«Ikke la høsten ta deg for hardt»

Jeg starter dagen med å lese ut Darlah, Johan Harstads siste roman, og verden går under. Jeg står opp og går i dusjen, studerer meg selv i speilet, katten hopper opp på vasken og slår poten sin mot sitt eget speilbilde, jeg lar mitt eget være i fred og snur meg heller og går for å ta på meg klærne.

Hendene mine er tørre og kalde, jeg lager meg en kopp kakao, så en kopp te og forsøker å varme både hendene mine og meg selv. Jeg får en melding av mamma og jeg vil ikke kalle det en skuffelse, for jeg blir glad når jeg får melding av mamma, men det var ikke en melding fra verken ham, han eller deg, som om dette skulle forsvunnet hvis bare en av de jeg tenker på sendte meg en melding.

På lørdag slapp jeg ut Biggen og fikk panikk da jeg ikke fant ham igjen, så jeg stoppet en nabo på vei ut og fikk lov til å låne en lommelykt av ham. Jeg har ikke sett deg før, sa han, før han ga meg lommelykten sin. Jeg husker ikke helt, men jeg tror jeg hilste på ham og sa hva jeg het, jeg husker i alle fall at han sa hva han het før han ønsket meg lykke til, mens jeg bare unnskyldte meg, jeg hadde på meg slagstøvler og var våt fordi jeg hadde falt inne i bygningsanlegget et sted på jakt etter katten som alt hadde funnet seg ly for regnet under en maskin et sted.

Jeg slo på lommelykten og snakket med meg selv, passet på å fortelle meg selv både hvor dum jeg var som trodde det skulle gå fint, og samtidig si til meg selv at det er en katt det er snakk om, selvfølgelig går det bra, han er bare ute på tur, han skal bare utforske litt, det er ikke så skummelt som det ser ut som, han klarer seg selv, det er bare du som ville gått deg bort her. Jeg er hun jenta i åttende etasje som mister katten sin og må låne lommelykter av naboer som løper tre etasjer opp for å hente den til henne, fordi hun ser så fortvilet og liten ut. Jeg har ikke sett deg her før, sier han, som om alle naboene vet hvem hverandre er, selv om det er ni etasjer i blokka, kanskje er det en hemmelig nabo-pils jeg ikke vet om enda, dugnader ingen har informert meg om.

Du trenger ikke unnskylde deg, sa han da han ga meg lommelykten og viste meg hvordan den skulle brukes, jeg håper du finner igjen katten din. Han spurte ikke hvordan jeg hadde klart å miste den når jeg bodde i åttende etasje. Kanskje trodde han at den hadde falt ut av vinduet og at jeg var i sjokk. Kanskje trodde han egentlig ikke på at jeg har en katt.

Jeg fant igjen Biggen, han kom mot meg som om ingenting hadde hendt, mellom gravemaskiner og trillebårer med spor av sement, og jeg satte meg på huk og da jeg fikk tak i ham, så slapp jeg ikke igjen. Jeg holdt ham litt for hardt og han ville ikke være med inn, jeg trykket på heisen og han klorte meg da stemmen i heisen begynte å snakke, den er så høy, den stemmen, den skjærer gjennom natten og stillheten, jeg kan til og med høre den når jeg har lagt meg, når blokka sover, jeg hører at mennesker tar heisen, og stemmen sier: ”Heisen går ned”, og jeg vet at du skal ut, hvorfor skal du ut nå? Klokka er fire, kan jeg tenke, før jeg sovner igjen.

Hver høst siden S reiste har jeg vært ute og reist selv på denne tiden. Hver gang finner jeg ut at jeg egentlig ikke liker å reise. Jeg har sittet på t-baner i andre land enn mitt eget, i byer der jeg aldri har vært sammen med S eller noen andre, jeg har hatt på meg lange skjerf, mistet skjerf på forskjellige steder og måttet kjøpe nye, jeg har spist gulrotkake og drukket kakao både alene og sammen med mennesker jeg er glad i, jeg har tatt tog og lent hodet mitt mot togvinduene og skrevet dagbok helt fra Oslo til Paris, tegnet hunder som sover på perrongen og lurt på hva menneskene i køyene over og under meg drømmer om når de sover på tog, om de er satt på pause eller om de føler at livet er i gang, at dagene de har igjen leves akkurat slik de ønsker seg, og jeg har kommet hjem igjen, akkurat den samme, helt annerledes.

Jeg har låst opp døren til det stedet der jeg bor, tre forskjellige steder har det blitt, og denne høsten har jeg ingen rømningsveier klare, jeg har ingen ekskursjoner eller tidlige tog å rekke, jeg har ingen å besøke i favorittbyen min og jeg tar meg selv i å tenke at jeg må dra et sted, om så bare for å ta en pause, for å sette livet mitt litt på pause når jeg allikevel selv er det. Jeg lager en kopp te til og ser at det er en time til jeg skal gå på jobb, og mens jeg rører i teen min, så lukker jeg øynene og ser meg selv ligge på en madrass ved siden av sengen hans, jeg har dratt på besøk og vi snakker sammen, det blir natt og det regner og jeg skal tørre å spørre om jeg ikke får lov til å ligge i sengen hans og han skal si at det går greit, akkurat som Antoine spør Mia, og vi er alle 16 år gamle innimellom, jeg lover,

og jeg går og setter meg i den grønne stolen min og setter på Sigur Rós og rører igjen i tekoppen min, og jeg lukker øynene igjen og da ser jeg en helt annen, og jeg står utenfor det nye stedet der han bor og han skal komme ut og se meg og jeg klarer ikke å bestemme meg for om han ville blitt glad eller sint, men jeg skal si at jeg trengte bare å se ham, jeg trengte bare å høre stemmen din, jeg trengte bare å vite at du er der, for jeg er alltid der for deg, jeg lover, jeg er alltid der for deg og det tror jeg du vet. Så skulle jeg snu igjen. Noen ganger løper han etter, noen ganger blir han stående, andre ganger snur han seg bare for å gå og gjøre det han var på vei til da han møtte meg i døra. Sånn kan det gå, sånn kan det gå. Man vet aldri.