1. Han ser på meg når jeg har tatt av meg klærne og sier: Eg e forelska i deg. Jeg sier at jeg er nervøs, og han kysser meg. Han ligger inntil om natten og om morgenen vil han kysse meg selv om jeg snur meg vekk.
2. Han blir med meg på konsert, selv om det er med mine venner og han holder meg i hånda på trikken.
3. Han sier han vil bli med meg hjem etter konserten, selv om han er allergisk mot katter. I går, da vi var ute sammen, sang han for meg og jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg tenkte: Hvordan gjør han alt dette? Hvordan klarer han å gjøre alt riktig når han såvidt kjenner meg?
4. Han sitter i sofaen min med katten mens jeg skifter sengetøy. Jeg slenger boksingelen med diktet til Linda Klakken i fanget hans, og han leser. Jeg er ikke klar ennå, gi meg fem minutter, og
5. han ser på meg når han ligger ved siden av meg i senga og sier: Dette kommer ikke til å gå.
6. Jeg ber ham om å gå
7. Jeg føler meg som verdens dummeste person
8. Jeg er forelska i deg, sier jeg, og han sier at han er forelska i meg også.
Da snakker vi ikke samme språk, sier jeg. Og så begynner jeg å gråte.
Jeg vil ikke være bitter, og jeg vil ikke gi opp, og jeg vil ikke tenke at fordi det var for godt til å være sant denne gangen, så vil det alltid være det. Han er ikke forelska i meg, han kan ikke være det, for da ville han ikke gått før han hadde latt meg bety noe. Jeg kan ikke la deg bety noe, når jeg ikke kan gi deg det du vil ha, sa han. Jeg var ute med ham om natten og hver gang jeg så på ham, så tenkte jeg: Der er han. Han som skal komme til å bety noe mer. Jeg kjenner ham såvidt, men der er han.
Det er bedre at han går nå enn om et år, dette går sikkert fortere over. Han var bare ikke interessert. Det er sånt som skjer. Det skal komme mange flere og de skal kunne bety noe selv om de ikke leser for meg og selv om de ikke synger og selv om de ikke gjør alt riktig. For det er jo ikke det som betyr noe. At de gjør alt riktig. I hvert fall ikke når de gjør helt feil når det gjelder det som betyr mest.
Så jeg hører på José Gonzalez som spør hvem som vil bry seg, hundre år fra nå, og jeg tenker: Jeg vet ikke, men i hvert fall ikke jeg. Det går over.
Det går over.
Nei.
Nei.
Nei.
Jeg mister litt av pusten. det var så godt å lese hvor vidunderlig tilværelsen din var. kan den ikke være det? bare litt lenger!
du er snill (og vet hva som er best for deg), så det nytter ikke å skrive værsåsnill heller.
Likevel må jeg spørre hvorfor?
Og hva det går over i?
Faen.
hei!
vet du, jeg leste nettopp om deg i Filologen som jeg fant på blindern. Du og jeg var nemlig brevvenner en gang i tiden, og jeg kjente igjen navnet ditt og bildet av deg! vi møttes på bjøntegaard. tror du var 13 og jeg var 12. husker du? 🙂
hvertfall. jeg syns det var så spennende å høre at du jobber på ark og har tatt litteratur. jeg går selv på blindern nå, på kunsthistorie.
og jeg skriver blogg selv. sjekk den gjerne ut:)
nydelige tekster du har her også. jeg har det akkurat sånn du beskriver her nå. så godt at det umulig kan være sant, med kjæresten min.
send meg gjerne mail!
hilsen din gamle brevvenn.
ps. jeg har faktisk alle brevene dine i en perm langt nede i en skuff på barnerommet. moro.
Huff. Dette minner meg på mye jeg har opplevd.
Dette var helt forferdelig fint og ekte
🙁
Så trist. :/ Uff.
Godt du vet det går over, du får klemme litt ekstra på katten din. 🙂
å nei 🙁
Nei nei nei… det var ikke sånn fortsettelsen skulle være Mr.,
jeg mener det! Men det går over, jeg lover.
Eller som beef ville sagt ; «Walk it off!»
denne sangen funker fint når man er trist eller når man fryser i høstmørket og vil krype under dyna. fin blogg.
http://www.youtube.com/watch?v=O0ZUAorP0b4
ååååhhhhh
Så nydelig skrevet. Må bare kommentere, for kjente meg så igjen. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. For til nå har det ikke gått over. Og hvordan kan man slå seg til ro med dersom det er meningen så vil det gå, uansett? Nydelig beskrevet i allfall. Jeg håper det går over. Eller, rettelse, jeg håper det blir bra igjen. På et eller annet vis.