Men vi skal ikke unnskylde oss for noe

Jeg har trykket F5 på bloggen din siden 6. november, hva skjer? og jeg pirker i maten min, tenker at det ikke er nok tid i en lunsjpause til å fortelle, og det er ikke nok tid i døgnet til å både få tid til å leve og skrive, og jeg kunne fortalt ham om hvordan pc’en min står ubrukt, bortsett fra når jeg ser på Chuck mens jeg spiser, eller jeg kunne fortalt ham hvordan jeg har et manus som ikke har blitt endret siden jeg satt på en terrasse i et annet land og skrev mens jeg hørte på bølgene, jeg kunne snakket om at jeg ikke sover alene om natten hele tiden lenger, at jeg står bak ham når han røyker på verandaen min, eller at jeg lar ham ta meg i hånden når vi går ute langs fortauene både om dagen og om natten,
jeg kunne snakket om hvordan jeg blir helt satt ut av dette mennesket, at det er det skumleste og det fineste på samme tid, at vi kjøper øl annenhver gang, at han igjen gjør alt riktig, selv om han en gang gjorde alt feil i løpet av noen minutter en sen fredagskveld, jeg kunne fortalt ham om hvordan jeg går hjem om kvelden og skjønner at jeg for første gang i mitt liv har fått en unnskyldning, en unnskyldning jeg sikkert har fortjent flere ganger, men som aldri før har blitt gitt, jeg har stått foran et annet menneske og han har sett på meg og sagt: Jeg beklager,
jeg har sittet inne på rommet hans og han har skjønt at jeg fortsatt er redd for at han skal gå igjen, og han har sett på meg og sagt: Jeg beklager,
han har ligget inntil meg om natten og han har pustet inn lukten av håret mitt og jeg har lagt meg tett inntil ham og tenkt at han ikke må forsvinne og han har sagt: Jeg kommer ikke til å gå igjen, jeg beklager, igjen og igjen, disse ordene: Jeg beklager.
K spiser egg og bacon og jeg kaster i meg en omelett, mens jeg vet at min lille lunsjpause ikke gir ham alle ordene han fortjener, han har akkurat kommet hjem fra London og han fant meg i bokhandelen og vi gikk for å spise lunsj, og jeg vil fortelle ham om alt sammen, jeg vil snakke om gutten og om historien vår, jeg vil svare på alle spørsmålene hans, jeg vil gi ham alt det bloggen min ikke lenger rommer, men så må jeg drikke opp juicen min og spise den siste biten av omeletten og ta på meg jakka mens vi fortsatt ikke engang har begynt samtalen vår, og så må jeg tilbake til jobb.

Hun spør meg hvorfor det blir så dyrt, og jeg ramser opp prisene på de fire varene hun har kjøpt. Hun tar ut pocketboka som koster 149 og sier: Da vil jeg ikke ha den. Jeg trodde den kostet 99. Ok, sier jeg, og legger den til side. Den koster 149 på grunn av den generelle prisstigningen på pocket-bøker, jeg vet ikke om du husker alt oppstyret som var om at forfatterne tjente for lite på pocket-bøker tidligere i år? sier jeg og begynner å snakke smilende om debatten som var mellom forlag, forfattere og bokhandlere, mens hun finner frem penger. Jeg snakker om det, fordi jeg selv syntes det var interessant, og hun leter fortsatt etter penger og ser på meg over brillene sine. Jeg vet at jeg har sett den til 99 et annet sted, sier hun. Ikke den utgaven der? sier jeg. Jo, sier hun. Jeg ser bort på pc’en min der den nasjonale bokbasen akkurat har fortalt meg at boken koster 149 og at den ble utgitt i år så den ikke har lov til å rabatteres, og så sier jeg: Den skal koste 149, jeg lurer deg ikke, vi priser etter bokhandel-loven og den nasjonale bokbase, men kanskje har du sett den innbundne til 99 kroner?
Hun gir meg pengene og sier hardt og kaldt at vi ikke trenger å gå videre med denne diskusjonen, og jeg blir lei meg og tenker: Hva gjorde jeg feil her? Når mistet jeg henne? Hvorfor er hun sint på meg nå? Hun rasker med seg posen sin og jeg blir stående bak kassa med gråten i halsen og en rød jule-t-skjorte på. Kanskje noen har priset den feil? tenker jeg, kanskje har hun sett en annen tittel av samme forfatter til 99, kanskje sa hun bare at hun hadde sett den billigere for å få den billigere hos oss, kanskje tenker hun ikke lenger på samtalen det sekundet hun går ut av butikken, men der står jeg med gråten i halsen og et stemmebånd som snører seg sammen og jeg skal fungere ut dagen, jeg skal smile og spørre om dere har fått alt dere trenger, jeg skal passe på at gavene dere kjøper ser fine ut, jeg skal anbefale de riktige bøkene og det er min jobb å vite hvorfor en bok koster 149 nå og ikke 99, og det er min jobb å passe på at dere har det fint hos meg, det er min jobb å vise at jeg kan det jeg gjør og at jeg bryr meg mer om bøker enn mange du kjenner gjør, og jeg blir stående stille og føle at jeg har feilet, at jeg har mistet henne, at hun ikke liker meg, hun ser på meg sammenhengende i kanskje et halvt minutt av gangen i en samtale som tar tre minutter, og hun liker meg ikke.
Kanskje var det fordi jeg hadde bustete hår, kanskje var det fordi jeg jobber i en kjede og ingen som jobber i en kjede kan vel ha et reelt forhold til bøker og litteratur, i hvert fall ikke et forhold som overgår forholdet vi har til tall og økonomi, og jeg ser etter henne når hun går raskt ut, og tenker: Du vet ikke hvem jeg er. Jeg er et godt menneske. Og det er du også. Noen er glade i deg, enten du vet det eller ei, noen ligger inntil deg om natten, eller noen har i alle fall ligget inntil deg om natten, noen elsker deg, og et sted der ute. Kanskje bare for fem minutter siden, så tenkte noen på deg og smilte, enten fordi du er en god venn som pleier å si noe morsomt, eller fordi du er deres livspartner og de blir myke i sjelen av å tenke på håret ditt, på smilet ditt, på hvordan du ser ut når du våkner. Men jeg er også et godt menneske. Jeg er verdt å høre på, jeg er verdt å se på, jeg er verdt å smile til. Jeg vet det. Jeg vet det. Jeg vet det egentlig, jeg bare tror ikke helt på det når det skjer ting som det.

Jeg rakk ikke å fortelle K om alt som burde stått her siden 6. november, og jeg rekker ikke å fortelle det til meg selv heller, dagboken min står stille, eller, den ligger stille i en bunke av bøker, uleste bøker, lese-eksemplarer av høstens nyheter, den ligger oppå et brev jeg skrev en helg og som jeg ikke sendte, som jeg ikke trengte å sende, selv om det var et fint brev. Jeg skrev om at det ikke er hver dag man finner det vi har funnet.
Du kommer til å finne nye jenter i bokhandlere og på bakerier, skrev jeg, folk dør, folk forsvinner, du flytter til nye byer og vennene dine blir sakte erstattet med nye mennesker du skal røyke pot med og drikke vin rett fra flaska med langs fortauene om natten, men velg meg, skrev jeg. Velg meg. Du vet hvor jeg bor og du vet hvor jeg jobber. Velg meg. Og brevet ligger fortsatt i en bunke på skatollet mitt, ordene er ikke blitt sagt, bønnen er ikke blitt ytret, jeg har ikke lagt meg flat og fortalt ham hvor bra dette er, men jeg har stått foran ham inne i leiligheten min og ledd høyt når han har sett meg inn i øynene og spurt: Vil du være kjæresten min? og jeg har kysset ham, og blitt kysset av ham og jeg har blitt helt satt ut hver gang leppene hans er såvidt inntil mine og jeg kan kjenne den varme pusten hans fylle hele meg, jeg har gått hjem med ham etter spillkveld hos Mia, der vi var det beste TP-laget og han holder meg i hånda og sier at vi utfyller hverandre, at vi er et bra team, og jeg tenker at det ikke bare gjelder i TP.

En mann med lue ser på meg og spør meg om vi har spiralkalenderen og jeg spør ham om den heter det, eller om han bare ser etter en kalender med spiral, og han forteller om damen som ønsker seg den, at hun har brukt den samme typen kalender som dagbok i over førti år, og etter litt leting står jeg med en dagbok i hånden, med spiral i ryggen og ordet Spiralkalender 2009 trykket på den blå forsiden, og han smiler med hele ansiktet og sier: Du er jo et vidunder!
Jeg spør om han vil at jeg skal pakke den inn som en julegave og han sier: Det vil jeg gjerne, gjør du det altså? Og når han spør om vi har til og fra-lapper, så sier jeg at vi dessverre ikke har noen til å gi ut i år, men at vi selger noen klistrelapper for bare 9 kroner, da får du 6 lapper, og han henter dem der jeg peker på at de ligger og sier: Tusen takk skal du ha, nå blir hun glad, og når han går ut av butikken tenker jeg at den mannen syntes jeg var et vidunder, selv om alt jeg gjorde var jobben min.

14 kommentarer til «Men vi skal ikke unnskylde oss for noe»

  1. Du må ikke gråte, Linn, for selv om jeg bare kjenner meg selv, vet jeg at det er mange av oss: Som går forbi bokhandelen din hver dag på vei til jobb, og som får den aller beste starten på dagen når det er akkurat du som står der inne blant bøkene dine i rød tskjorte og smiler av noe bare du vet hva er, tidlig om morgenen.

  2. jeg blir så glad hver gang du skriver noe nytt her, Linn. 🙂
    mest fordi du er så sabla flink til å fortelle historier, du er en skikkelig historieforteller, og det beundrer jeg. og så blir jeg enda gladere fordi det du skriver viser at det er håp for alle, inkludert deg og meg.

  3. Jeg leser det du skriver og først smiler jeg fordi det var fint, så ble jeg så trist på dine vegne og skulle ønske jeg hadde vært der da hun damen var der og kanskje kunne jeg vært verdens beste kunde etterpå og kanskje det hadde hjulpet bare littegrann.

    Jeg pleide å være barista i gamle dager, en ganske god en som lagde ganske god kaffe, men en gang var det en kunde som ikke fikk den helt slik han ville ha den. Jeg lagde den til ham to ganger til, men hver gang var det bare helt feil og til sist skrek han til meg at jeg ikke kunne lage kaffe, at jeg aldri kom til å lære å lage kaffe og at han ikke skjønte hvordan noen kunne tro at jeg noen gang kom til å lage ordentlig kaffe slik at de lot meg fortsette å gjøre det hver dag. Jeg ble så lei meg at jeg begynte å gråte rett der ved kaffemaskinen.

    Det begynte jeg å tenke på mens jeg leste historien din, men så leste jeg videre og begynte å smile igjen.

    Takk.

  4. Fant bloggen din via Tordebloggen nå.
    Ville bare si at du får en stemme fra meg, fordi du skriver veldig bra. Dne historien fra inne i bokhandelen er noe jeg kan kjenne meg igjen i. Det å ikke strekke til hos kunder, selv om du gjør alt for at de skal få en god opplevelse.

  5. alt Thea sa, du er så flink, alt du skriver får meg til å ønske at jeg kjenner deg. bloggen din gjør meg glad og trist og tar meg på reise igjennom hele følesesaspektet mitt.

  6. Linn! Du er god.
    Linn er god.
    Og snart kan jeg ønske deg, gode Linn den gode, en god jul.
    Snart, men ikke helt enda.

  7. Man trenger ikke å skrive så ofte når man skriver så bra. Da kan leseren lese innlegget om igjen og om igjen, og plutselig har det kommet et nytt innlegg.

    Kvalitet foran kvantitet. – i

  8. Det er dette som gjør at jeg elsker å lese bloggen din:

    «Jeg er et godt menneske. Og det er du også. Noen er glade i deg, enten du vet det eller ei, noen ligger inntil deg om natten, eller noen har i alle fall ligget inntil deg om natten, noen elsker deg, og et sted der ute. Kanskje bare for fem minutter siden, så tenkte noen på deg og smilte, enten fordi du er en god venn som pleier å si noe morsomt, eller fordi du er deres livspartner og de blir myke i sjelen av å tenke på håret ditt, på smilet ditt, på hvordan du ser ut når du våkner. »

    Akkurat de ordene jeg trengte. Takk for at du er den du er og skriver som du gjør, selv om jeg ikke kjenner deg. Hadde jeg bodd i Tigerstaden, skulle jeg aldri klaget på prisene på pocketbøkene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.