Klar, ferdig, gå.

Så gjør vi det igjen, tenker jeg. Jeg får ikke sove om natta og jeg går smilende hjem fra fest, det trenger ikke bety noenting, det er ingenting som er sikkert eller planlagt eller i orden, men det er heller ingenting som enda ikke har funka, ingenting er avlyst og ingenting er ødelagt.

Jeg tenker på alle begynnelsene jeg har fått lov til å være med på, jeg tenker på da Lars og jeg lagde gulrotkake hos meg på Skullerud og hvordan vi kysset første gang på kjøkkenet der, hvordan jeg sto såvidt på tå for å rekke opp til ham, hvordan alt var nytt og varmt og uvant, men fint, hvordan man ikke tenker på hvordan det blir eller kan komme til å bli, men bare gjør det man har lyst til.

Jeg tenker på brevene jeg fikk i postkassa mi på Skullerud sommeren før, da jeg satt i oppgangen og leste med tårer i øynene og bankende hjerte, det satt en gutt i Bergen og skrev brev til meg, limte bilder på dem, lagde mixtapes med mitt navn på, og jeg så for meg bokhyller og at han skulle lese høyt for meg mens vi satt sammen på verandaen eller i sengen eller i sofaen. Han leste bare høyt for meg noen få ganger og ingenting ble som vi planla, men begynnelsen var fin.

Er ikke begynnelsen alltid fin? Men er den alltid finest? Hele livet er fullt av begynnelser, men hvor er fortsettelsene? Skal jeg skrive om begynnelsene resten av mitt liv? Eller skal de eneste fortsettelsene jeg har være romanene jeg skriver når det er slutt på begynnelsen og alt man sitter igjen med er minnet om hvordan det kjentes ut å sitte inntil noen med bena på trikken før man var et offisielt par, når de eneste som visste hva vi drev med når ingen så oss, var oss selv?

Men jeg sier ikke at jeg ikke liker begynnelser eller at jeg skulle ønske noe var annerledes, for der står jeg på jobb og når Andreas kommer inn, så klarer jeg ikke holde meg og jeg sier noe om gårsdagen, jeg forteller ham noe om smil og lapper som ble skrevet og puttet raskt i lomma, så svart på, og så spør jeg: Men hvorfor er det dette som er viktig? Hvorfor er det bare dette som får meg til å ha det sånn? Det er ikke kjærlighet jeg mener, for dette er ikke kjærlighet, dette er en begynnelse på noe som kan bli til ingenting eller noe helt annet, jeg mener, det er det ingen som vet, det er bare en begynnelse, men hvorfor er begynnelsene så store at de kan høres som ekkoer gjennom årelange forhold, og hvorfor er det begynnelsene jeg sitter igjen med når det har gått flere år? Men Andreas, som er en av de beste jeg kjenner, han sier: Men er det ikke det som er så fint med å være mennesker? At de kan bety noe på den måten, at de kan gjøre at vi føler sånne ting? Og hvordan ville toppene sett ut om hverdagen var som du har det nå?

Så jeg fortsetter å samle på begynnelser. Og jeg fortsetter å skrive fortsettelsene på papir i stedet for i virkeligheten, for jeg er god på begynnelser, men dårlig på fortsettelser, men en dag er det min tur. En dag skal noen lese høyt for meg og hverdagen skal være en fortsettelse av begynnelsen, jeg skal lage kaker sammen med noen andre, kanskje mer enn bare den ene gangen, jeg skal sitte inntil noen på trikken og de skal holde meg i hånda, jeg skal gå søndagstur i parken, eller sette meg bak ham på verandaen når han røyker og ser på trærne rett utenfor, eller jeg skal kysse ham når han snuser og ikke lenger tenke på hvordan det prikket i leppa mi når jeg engang kysset en annen som snuser, eller kanskje han verken snuser eller røyker, men står opp før meg om morgenen for å jogge og jeg går inn til ham i dusjen når han kommer hjem, og vi skal ha det fint. Vi skal fortsette det vi en gang begynte på. Og det skal være like fint.

Jeg tror det er mulig. Jeg tror ikke engang du må ha en begynnelse som slår de jeg alt har opplevd, jeg tror man bare må begynne et sted. Man kan begynne med et hei, en dårlig spøk fra Twin Peaks, en trikketur, en konsert på festival med et band man enda ikke vet at man liker, en latter man snur seg etter eller en som minner deg om en du en gang kjente uten å egentlig ligne noe særlig på ham. Og så er vi i gang. Og vi gjør det igjen.