagt inn to ganger i løpet av filmen, der har vi beviset, bare gale mennesker ber folk de egentlig ikke kjenner med seg til Paris, men jeg vet at om bare et halvt år, så ber jeg folk jeg ikke kjenner om å bli med meg overalt, i løpet av helgen har jeg tenkt å be noen jeg ikke kjenner på kino, vi er alle alene, innimellom, vi trenger alle noen å snakke med, og et sted der ute så er det en vi kan snakke litt lenger med, en vi kan få til å bli forelsket i oss, vi skal alle telle ned, 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1.

Erik blir antatt og han går rundt på Bislett, der kjæresten hans bor, han skal gjøre det slutt nå, han er jo antatt, han skal ut i verden, dyrke avvikende, fetisjistisk sex med prostituerte ved behov, de klipper inn en fest der Lars, han med hitlerjugend-sveisen, snakker om at ingen jenter er kule, at ingen jenter kan vise deg en bok du ikke leste alt på videregående, eller noe musikk du ikke har hørt fra før, og jeg blir like provosert hver gang, jeg skal anbefale deg en bok du ikke har lest, jeg skal gi deg noe musikk som du ikke har hørt før, jeg sier ikke at du skal like det, jeg sier bare at jeg kan, jeg kan plukke ut hvilken som helst av de bøkene jeg nå deler seng med, og mest sannsynlig har du ikke lest den. Jeg kan bli forelsket i deg og gi deg Miranda July og Dan Túrell til jul, og skrive ting i dem, og du kan legge dem vekk og ikke lese dem, eller du kan bli glad, det er opp til deg, jeg heier på de som blir glade, jeg burde skjønt det alt da, ikke sant, jeg burde skjønt det alt da. Kul er jeg, men særlig smart, nei, der taper jeg.

De kan snakke sammen, uten å snakke sammen, man hører stemmene deres, men munnene deres beveger seg ikke, de bare ser på hverandre, stemmen hans høres ut som at de snakker i telefonen, kanskje snakket de egentlig i telefonen, og da de møttes sa de bare ingenting, det kan hende, det slår meg nå, det er det som har skjedd, han har ringt, eller hun har ringt, og de snakker sammen, den vanlige hva gjør du nå, hvor er du-samtalen, den jeg hater, den jeg alltid prøver å unngå, eller ødelegger ved å svare automatisk, sånn jeg ville svart en jeg ikke brydde meg noe om, selv om jeg bryr meg, jeg ville svart deg, jeg ville tatt telefonen og svart på alt du spurte om, kom igjen, bare ring, jeg sitter bare her, og de går i parken, de sitter på kafé, de snakker om da de var i Paris, akkurat som vi kunne snakke om da han så meg i bokhandelen den første gangen, eller da jeg så ham på den festen, var du forelsket i meg allerede da? Ja, jeg var det, og håret hennes er oppsatt, det er uvant, man kan se nakken hennes, han bemerker det, at hun er fin, og hun sier: Det synes du ikke, det, og ser ned, på skrått, sånn hun gjør, Kari,

Kari, Kari, Kari, og hun prøver å ta på ham, denne gutten som hun elsker, som hun er så glad i, som hun savner, hele tiden, som sitter der, rett foran henne, men som ikke er der allikevel, hvordan kan man være de samme, men allikevel være helt annerledes?

Jeg skulle ønske vi bare kunne, møtes på nytt igjen, jeg, liksom. Glemme alt.

Jeg drikker opp ølen min, og ler av Henrik Mestad som forlagskonsulent. De gamle gubbene. Spiser mat, snakker med mat i munnen, vulgær type, ”dette her, det er en bok, den skal opp på høstlista, den her”, er ikke det litt raskt? sier den nervøse debutanten, ”du skal ikke føle noenting, du, det skal du la være opp til meg”, og jeg flytter meg i stolen, ”nå setter vi tonen for hele forfatterskapet, ikke sant”, MEN VI GJØR IKKE DET! vil jeg skrike, man kan skrive noe annet, selv om de slakter meg, selv om det ikke er bra nok, jeg kan klare dette, ikke sant, jeg kan sitte her, alene hver kveld, og tilslutt, så skal jeg klare det, samme hva dere sier, Erik er 23, jeg er 22, og vi er like redde begge to, vi sitter begge og skriver og tenker at faen, vi duger ikke til noenting, vi skal IKKE utsette verden for dette her, men så gjør vi det allikevel. Men det er aldri for sent, sier jeg, jeg sier det til Erik, selv om jeg vet at han skjønner det selv i løpet av filmen. Det er deg og meg, sier jeg, og skåler til tv’en.

Men du, Elling, har du egentlig vært ute av leiligheten? Og Philip ler og sier at ja, faen, han var jo på apoteket, og så ler de, de ler mye i denne filmen, selv om det er litt trist (jævlig trist, for faen, JÆVLIG TRIST!). De er på stranda, og Johanne, fra Aschehoug, spør Philip om det er sånn han jobber nå, sånn som den siste teksten i boka hans, en av favorittbøkene hennes, og han svarer ikke, de snakker om Porno-Lars i stedet, som leser litt for mye Heidegger (noe han sa, men han hadde egentlig bare kjøpt et pornoblad, derav navnet Porno-Lars, dere må se det for å skjønne det, jajja, moving on), og de krangler og rett før hun går, Johanne fra Aschehoug altså, så sier hun at hun ikke tror at dette er den letteste gjengen å ha problemer i. Finnes det i det hele tatt noen lett gjeng, noe lett sted i hele verden, å ha problemer i? Jeg åpner en ny øl.

Men hvordan går det med deg for tida? Studerer du, eller? Ã…h, den samtalen, den kleine ‘hva driver du med’-samtalen, som jeg ikke takler, og Kari sier at hun driver med litt telefonsalg for tida, og Erik hever stemmen så den blir litt lysere, å, så spennende?, og Kari ler, ser ned og sier at nei, det er det ikke, ass, det er ganske kjedelig, faktisk, og de ler og hun sier at hun har jo hørt at han skal gi ut bok, da, det er spennende, og han sier bare at han er ganske stressa, stressa, stressa, stressa? han har i alle fall skrevet ferdig manuset sitt, for faen, og Philip skriver ikke, han skriver ikke i det hele tatt lenger, selv om han vet at det betyr mye for Erik, men han kjøper billetter til Paris igjen, Kari får dem i posten, ”du kan ikke bare regne med at jeg har tid eller at jeg i det hele tatt har lyst til å være med deg igjen”, og hun tar i billetten, holder den mellom fingrene sine, og jeg hadde blitt med overalt akkurat nå, selv om jeg ikke har tid, hvor som helst, bare ikke her, og de sitter i Frognerparken, gutta uten Philip, en gjeng med tullinger, spør du meg, de diskuterer, eller kverulerer, Porno-Lars kverulerer, ”jeg har da ikke noe problem med å få pult, jeg, vel” og Erik går for å være sammen med Lillian, men han sitter bare for seg selv, utenfor der hun bor.

Philip og Kari er i Paris, de er på alle de stedene som ble filmet uten dem i stad, stolene på kaféen var tomme, ingen var i Luxemburg-hagen, ingen tok metro, det var tomt i Paris, men nå er de der igjen, de snakker om hvordan det var der sist, de sier ingenting til hverandre, hun ligger på sengen, han sitter på sengekanten og ser på henne, hun ligger ikke stille, hun fikler med fingrene sine, akkurat som jeg gjør, og de er helt stille, hun er litt nervøs, hun er ikke så god på sånt, andre mennesker og sånn, du vet, nå er de i Paris igjen i hvert fall, og rundt dem er det mennesker, i Paris skjer det ting igjen, og de kysser i Luxemburg-hagen, følelsen av myke lepper mot dine egne, tør du å stryke ham i nakken den første gangen dere kysser? Og det er den sangen, den instrumentale sangen som følger Philip og Kari gjennom hele filmen, som gir meg en klump i halsen hver gang jeg hører den, som er en av grunnene til at jeg liker filmmusikk så godt, men når de har sex er det ingen musikk i bakgrunnen, alt du hører er pusten deres, som går fortere og fortere helt til den stopper opp, akkurat som dem, ”hva tenker du på?”, ”ingenting”, ”si noe da, hvorf… hvorfor ville du at vi skulle reise hit? Igjen?” og et lite sekund, før ”Du er ikke glad i meg lenger, er du det?” ”Jeg vet ikke”, ”Det er klart du vet det…”

DET ER KLART DU VET DET! Alle vet det, alle vet hva de føler for folk, faen, hvem ga gutter i tjueåra lov til å si så mye vet ikke, hva er det de venter på? Jeg leste akkurat Agnar Mykles Sangen om den røde rubin, han ba meg om det, du vet, den var på topp 5-kjærlighetshistorier, og jeg ler høyt når jeg kommer til den siden der Ask beskriver drømmedama, hun han bare skal se og skjønne med en gang, livet hans skal få ny mening, og han skal vite det med en gang, første gangen han ser henne, hun skal gå mot ham, løsningen på alle hans problemer, og jeg leser høyt for Krummis tidlig om morgenen og vi himler med øynene sammen, faen, sier vi, her har vi det, disse gutta, og Kari er ikke løsningen på problemene hans, hun er årsaken, i følge alle legene, og hun gråter på toalettet på hotellrommet og jeg tror ikke jeg kan telle hvor mange ganger jeg har hørt den replikken hennes i hodet, ”du er ikke glad i meg lenger, er du vel?”, men jeg har aldri sagt den. Jeg kjører mine egne variasjoner.

Visste dere at tidenes beste film-fest er fra Reprise? Det er derfor Krummis og jeg alltid kobler til mp3-spillerne våre til stereoanlegget og setter på Le Tigre, det er derfor det vi måler fester etter er Reprise, ”var det en Reprise-fest?” og så svarer man ja eller nei, ikke sant, dere er med? Miriam danser akkurat som Morten, og vi ler så jævlig høyt hver gang hun gjør det, og 14-åringen som har sneket seg inn skrur på musikken igjen og når vi har drukket litt og hørt sangen nesten ferdig, så er det min tur til å si: Sug negerfitte i helvete, din jødekuk!, på en måte i kor med både Erik og Henning samtidig, og vi ler selv om ingen andre gjør det, og jeg drikker enda litt mer av ølen min.

Erik og Philip krangler om skrivinga, ”det jeg skriver har jo alltid bare vært oppgulp av Sten Egil Dahl og Tor Ulven”, og når jeg blir stressa på jobb, eller lei meg, eller sint, så går jeg bakerst i butikken, til lyrikkavdelingen de skal fjerne når vi pusser opp, og så tar jeg ut Tor Ulvens samlede dikt og slår opp på en tilfeldig side og leser et dikt mens jeg prøver å ikke bry meg om noe annet, det tar meg toppen to minutter, gi meg to minutter i fred, liksom, spør en annen, jeg jobber ikke her akkurat nå, og så er jeg tilbake igjen, som et bedre menneske, jeg lover, og etter å ha vært hjemme hos Sten Egil Dahl, så forstår Erik at han må forlate Oslo, det er på tide nå, så han drar til Paris uten å si hadet, det er den eneste måten å dra på, sier jeg.

Det er ikke poesi du skal skrive. Mener du det? Ja, men resten er bra. Veldig lovende. Det er visstnok det beste man kan si om en debutant. Lovende. For det er noe man lærer seg, ikke sant, skriving. Igjen og igjen skriver man, herregud, hvor mange netter skal jeg ikke sitte her og øve, gå rundt i min lille leilighet og tenke at jeg ikke duger til noenting, for så å sende det inn dagen etterpå like fullt, i håp om at noen andres ord skal få meg til å skifte mening om meg selv.

Du må høre på meg, dette er viktig, sier Philip med ansiktet til Kari mellom hendene sine, han har funnet henne på jobben, i øverste etasje, tatt heisen, opp, opp, opp og sjefen hennes kommer ut av kontoret sitt og spør om han kan hjelpe ham med noe, og Kari ber ham om å vente, bare vent! sier hun, og Philip holder ansiktet hennes mellom hendene sine og sier: Jeg elsker deg, jeg elsker deg, Kari, alt er i sync nå, Kari, og hun ber ham om å holde opp, hun orker ikke mer, sier hun, og jeg pleide å begynne å grine her, akkurat her, kanskje er det forskjellig hvor man begynner å grine hver gang, kanskje burde jeg begynne å grine i starten når Erik får manuset sitt i retur, eller når han sitter på forlagskontoret og ikke veit hva han skal si, hva som er riktig å gjøre her, når ting skjer, når ballen ruller, og alt han plutselig vil er å stanse den, samtidig som han vil at alt skal skje på en gang,

men han flytter til Paris, han skriver en ny bok, på kort tid, sånn går det når man bare skriver, når man bare spiser yoghurt og ser ut av vinduene sine på menneskene som går under ham på gaten, når man ikke snakker med noen av dem, når man ikke elsker noen av dem, når man bare skriver, og jeg vet at jeg heller vil elske enn å skrive, men kanskje kan man gjøre begge deler, jeg vet ikke enda, jeg har bare klart begge deler sånn halvveis hittil, kanskje er det egentlig bevis nok, og innen jeg skrev den setningen har jeg på en måte ombestemt meg, for hvordan kan jeg elske hvis jeg ikke skriver, da blir jeg et ulykkelig menneske, en ball av uforløste ord og følelser, faen, ikke sant, se, det hjelper å bare skrive det, faen, faen, faen, mye bedre.

Så jeg skriver dette. I kveld skriver jeg dette. Jeg skriver, i kor med Erik og Philip og Kari, i kor med Sten Egil Dahl, Joy Division, Kommune, den instrumentale melodien som jeg ikke vet hva heter, men som jeg liker aller best, som jeg kanskje ligger på hotellsengen og snakker om, eller tenker på, mens jeg lager skyggebilder på veggen, med små, forsiktige fingerbevegelser, når jeg ikke tør å si noe eller vet hvor jeg skal gjøre av hendene mine, og kanskje skal det sitte noen der sammen med meg, eller kanskje skal jeg være alene og skrive dem inn sammen med meg i stedet, jeg vet ikke.

10, 9, 8, 7,

det er kanskje ingen som vet hva som skjer, vi går og legger oss, vi står opp, det blir sommer og så blir det høst,

6, 5, 4, 3,

jeg skal sette punktum en dag, men ikke i kveld, for jeg er ikke ferdig enda, jeg har mange ord igjen å skrive, mange historier igjen å fortelle, jeg skal øve og jeg skal bli bedre, og jeg skal skru opp lyden på tv’en, skru opp lyden av meg selv, og før jeg møter han jeg skal lure til å bli forelsket i meg igjen, så skal jeg skrive om ham i stedet, han og sikkert mange andre,

2,

mange andre unge mennesker, det er så mange historier å fortelle, jeg skal drikke øl og skrive dem, en etter en, noen skal bli refusert, noen skal bearbeides, noen skal se helt annerledes ut etter tre gjennomganger, som med alt annet her i verden, jeg har lest manuset til Reprise, det er helt annerledes, noe er morsommere, noe er tristere, men alt er helt annerledes,

1,

og det er ganske fint å vite. Som en unnskyldning. Som et manifest. Som en leveregel.

SLUTT