Jeg trodde fortsatt at du skulle redde livet mitt, sier Joel, jeg vet det, sier Clementine

Jeg er syk og har vært syk i nesten en uke nå. Jeg våkner om morgenen og ser på snøen utenfor vinduet mitt, så legger jeg meg ned igjen, under dyna, det tunge hodet på puta. Jeg puster sakte og dypt ned i lungene og forsøker å samle nok mot og styrke til å stå opp for å gå på badet, kanskje kle på meg, kanskje dusje, men de fleste dagene har jeg bare blitt liggende i senga. Jeg har lest bøker og sett mye på tv. Fryktelig mye tv har det blitt. Men i går var det som om tåken i hodet mitt lettet litt, og jeg skrev igjen. Og i dag har jeg våget meg opp av sengen og inn i klærne, riktignok varme klær, høy hals og ullsokker, men allikevel. Det er en sunnhetstegn at jeg er på beina igjen, uansett hvor tett jeg er i nesa.

Og det er en dag det er godt å stå opp på. For i kveld er det releasefest for det nye nummeret til milkandmoney, der jeg er på trykk. Og i min favorittblogg, The Boring Store har Linda publisert noe jeg har skrevet. Og jeg må innrømme at jeg føler litt at jeg kan fly, at jeg kan redde verden, at jeg kan skrive et manus som blir utgitt neste vår, glatt!, når Linda sier at jeg er en hun tror på.

Men jeg skal ta det rolig i dag. Jeg skal kanskje våge meg ned for å hente posten. Så skal jeg skrive et brev. Og pakke inn noen julegaver. Og drikke en kopp til med te, og kanskje ta på meg tøfler utenpå ullsokkene. Og hvis formen holder, så skal jeg våge meg ut i snøen, godt innpakket, for å møte noen mennesker fra virkeligheten igjen. For mens jeg har vært syk, så har jeg bare vært sammen med mennesker som ikke er fra virkeligheten. Jeg har lest årets fineste bok, Natt på Frognerbadet av Sverre Henmo, og når Simon har sittet i trærne utenfor der Petra bor, så har jeg sittet sammen med ham, når de har kysset for første gang i Frognerparken, så har jeg lukket øynene og tenkt på de første kyssene jeg har fått lov til å være med på, og når det durer i lomma når Petra sender meldinger til Simon, så har jeg kanskje sendt en melding selv, bare fordi jeg kan. Jeg har sett Eternal Sunshine of the Spotless Mind på nytt, fordi det snør og fordi jeg aldri blir lei, fordi jeg tror på Clementine og Joel og at de skal være sammen, uansett hvor mye de krangler, og fordi jeg tror at det viktigste er å tørre å si fra, å tørre å hviske møt meg i Montauk, møt meg, møt meg, møt meg. Man må bare satse, så enkelt er det.

Så, verden, jeg er snart på beina igjen. Se på meg nå, følg med. Jeg lever.