1. juledag i Ekebergveien

Jeg rømte fra julen. Jeg skulle egentlig sove hos kjæresten til pappa, det var der jeg feiret jul, det skulle være stor julefrokost der i dag og jeg tviler ikke på at det hadde blitt hyggelig, men i går ville jeg bare hjem, så litt over ti kjørte pappa meg hjem, langs de tomme veiene i Oslo, jeg bar inn de to store posene med julegaver og i dag tidlig sov jeg lenge. Katten min maler og om natten får jeg meldinger av han som gjør meg myk inni meg, han jeg tenker på når jeg ikke får sove, han som tenker på meg også. Han ringte meg i går og vi snakket om gaver og jul, jeg sa at jeg hadde rømt fra julen og at jeg vurderte å avlyse jula neste år og han syntes det var trist.

På en måte føler jeg at jeg ikke gir noen en sjanse til å gjøre julen til noe fint igjen for meg, jeg har en fin familie, jeg har det, og akkurat nå sitter de hjemme hos mamma og spiser den årlige julemiddagen og selv om jeg ikke vet hva som gjør bestefar glad eller hva onkel skulle ønske han kunne gjøre om han kunne velge hvilket yrke han vil, og selv om jeg aldri tør å spørre når jeg er der, så er de jo glade i meg, fordi de må, fordi vi er familie, mitt eget kjøtt og blod og det kommer de alltid til å være, uansett om jeg blir alkoholiker eller vellykket forfatter eller noe helt annet, men jeg har altså valgt å bli hjemme. Jeg har valgt å høre på musikk og skru på pc’en, jeg har valgt å ha en katt på fanget og være alene hjemme, bare meg selv, fordi alle vennene mine kommer fra andre steder enn Oslo og de drar hjem til jul, de sitter på toget lille julaften og de gleder seg, de er som en NSB-reklame, du vet den du ser i jula og blir rørt av, jeg er ingen NSB-reklame, jeg er hun som bor alene i en blokk i Gamlebyen, i en blokk full av unge mennesker, sånn at det faktisk bare er jeg som er hjemme i denne blokka i julen, alle vinduene er mørke, heisen står stille, postkassene bråker ikke i oppgangen når noen åpner dem, for ingen gjør det nå i jula, det er høytid og man er sammen med dem man er glade i.

Sannheten er at julen gjør mer vondt enn godt nå, i år som i fjor, og året før der. Farmor er død og hun kommer ikke tilbake, og selv om jeg er glad for at jeg feiret hver eneste jul med farmor, så er jeg også lei meg for det, for jeg kjenner ingen annen jul, jeg var bortskjemt og fæl, jeg satt i stua til farmor hele julaften, kanskje kom mamma, kanskje kom pappa, men det var alltid meg og farmor, og hun forstyrret meg ikke i barne-tv, det var år jeg kunne se hele rekka på NRK uten at noen snakket til meg mens jeg gjorde det, og jeg var fornøyd med det, fra de sang det første verset i Julemorgen-sangen, til sølvguttene skulle synge jula inn, da skulle vi spise, og det var greit for meg, vi kunne godt spise da, farmor lukket opp vinduet og vi kunne høre kirkeklokkene og da var det jul, men nå er jula forskjellig fra år til år, den feires med forskjellige mennesker, i år feiret jeg den hos pappa og kjæresten hans, og det var hyggelig, de er en stor og hyggelig familie, men jeg ville bare hjem, for alt gjorde så vondt og da jeg endelig hadde samlet nok mot til å spørre pappa om han kunne kjøre meg hjem, så var jeg så sliten og på gråten og det så han, og han ga meg en klem og spurte om det gikk bra og jeg sa ja, at jeg bare måtte på do, og jeg var i et hus fullt av mennesker jeg ikke kjenner og hva må de ikke ha trodd om meg, som måtte låse meg inne på do for å gråte på julaften, og som så pakket sammen gavene og sa hadet bra selv om jeg var invitert hjem til dem, tatt inn i varmen, er de ikke gode nok for meg? og det har så lite med det å gjøre, dere aner ikke,

jeg bare er så lei meg og jula gjør bare vondt, så alt jeg vil er å avlyse den, jeg vil også sitte på et tog som i en NSB-reklame, jeg vil at det skal være snø og jeg vil late som at jula er akkurat som den man ser på tv, men det er den ikke, og gavene er myke og kjæresten er bortreist og jeg kommer aldri til å tørre å spørre bestefar hva han drømte om da han var liten eller hvem min onkels store kjærlighet er, jeg kommer til å fortsette å få penger av dem til jul og bursdag og de kommer til å se meg innimellom og se at jeg får lenger hår og nye kjærester, og de kommer til å tenke de samme tankene om meg selv om de egentlig ikke kjenner meg,

og togene kommer til å fortsette å gå og det blir jul neste år også, kanskje snør det på julaften da, kanskje har mamma flyttet til Bergen så jeg skal ta tog lille julaften for å feire et helt annet sted, kanskje har jeg flyttet til Bergen eller et helt annet sted, kanskje er vi færre eller flere i familien enn i år, kanskje er alt forandret, igjen, det vet vi ikke, alt jeg kan ønske meg er at uansett hvor eller hvordan det blir, så skal det gjøre mindre vondt neste år. Og året etter der igjen.

Akkurat nå har jeg bare avlyst jula og det passer meg fint.
Jeg fikk et pledd av kjæresten til pappa, som jeg kaller for bjørnepleddet, det er stort og mykt som en bjørn, og jeg tuller meg inn i det og drikker min tredje tekopp i dag, jeg er alene i blokka jeg bor i og Bon Iver synger fra stereoanlegget, Meredith Grey holder monologen sin i Grey’s anatomy, katten min maler, roman-manuset mitt ligger med skriblerier ved siden av pc’en min, Hank Moody forsøker å få Karen til å forstå at det er meningen at de skal være sammen for evig og alltid i Californication, mobilen min durer en gang i blant når de jeg er glad i sender meg en melding fra hvor nå enn de befinner seg i verden, de som bor i Wisteria Lane lyver til hverandre og krangler og gifter seg, og jeg rører i tekoppen min og gleder meg til å gå på jobb på lørdag, uten jule-t-skjorte, de eneste kundene som kommer inn skal bytte Snåsamannen eller Pondus og jeg skal smile og si vær så god, du kan kikke litt hvis du vil eller du kan få en tilgodelapp, og alt skal være som det pleier igjen.