Den siste dagen av sommeren

Svingen 15

Jeg har flytta fra min lille, støvete hybel og inn i en større, men allikevel liten leilighet. På toppen av Gamlebyen, etasjemessig nå, ikke på toppen av en bakke som før, bor jeg og snart katten min. Jeg pakker ut eske etter eske, flatpakker dem og ser at det blir mer og mer gulvplass, selv om leiligheten min er full av ting. Jeg har mange ting. Jeg er glad i ting. Jeg lever i et levende loppemarked, veggene mine er fulle av ord og minner, på gulvet mitt står det stablet møbler og esker oppi hverandre, oppå møblene mine og i hyllene mine er det bøker og dikt og skriblerier og dinosaurer. Jeg henger opp de samme, gamle bildene mens jeg hører på en gammel cd som jeg kan teksten til, jeg blåser støv av tingene jeg pakker opp og jeg har begynt å tørke bort smulene fra brødskivene mine med en gang jeg har laget dem. Jeg eier en leilighet nå. Den skal være fin. På badet mitt, som er helt nytt, som resten av leiligheten, som resten av borettslaget, har jeg en hylle med skatter, farmors gamle brosjer og smykker, som jeg ikke bruker enda, men som jeg bruker til å pynte badehyllen min med. En tiara og en rosa parfymeflaske er også der inne, men de brukes en sjelden gang i blant.

Jeg hører Magnet som synger om sommeren 2004, mens jeg henger opp bildet av oss fra den samme sommeren. Jeg stryker pekefingeren min over det og lurer på om jeg kanskje skal la det ligge i en pappeske, som mange av de andre bildene av deg gjør, men jeg vet at jeg vil ha det bildet på veggen. Det er et av de fineste bildene av oss. Det minner meg på at det en gang var fint. At vi ikke alltid har bodd i hvert vårt land, at vi en gang har ligget under de samme epletrærne, at jeg en gang var nåtid hos deg, og ikke en fortid som betyr mindre, som har krympet i betydning ettersom dagene dine går og fylles med nye ansikter, mennesker som opptar større plass i livet ditt enn jeg noengang gjorde. Jeg henger lappene med ord ved siden av og under, rundt, hedersplassen er den jeg ser når jeg kikker opp fra skatollet, kanskje under en pause i skrivingen, i arbeidet mitt, som går sakte, men fremover. Setning for setning forandrer jeg romanen min, selv om den handler om det samme. Akkurat som at denne bloggen fortsatt handler om det samme.

Om natten, ca klokken fem, ringer det kanskje på døren min og inn kommer den gutten jeg fant på en støvete festival tidligere i sommer, han ble en pojk, det skjønte jeg jo, det skjønte vel alle, og det er ikke så vanskelig å forsvare for omverden, men det er litt vanskelig å forsvare for meg selv. Men han kommer innimellom, og jeg skal la ham gjøre det så lenge det er fint. Man trenger ikke alltid å tenke så mye. Det har han lært meg, selv om han er ung.

Andre ting jeg har lært er at jeg er dårlig på å feriere med familien min, at jeg kan telle antall ganger jeg var sur eller irritert gjennom hele videregående på fingrene mine, mens det antallet dessverre sikkert var doblet i løpet av den lille uka på Kreta, men om kvelden, om kvelden kunne jeg høre bølgene gjennom hodetelefonene mine, jeg skrev, og var alene med meg selv og romanen min, eller noen andres roman, og da var jeg rolig langt inn i sjelen. Da var jeg lykkelig.

4 kommentarer til «Den siste dagen av sommeren»

  1. Du skriver så fantastisk fint. Jeg får ro inne i sjelen min når jeg leser det du skriver, jeg. Få gitt ut den boken din, for jeg gleder meg til å lese den!
    Takk for at du får meg til å huske hvor lykkelig jeg er når jeg skriver. Tusen takk.

  2. må bare si det, som mange andre her har skrevet før meg. du skriver ganske så bra, det du skriver er fengende. å æ liker det! kanskje ikke så rart heller. stå på videre du. glad i bloggen din :]

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.