År: 2008

Jeg våkner til en grå himmel og i hodet mitt spiller Tina Dickow sangen So long hearts, som jeg ikke egentlig har hørt så mye på før. Jeg står opp uten å dusje og skrur på pc’en. Setter på sangen, legger den til i spillelista som heter Kamikazeroman og åpner dokumentet der jeg har begynt på andreutkastet. Frøydis sa at jeg burde skrive alt på nytt, men jeg tør ikke enda. Jeg ser på bunken av papir som ligger ved siden av pc’en og begynner sakte å rette opp skrivefeil og skrive om setninger, men jeg vet at hun har rett. Jeg burde skrive på nytt, jeg burde gjøre det igjen og heller sette inn de setningene som virkelig fungerte i førsteutkastet der jeg ikke klarer å toppe det i andreutkastet, men mest sannsynlig vil det bli bedre andre gangen jeg skriver det. Men jeg vet ikke om jeg klarer. Det er vanskelig, det er en jobb jeg ikke har gjort før. Det er noe nytt jeg ikke vet hvordan jeg skal arbeide med. Men jeg gir ikke opp, jeg bare lukker dokumentene, både første og andre, og lener meg tilbake i stolen, hører på Tina Dickow som synger om unge hjerter som skal vise oss… vise oss alle sammen at det går an, at det går an å være modig, at det går an å satse. Did you ever gamble anything for love? spør hun i en annen sang, og jeg går rundt i byen med Tinas stemme og ord på øret, inntil hjertet, ned til sykkelstativer og hard asfalt, ikke noe regn enda.

Da jeg begynte på romanen skulle det ikke bli noen roman, jeg hørte på Placebo som sang Pierrot the clown og jeg begynte å skrive i et word-dokument, om å komme tilbake, om regnet som traff asfalten, om å stå inntil ham og si at han kunne komme tilbake neste gang han var i byen, og Placebo sang if you’re ever around, in the city or the suburbs, be sure to come around, og jeg tenkte på å kjøre i bilen til Andreas, høsten da Sigmund reiste fra meg, jeg tenkte på regnet på bilrutene, på fingeren min som trykket tilbake hver gang sangen var ferdig, på døren min på Skullerud som var tung å åpne, på å gå ut av bilen til Andreas og gå sakte mot inngangspartiet i regnet, på at det var noen uker til neste gang jeg hadde selskap av ham og nå bor han i Ã…rhus og det går måneder, om ikke halvår mellom hver gang han ler av meg. When I dream, I dream your lips. When I dream, I dream your kiss. When I dream, I dream your fists, synger Placebo og jeg begynte på en roman i april, en dag det regnet, og nå er det sommer og jeg skal begynne på andreutkastet og jeg tør ikke. Det handler om å bli modig nok til å tørre å feile. Det handler om å sette seg ned foran pc’en og forsøke å vite hvor det skal ende, det handler om å ta historien vår og plukke den i biter, kutte alt det som ikke funker og lyve så jeg tror det selv, lyve så leseren kjøper det.

Det er sommer og det regner ikke, men jeg er ikke på stranda, jeg jobber på dagtid og drikker iskaffen min bak disken på jobb, jeg smiler til kundene og kjenner at jeg liker jobben min. Jeg pakker opp eskene med bøker og innimellom lurer jeg på hvordan det vil kjennes å holde min egen bok mellom hendene, men jeg må jobbe for det, jeg må sitte foran pc’en og jeg må jobbe så jeg kjenner det i sjelen og i hjertet, jeg må hoppe utfor, jeg må satse like mye på boka som jeg gjør på kjærligheten, og jeg tror jeg skal klare det. Men først må jeg bare høre litt mer på Tina Dickow, og tenke litt mer på den solbrune gutten som ligger i solen, jeg må tenke litt mer på hvordan armbåndet han kjøpte for lenge siden i Hellas kjentes ut under fingertuppene mine den gangen vi var på konsert og jeg helt glemte å tenke på S.

Jeg kommer hjem fra Roskilde, eller, jeg kjører hjem fra Roskilde, og det regner utenfor bussen, jeg skriver i dagboka mi om alt det som har skjedd og jeg bestemmer meg der og da for å skrive om de fine tingene. Det er mye jeg kan si om ting som ikke var så fint, og det er mye jeg kan si om det siste døgnet som kanskje på en måte ødela alt sammen. Men jeg velger å redigere det bort, jeg lener meg tilbake og smaker på de fine tingene i stedet.

Som å høre på Moldy Peaches i campen mens vi fortsatt hadde en boomblaster, altså før den ble stjålet, med Modest Mouse inni. Jeg sang forsiktig sammen med Moldy Peaches, og tenkte mye på setningen: Just because I don’t say anything, doesn’t mean that I don’t like you, for du brukte noen døgn på å få meg, og jeg brukte noen døgn på å være sosialt tilbakestående og feig, men alt jeg vil er å sykle sammen med deg og se på tegnefilmer sammen med deg om natta, Josie & the Pussycats og Scooby-Doo, vi kunne sittet i huset ditt langt ute i skogen og du kunne laget mat til meg og vi kunne drukket øl mens vi spiste og så på tv, sånn som du fortalte meg at du og søsteren din pleier å gjøre sammen.

Men han fortalte meg bare sånne ting når vi var alene, og ellers snakket vi ikke så mye. Man kan ikke fortsette noe når man bare liker noen innimellom. Men jeg skjønner nå at jeg likte ham veldig godt innimellom. Veldig godt. Jeg likte at vi satt oppe om natten og så på soloppgangen sammen, at han forsiktig snek hånden sin inn under teppet mitt og tok meg på leggen. Jeg likte at han snek hånden sin inn i min mens vi satt i campen og snakket, alle vennene hans rundt oss, jeg likte den første gangen han kyssa meg mens det fortsatt var lyst og at han spurte meg, da han merka at jeg ble litt forlegen, om campen var off limits og jeg svarte nei og kysset ham på nytt.

Jeg likte at vi sang på de samme Modest Mouse sangene om natten og jeg likte hvordan kroppen hans var så solbrun at jeg ble helt kritthvit når jeg lå inntil ham om natta. Jeg likte at han ikke ga opp selv om jeg trakk meg unna de første nettene når vi satt oppe og så på soloppgangene, jeg likte at jeg gikk inn for det selv om jeg ikke turte å satse helt, jeg liker at jeg ikke gikk og la meg den andre kvelden da han og kameraten sto utenfor teltet og spurte om vi hadde lagt oss. Jeg dro på meg klærne igjen og gikk ut for å knyte på meg skoene og sammen gikk vi og kjøpte øl, og han tok hånden min allerede da og jeg måtte stoppe for å puste og ta meg sammen da han sa hvor gammel han var.

Krummis og jeg hadde snakket om dem, de to guttene i bar overkropp, jeg syntes egentlig kameraten hans var søtest, men etter tre setninger forandret det seg kjapt, og vi trodde de var 19, men da han sa, med sin mørke, men forsiktige stemme, at han var 18, så måtte jeg stoppe for å puste, før jeg sa til meg selv: Bare fortsett å gå, du skal drikke øl med dem og det skal bli fint. Og det ble det og det gjorde jeg.

Roskilde var ikke så mange storartede konsertopplevelser, men jeg gråt på José Gonzalez og det plager meg litt, at det fortsatt gjør vondt, men det er også fint å vite at jeg ikke er voksen i Breakfast Club-målestokk enda (when you grow up, your heart dies) og det tenkte jeg også på da Krummis og jeg snakka sammen den siste, triste natta, da jeg lå i soveposen min med våte klær og hadde gått ut av teltet hans etter å ha nølt med å gi ham telefon-nummeret mitt og ødelagt alt, hun så på meg og sa: Vi blir nok kyniske fort nok, det er bare fint at du er lei deg nå.

Radiohead er en stor, blå konsert og jeg hoppet opp og ned da de spilte Reckoner og bak meg sto 18-åringen og pustet meg varmt i håret og nakken og hånden hans holdt meg godt fast inntil seg, Tina Dickow sang til meg, der jeg sto med en øl i solen og Krummis kom og holdt meg med selskap og var fornøyd etterpå og da ble jeg så glad. Roskilde var lange dokøer, Beatles av Lars Saabye Christensen på teppet i campen mens 18-åringen strøk meg på leggen eller i håret, hylleblomstsaft, hengekøyer, soloppganger, kald øl fra boks eller plastglass, tørt gress, å komme hjem til campen og bli møtt av 18-åringens øyne, hender eller munn og at han sier noe sånt som: Der er du jo, eller Hvor har du vært?

Jeg går ut av teltet hans den siste natten og jeg angrer alt på alt det jeg ikke turte å si, som hvor bra han er, virkelig hvor bra han er, eller hvor bra han kommer til å bli engang. Men han er fire år yngre enn meg, og selv om jeg sikkert ikke har all erfaringen de fleste andre 22-åringer har og selv om jeg mangler sosial intelligens og andre special skills som andre voksne mennesker har, så er vi på helt forskjellige steder i livet og han skal møte andre jenter som skal ta ham med seg inn i teltet sitt, og han skal møte andre jenter med langt hår han kan ta på og han skal møte andre jenter som han skal lage mat til og drikke øl med i huset langt inne i skogen. Det skal ikke være meg.

Du skulle vært født fire år før, sier jeg til ham før jeg går og han sier: Du skulle vært født fire år senere. Jeg ser på ham og sier: Da hadde jeg aldri turt å gjøre noe av det vi har gjort denne uka, og jeg vet at det er sant. Så litt mer voksen har jeg blitt, og litt mer øl har jeg drukket og litt flere kyss har jeg samlet og hjertet mitt er ikke dødt enda, for jeg var mer trist denne siste natta og da vi dro hjem enn jeg trodde jeg skulle bli. Jeg lo og tullet om at det var en ‘one-festival-stand’, men det gjorde mer vondt å utelukke noe mer enn jeg trodde. Og når vi går fra bussterminalen og L spør meg om blei noe på meg, med en humoristisk tone, og jeg må smile og se ned i bakken og Krummis og Tobias ler, for så å fortelle om Linns eventyr med 18-åringen, så er jeg fortsatt litt satt ut og lei meg for at ting ble som de ble. And now you’re probably holdning hands with some skinny, pretty girl who likes to talk about bands, og hun er sikkert like gammel som deg og du skal glemme hun 22-åringen du møtte på Roskilde i 2008. Det er sånn det går.

Tina Dickow synger og hun har evnen til å få meg til å huske ting som aldri har skjedd, til å synge om nye ting hver gang jeg hører sangene hennes, som om setningene forandrer seg ettersom jeg opplever nye ting. En sang kan handle om noe jeg ikke kjenner meg igjen i, men jeg synes den er fin, så kommer jeg hjem fra København og den handler om de siste tre årene. I came here to save you, though I know I never could, I don’t wanna change you, I just wish you understood… Jeg vet jeg utlyste stillingen som ‘deg’ og ‘du’ da jeg kom hjem, men det er for mye igjen å skrive om til å slutte helt enda. Jeg er ferdig, men det er mer igjen hver gang jeg åpner et word-dokument. Men det kan jeg leve med. Jeg kan leve med så mangt. Jeg er verdensmester i å være alene, jeg er verdensmester i å vente, jeg er verdensmester i å være naiv og tro at ting skal bli bra og så innse at det går til helvete, men jeg er vant til det og jeg klarer meg fint. Tina Dickow synger skjørt om å se hjerter knuses, og jeg skrur opp lyden og tenker at jeg synes det er fint at det går an å få hjertet sitt knust. There’s nothing like hearts breaking in two, as only trusting hearts can do. Jeg går hjem fra byen og jeg får kjeft fordi jeg stoler på folk, jeg får kjeft fordi jeg liker folk for godt og fordi jeg blir myk inni meg av folk jeg egentlig ikke kjenner. Men det er greit. Det er sånn jeg gjør det.

Jeg står opp om morgenen uten å være bitter, jeg går alene på Bare Jazz og leser bok mens det ikke kommer noen melding og det kommer ingen luntende bort til bordet mitt og smiler og sier: Er det her du er? Men jeg skriver om det for det. Og jeg løfter hodet hver gang det kommer noen i min retning, og jeg sjekker mobilen når det durer i bordet. Og nå drar jeg på Roskilde med ballerinaskjørtet mitt, verdens største telt, verdens fineste folk og en spilleplan som rommer 21 band. Lykke til, sa en jente da hun så den, men jeg vet at jeg kommer til å klare det. Jeg gjør alltid det. Både å gå på 21 konserter, møte noen nye folk som skal få æren av å gjøre meg helt myk inni og senere få lov til å sitte ved bordet mitt på Bare Jazz og stryke meg på låret mens jeg leser den siste siden i boka mi og drikker den siste slurken av hylleblomstsaften, før jeg tar ham i hånden og tar ham med meg hjem. Til det går til helvete igjen. It is time to cut the strings now, it is time to walk away.

Jeg går ned den lange bakken, så låner jeg en sykkel av byen, jeg justerer setet og så setter jeg meg på den. Jeg har på meg skjørt som blåser i vinden og jeg sykler sakte, legger press på bakbremsen med det høyre benet mitt. Etter noen meter begynner jeg å tråkke på pedalene, menn i sykkeldress med sekk på ryggen og fancy hjelm suser forbi meg, men jeg tråkker sakte oppover den lille bakken, så svinger jeg inn på fortauet fordi jeg ikke tør å sykle på trikkeskinnene. Nedover litt til, så over et lyskryss, det er grønt og jeg tråkker på pedalene til jeg er forbi. En skoleklasse passerer meg, jeg vugger med hodet til Raymond & Maria som synger om at mitt liv är en drog ingen vill pröva, jeg hopper av sykkelen utenfor Toucan og kanskje går jeg inn og kjøper en smoothie, en ny smak hver dag, selv om alle smaker det samme, most frukt. Jeg stryker håret vekk fra ansiktet mitt og fortsetter å vugge med hodet, former kanskje de svenske ordene stille med leppene. Betaler for smoothien jeg kanskje har kjøpt, så går jeg ut igjen i regnet eller sola og trasker de siste meterne opp til jobben. Det er sommer og jeg jobber seks dager i uka, men snart skal jeg på Roskilde og det skal regne, jeg skal ha med meg paraply som jeg kan ha over hodet når jeg går for å kjøpe mat eller for å stille meg i do-kø, men så begynner festivalen på ordentlig og vaktene kommer til å ta paraplyen, jeg må huske på å legge den igjen i teltet, så den ikke blir liggende i en gjørmete haug av tomme vannflasker og møkkete paraplyer. Jeg skal gå inn i slagstøvlene mine og Tina Dickow skal synge om kamikazeforhold og Robyn skal synge om hjertesorgen sin, jeg skal gå i takt med stemmen hennes, hvert skritt skal gjøre mindre vondt enn det forrige, det skal ikke lenger gjøre vondt ved hvert hjerteslag og så skal jeg ta bussen hjem igjen og jeg skal se ut på festivalområdet og det skal lukte sånn det bare gjør på Roskilde når det regner, og vi skal lene oss tilbake i buss-setet og kanskje skal jeg lese en bok jeg har hatt lyst til å lese, kanskje skal jeg bare sove, men bussen skal ta meg med hjem og jeg skal stå opp neste morgen og gå ned den lange bakken, så låne en sykkel av byen, justere setet og så sette meg på den.

Fordi det ikke er fiksjon, så poster jeg ikke dokumentet jeg har kalt København usensurert. Det går ikke. Jeg kunne tatt det med i romanen, men jeg gjør ikke det, for romanen min har en åpen, men lykkelig slutt. København usensuert har ikke det. Jeg begynte å skrive om København og det ble lenger enn jeg trodde. Fire sider i word, og jeg er egentlig ikke ferdig, men jeg gir meg. Det er ikke til noen nytte. Jeg printer dem ut og legger dem i dagboken min i stedet og lurer så på hva jeg skal gi dere her.

København er for personlig, både på godt og vondt. Det er innrømmelser der jeg ikke vil la hvem som helst lese, noen positive, andre negative. Det er innrømmelser og fortellinger fra turen som vil være flaut for meg å skrive om, og flaut for andre å lese om.

Jeg kan fortelle dere om syklingen. Jeg gjør det: «…når jeg sitter bak på sykkelen til en kamerat av deg, og lener meg til siden for å se hvor vi sykler mens jeg konsentrerer meg om å ikke la bena mine komme i veien for pedalene, jeg kjenner vinden i håret og vi snakker sammen om hvordan man ikke kan tenke ordentlig når man sykler, fordi man må passe på å ikke sykle ned noen eller bli nedsyklet eller påkjørt selv. Jeg sitter bak på sykkelen hans i København, midt på natten, jeg har foreslått at jeg skal stikke hjemover alene og så slippe inn deg og dine to kamerater senere, men de to kameratene sier at de blir med meg, mens du forblir ute.

Det begynner å bli lyst og det rister i sykkelen hver gang Fredrik sykler over en fortauskant eller en grusvei, jeg sykler ikke, så jeg kan lene hodet mitt bakover og se på himmelen, der den er lyseblå og mørkblå samtidig, og H.P. sier til meg at han alltid har likt navnet Linn, er det med en eller to n’er? Jeg smiler og sier to og de to guttene fortsetter å tråkke på pedalene, mens jeg er stille bak på sykkelen til Fredrik, uten ansvar for noen andre enn meg selv.»

Resten av dokumentet handler om gamle krangler, utenfor en boligblokk i Høsterkøbsgade klokken seks om morgenen, utenfor Teaterhøgskolen på gresset før en forestilling, på veien hjem fra byen den kvelden jeg møtte fotografen og magasin-pojken. Det handler om å si hadet på ordentlig, kanskje sånn som Pedro Carmona-Alvarez’ en gang skrev om å si unnskyld på ordentlig, det minnet meg alltid om deg, jeg forventet meg en unnskyldning, men jeg fikk den aldri, så nå sier jeg hadet i stedet. Nå er jeg ferdig. Nå er det endelig over.

Nå er det på tide å finne en annen å skrive om, romanen er ferdig, i alle fall handlingen, nå er det en ledig plass som ‘deg’ og ‘du’ i skriften min. Jeg synes ikke det er skummelt. Jeg synes det er deilig. Jeg har hele verden for mine føtter og endelig hele hjertet mitt for meg selv igjen.

På veien hjem hører jeg ikke på Damien Rice, som jeg har gjort hele tiden i det siste. Jeg finner noe annet, en annen av de 1200 sangene jeg har å velge mellom på den lille røde mp3-spilleren min. «Bussen jeg sitter på hjemover er varm og luften er tett, jeg er svett i ryggen og jeg lener meg mot vinduet og ser en overkjørt grevling midt i veien, det følger en bred stripe med blod etter den, eller foran den, alt ettersom hvordan man velger å se det. Jeg snur meg raskt og følger den med blikket så lenge jeg kan. Den er død.»

Og det er vi også. Takk for alt, det var fint og forferdelig. Hadet bra.
Nå er det klart for nye eventyr, og jeg gleder meg.

Jeg skriver, drikker iskaffe, skriver videre, ser at klokken begynner å bli mye, at det er på tide å spise noe før jeg skal ut, men jeg fortsetter å skrive. Jeg skriver, hører at risen koker over, skriver enda en setning før jeg reiser meg og løper ut på kjøkkenet, drar kjelen vekk fra plata og i stedet for å begynne med resten av middagen skriver jeg videre inne i stua, ved det hvite skatollet. Jeg skriver og ser at jeg må skru på leselampa for å ha nok lys, skriver videre og hører på de samme sangene om og om igjen. Tore Renberg hører ikke på musikk når han skriver, han sier at han hører på musikk når han hører på musikk, at han ikke kan skrive samtidig. Jeg skriver ned bildene som er i sangene jeg hører på. Pianoet i 9 crimes av Damien Rice er linjene i ansiktet hennes, fingrene hans som stryker over øyenbrynene hennes, hviskingen av navnet hennes, hodet hennes som snur seg vekk. Damien Rices’ stemme og det han synger om er kjøkkenet i leiligheten hennes, opptakten til en krangel om den første gangen han reiste fra henne, det er den stille samtalen som snart er alt annet enn stille, det er kjevene hennes som knyter seg sammen og staheten i blikket hennes når hun nekter å svare på det han spør om. Refrenget med Lisas såre stemme er bildene i hodet hennes når hun snur seg vekk fra ham, ryggen hans når han snur seg og går, for mange år siden nå, men like levende når hun lukker øynene, han snakker høyere til henne når Damien Rice spør om det er ok, samspillet i det siste refrenget deres er den lange monologen hans som til slutt får henne til å sprekke, på det lille kjøkkenet, og risen koker over, jeg må begynne på maten, alt jeg vil er å fortsette å skrive, alt jeg vil er å skrive ferdig, alt jeg vil er å se hvordan det går. Lose dem trygt i havn. Ordne opp i alt kaoset de har laget for seg selv. Trøste dem når de legger seg til å sove, rygg mot rygg, åpne øyne.

Men jeg må leve jeg også. Jeg må spise middag, skru av pc’en etter å ha lagret de 55 sidene som vokser, redigeres, blir bedre og bedre for hver dag som går. Passe på at risen ikke blir brent og uspiselig. Jeg må leve jeg også.

Men jeg tror det er et sunnhetstegn at jeg akkurat nå, sånn livet mitt er nå, lever mest gjennom sanger av Damien Rice og Sigur Rós og et dokument med en arbeidstittel. Det er derfor jeg sovner med et smil om munnen. Det er derfor jeg drømmer med et soundtrack. Det er derfor jeg sover med penn og notatbok ved siden av senga.

Stina Nordenstam synger, igjen, at du er tryggere med meg her, og det kan tolkes på mange måter. Den første gangen jeg hørte sangen, eller skiva, så sto jeg på rommet mitt på Furuset, jeg bodde hjemme og mamma hadde gitt meg den til jul. Det er spor 2 og jeg husker at jeg ryddet rommet mens jeg hørte på, og da den begynte, så stoppet jeg helt å bevege meg, til jeg gikk bort til anlegget og skippet tilbake da den var ferdig. Jeg lagde en mixtape og da betydde den at du var tryggere med meg her, at du skulle bli hos meg. Den handler egentlig om en dame som forlater elskeren sin, han er tryggere med henne her og seg selv der, altså et annet sted. Sånn kan det gå.

På Furuset snødde det i dag, iskaldt sludd som fikk meg til å angre på at jeg ikke fant frem skjerfet i dag tidlig. Mp3-spilleren min var tom for batteri, så jeg sang selv da jeg gikk langs den våte veien til farmors grav. Jeg plukket blomster og la dem fra meg foran gravsteinen da jeg kom frem. Jeg feiret alle høytider med farmor. Jeg husker en gang jeg var liten, jeg hadde halsbetennelse på 17. mai og vi så på korpset som spilte utenfor vinduet hennes gjennom de gjennomsiktige gardinene. Det er kanskje den beste 17. mai’en jeg kan huske fra jeg var liten. Jeg fikk lov å spise så mye is jeg ville, jeg hentet den bare i fryseren i kjelleren, og farmor og jeg så på tv sammen, vi delte på fjernkontrollen. Hun kilte meg på ryggen og jeg klødde henne på ryggen etterpå.

På trikken på vei til verdens beste tjej senere på dagen slo det meg at jeg ikke er singel. Jeg er singel når man tenker på sivilstatus, men ikke om man tenker på mentalt. Jeg har ikke kjæreste, men jeg ser ikke etter en heller. Jeg har det fint som jeg er. Jeg har det fint alene. Jeg har det fint med å gå hjem etter jobb og skrive på meg senebetennelse i den høyre armen, jeg har det fint med å lage middag til en person, jeg har det fint med å lese mange bøker, jeg har det fint med å gå tur bare fordi jeg har lyst, jeg har det fint med å høre på den musikken jeg hører på og snakke med de menneskene jeg snakker med. Jeg savner ingen.

Så det jeg har tatt for å være usunn mangel på interesse for det andre kjønn, det er egentlig kanskje bare tilfredshet med livet sånn det er med meg selv og bare meg selv. Og han fyren, han fyren som skal komme og ødelegge alt igjen, han kommer når det passer som dårligst. Gjør han ikke alltid det? Han kommer valsende inn mens jeg står og hører på en Cat Power-skive på Platekompaniet, eller når jeg står og priser bøker i butikken min, eller han går på meg på min siste dag på lesesalen på Blindern der jeg har sittet bare for å printe ut de foreløpige sidene av romanen min på Blinderns regning, eller, hei, han er på alle de samme konsertene som meg på öya eller Roskilde, i år eller neste år, eller kanskje ikke før året etter det igjen. Han kommer og alt blir snudd på hodet, men han kommer uten at jeg bryr meg om det før han står der, før han står der og gjør det klart at det ikke er noe annet å gjøre enn å gi opp tilfredsheten min alene og gi plass til en til. Og jeg er klar for det også. Bare ikke akkurat nå. Nå er det bare meg og ordene mine.

Disse ordene som strømmer ut gjennom fingrene mine, de som ligger ved siden av meg i form av en innbundet rapport som jeg har brukt et helt semester på å skrive, disse ordene som ble levert til en sensor via internett på fredag morgen, disse ordene som gjør at dokumentet som lagres både på min pc og min minnepenn blir større og større. Det er mer enn nok for meg akkurat nå.

Så jeg går til trikken alene, med mp3-spilleren inntil hjertet og den tomheten som fylte meg mens jeg egentlig var en del av noe som skulle være stort og fint, den er erstattet med en følelse av å ha det bra med å gjøre akkurat det jeg gjør. Jeg har ikke mistet troen på kjærligheten, den er urokkelig. Men kjærligheten er i alt det vanlige jeg gjør også. Kanskje er det egentlig der den er og har vært hele tiden. Jeg er omringet av mennesker som ber meg inn på te etter å ha vært på teater for å se det stykket en av de aller fineste monologene er fra, nye skiver man kan kjøpe av fine folk på Platekompaniet, festivalplaner som nærmer seg med stormskritt, buss-billetter til favorittbyen og brosteiner, tv-serier man kan se med de beste tjejene, kjeks formet som dinosaurer man kan dele med andre eller seg selv på t-banen, bøker som står klare i bokhylla for å bli lest og elsket. Det går ikke an å miste trua når man er så priviligert som meg. Og det er jeg oppriktig glad for.

Jeg håper du har hatt en fin 17. mai.

I går gikk jeg til Malins bakgård, kirsebærtrærne blomstrer og jeg ble stående under to av dem og se opp på himmelen gjennom trærne. De hvite blomstene lukter godt og solen fylte plassen mellom to høye hus ved siden av det jeg vet at Malin bor i. Damien Rice var den som sang til meg da jeg sto der, han sa at man måtte vite what makes her come, and what makes her stay, og da batteriet på mp3-spilleren min døde på vei hjem igjen fra Malin og kirsebærtrærne senere på kvelden, så sang jeg det selv, jeg lurte på det selv, jeg lurte på what makes the animal run, run away og det var mørkt og varmt og jeg tenker at jeg må gå mer, jeg må bare gjøre det, bare åpne døra og gå ut på asfalten, i solen, i regnet, man trenger ikke ha et sted å gå, man kan ta med seg musikken sin eller stemmen sin, og bare gå, oppdage nye veier, steder man ikke har vært før.

I dag har jeg også gått, ikke sett noen kirsebærtrær, men vært på kino og sett en morsom film med en venninne og hennes venninne, jeg lo og etterpå gikk vi ut i solen igjen og jeg drakk iskaffe på Aker Brygge, så gikk jeg på Platekompaniet for å bytte gavene jeg fikk til bursdagen min som jeg hadde fra før, og for å bruke gavekortet som var reservert den nye skiva til Ane Brun. Jeg har hørt at den er dårlig, jeg har hørt at den er bra, men jeg visste at jeg skulle ha den, for hun synger om Gillian Welch og den første gangen hun sang om Gillian Welch så jeg hørte det var jeg alene på Quart-festivalen, jeg hadde ligget på gresset og sovet etter en lang natt med samlegutten, hørt på Thomas Dybdahl og bandet som gikk forbi meg og snakka på den fine dialekten sin, og jeg var alene i Kristiansand, på gresset, på en festival som foregikk mest ute på byen og ikke på fesitivalområdet,

og Ane Brun gikk på scenen i sola, jeg reiste meg og tok med meg veska bort til scenekanten, det var kanskje 20 andre der i løpet av de første sangene, så kom det sakte flere, og hun begynte å spille på denne nye sangen etter å ha snakket i noen sekunder om Gillian Welch som jeg da ikke kjente til, men som jeg senere hørte på jobb på grunn av Kingosgate 3 og hans enorme musikksamling og som siden har vært en av mine heltinner, men Ane Brun, hun spilte og begynte å synge om hvordan musikken trøstet henne og tok henne med tilbake til perioder av livet hennes, Gillian spilte en sang og den var bare til henne, den dagen da alt var galt, Gillian sang i hjertet hennes og i ørene hennes og tårene rant nedover kinnet, hun så ned i bakken, Gillian sang om Elvis og tiden, dette kommer til å gå over snart,

og senere den sommeren sto jeg på öya-festivalen og Ane Brun spilte den igjen, denne sangen jeg ikke fant på nettet eller noen skiver, noe sted, og han sto ved siden av meg og skulle reise, denne sommeren jeg måler alt opp til, dette navnet jeg skriver om, denne avskjeden som er slutten på min film, og jeg sto helt foran ved gjerdet og Ane Brun sang om Gillian Welch og at alt ville gå over snart, og jeg lurte på når, jeg måtte gå og han ble igjen der fremme, det har ikke gjort så vondt siden, ingenting noensinne.

Du tror du vil falle fra hverandre, men det er bare den nye starten, det er bare starten på noe nytt, noe annet, og dette vil være over snart, og Ane Brun vugger fra side til side og hun synger denne sangen flere ganger og nå finnes den på en cd og jeg legger den i cd-spilleren og trykker meg frem til sporet, holder coveret i hånden, og jeg blir stående foran spilleren, mellom høyttalerne, og jeg er tilbake igjen på gresset i Kristiansand, jeg er tilbake igjen på støvete öya, jeg er tilbake igjen på Rockefeller ved siden av bestekameraten, måneder etter at han hadde reist, måneder etter at jeg hørte noe fra ham sist, og jeg husker at jeg bestemte meg for å sende et brev som jeg senere fikk et svar på. Den er ikke like fin på cd som den var på scenen, men kanskje er det jeg som er annerledes.

Kanskje har det endelig gått over nå.

Så jeg våknet med Tears for Fears’ Head over heels i hodet og jeg visste at dette ville bli en god dag. Jeg var våken da vekkerklokka ringte og Biggen gjespet i fotenden av senga før han trasket oppover mot hodet mitt, kattepoter tungt over magen og brystet og et dunk i haka da han kom frem. Jeg skriver i lunsjen og egentlig på kvelden, men noen kvelder går jeg rundt i byen og hører på musikk. Jeg hører på de samme sangene om og om igjen og jeg har en liten notatbok der jeg skriver ned alt som skjer i hodet mitt når jeg hører akkurat de sangene. I går kjørte jeg buss og da dukket det plutselig opp et slitent sommerhus, dagen før det kjørte jeg også buss, og da dukket det opp en vond krangel. Jeg spiser dinosaurkjeks til frokost og på jobben anbefaler jeg novellesamlinger og dikt, i går natt leste jeg ut Skutt i filler av Mads Mikkelsen og jeg kan med hånden på hjertet si at hun ikke har skrevet min bok allikevel. Men jeg må skrive, for hvis ikke er det noen andre som gjør det. Men først skal jeg kjøre mer buss, gå på quiz, feire bursdagen min* og lese flere bøker.

*Bursdagen min: I morgen den dag, 1.mai, fyller jeg 22. Det er meldt regn, så det blir mest sannsynlig feiret på Oslo Mekaniske verksted fra klokka tre, om det ikke regner, men er fint vær, så skal den feires med brask og bram i tradisjonen tro midt i Birkelunden med grilling, flotte folk, sjokomelk, dinosaurer og solkrem fra klokken ett og utover. Du er herved invitert. (Og du kan ringe meg på 93207041 om du våkner i morgen og ikke er sikker på om det er fint vær eller ikke og dermed heller ikke er sikker på hvor i verden dette bursdagskalaset finner sted.)

Det var høst på Mono og bestekameraten min hadde funnet seg en tjej, og jeg sto og ventet på Johan Harstad og trippet opp og ned fordi bestekameraten min hadde funnet seg en tjej og han fortalte om henne og jeg sa: Men er dere kjærester, da? og han så på meg med det blikket og sa at de ikke var kjærester, at de ikke kom til å bli kjærester, og jeg sa: Men er du ikke forelska? og han sa at det ikke var så viktig, at det ikke var som med meg. Du vet at det er ikke alle som synes at kjærligheten er det viktigste, det finnes andre ting å tenke på, andre ting som er mer viktig for noen,

og jeg husker at jeg ble flau og lei meg, og nervøs, fordi at han sto der, han jeg var sammen med, han jeg elsket som jeg ikke turte å fortelle at jeg elsket, og han hadde hørt det bestekameraten min sa, alt sammen, og han hadde sett meg trippe frem og tilbake, og han hadde sett at ansiktet mitt falt litt sammen og fra hverandre, men limte seg kjapt sammen igjen og jeg produserte et smalt smil og snudde meg mot scenen, forsøkte å tenke på noe annet, tenke på Johan Harstad og høre på stemmen hans fra scenen, ikke tenke på at kjærligheten ikke var viktigst for alle andre.

At det finnes andre ting å tenke på, og Johan Harstad leste om fedre som dør, at fedre dør hele tiden, og jeg dro til Bergen og lurte på om det var noe galt med meg, om det var noe rart med at jeg satte kjærligheten høyest, at jeg elsket så altoppslukende og evig hver gang, at jeg ga alt jeg hadde, var det galt av meg? skrev jeg og spurte jeg i dagboken min. Og jeg har ikke fått noe svar enda. Jeg vet ikke. Men jeg vet at det fortsatt er det viktigste. Kjærligheten. Den er viktigst hele tiden. Det er den jeg skriver om. Den er overalt. Den er i bøkene jeg leser. Den er i musikken jeg hører på. Den er alt jeg er, og hvordan kan ikke alt jeg er være viktigst for meg?

Jeg går fra Ryen og hjem, jeg har spist kake til middag og kjøpt en globus som jeg gikk og bar på i hele dag etter jobb, og jeg går med musikken min og i hodet mitt lever det to mennesker som gjør ting hele dagen, de krangler mens jeg søker etter bøker på jobb, de ligger sammen mens jeg står opp om morgenen og går i dusjen, de savner hverandre i hvert sitt land når jeg tar på meg jakka for å gå hjem fra jobben, og jeg vet ikke om fiksjonen lever i meg eller om jeg lever i fiksjonen, men jeg går med hele verden i hånda og to mennesker jeg har laget i hodet og på veien hjem fra Ryen, det tar en halvtime å gå, så ser jeg en meitemark som åler seg ut mot bilveien og jeg stanser og ser ned på den, tenker at jeg vil løfte den opp og legge den tilbake i gresset, jeg sier høyt at du kommer til å dø om du kravler ut i veien, det kjører biler der, men så, etter at jeg har satt meg ned på huk for å ta den i hånden og løfte den til det jeg mener er trygghet, så tenker jeg plutselig at den kanskje har noe viktig den skal gjøre. At den kanskje skal noe i bilveien, noe jeg ikke kan forstå, fordi jeg ikke er en meitemark, så jeg reiser meg opp igjen og går videre hjemover, nedover den lange bakken som er lengre å gå enn å kjøre. Jeg reddet ingen meitemark i dag, for kanskje den ikke ville bli reddet?

Jeg kan ikke lese tanker.

Han fra lenge siden ringer meg og sier at hodet hans holder på å eksplodere, og bestekameraten min ler av meg når jeg sier at jeg skal til København. Jeg snakker om Dan Turéll og gatene og plassene jeg skal se på, skrive ned i notatboken min og la menneskene mine bo i og gå i og leve i, og jeg vet at han ikke tror meg, men det er nok at jeg tror meg selv. Og det er nok at jeg tror selv at kjærligheten er det viktigste. Selv nå når jeg er helt alene.