Måned: september 2008

Alt jeg gjør er å høre på Damien Rice og tenke på ting som aldri skjedde. Når Damien synger at some things in life may change, and some things – they stay the same, like time, så går jeg rundt i Oslo og tenker at jeg er en av de som ikke forandrer seg, men så ser jeg jo at jeg gjør det, jeg kjenner det, jeg merker det, og om jeg ikke forandrer meg, om du kommer tilbake og blir sint fordi jeg fortsatt er den samme, så gjør jeg i alle fall ikke fortsatt de samme tingene, jeg drikker øl, jeg går alene på kino, jeg hører ikke egentlig bare på Damien Rice, jeg sykler, litt fort til og med, for jeg er blitt kjepphøy og modig, men nothing unusual, nothing strange, close to nothing at all og there’s no explosions here, synger Damien, jeg har flyttet fra minus en etasje til pluss åtte, og Ingrid Olava synger om å kjøre heis, numbers like months passing by, og jeg skriver ingenting, jeg jobber, jeg står opp hver morgen klokken seks og jeg snakker med katten min, nothing unusual, nothing’s changed, i’m just a little older, that’s all, jeg hører på Damien Rice når jeg legger meg, just another soldier on a road to nowhere, read me your favourite line, det er stille, ingen leser for meg, om jeg leser selv, så leser jeg i hodet mitt og ikke høyt, read me the story of old, tell it like you still believe that in the end of the century, there’s a change for you and me, jeg ser ikke på film, jeg skriver ikke roman, jeg vasker ikke opp, jeg finner ikke telefonnumre på internett for å høre på stemmen til noen andre enn meg selv, men jeg har en nabo som driver med yoga og før jeg ga opp, så hadde jeg en gutt som var en ulv innimellom, når han tok på meg, på besøk om natten, got a wolf to keep her warm when he comes over, men nå sender jeg ingen meldinger om natten, jeg ser på det som en seier, og jeg snur meg vekk fra nattbordet og mobiltelefonen, jeg drar dyna over hodet og Damiens skjulte spor begynner når jeg nesten har sovnet, alt jeg gjør er å høre på Damien Rice og tenke på alt det som aldri skjedde.

For hundre år siden fant jeg en gutt på internett. Han het Rune og jeg kalte ham for Colagutt. Han skrev Internetts fineste blogg, Sharing a coke is kind of like kissing, og jeg scrollet opp og ned på siden hans, så på de fine bildene, leste de fine tekstene, stalket ham om natten når jeg egentlig burde sovet, alt for å finne andre steder der han også hadde strødd ordene sine rundt på nettet. Det var en del ord, heldigvis, og jeg husker at jeg fint kunne bruke flere timer på å lese dem, om igjen og om igjen. Så fant jeg ham på en kent-konsert, for, ja, Colagutt, Rune eller bare R om du vil, stor eller liten, spiller ingen rolle, bokstaven er hans og tilhører ingen andre, i alle fall, han er en kent-pojk. Han sto i mengden på en kent-konsert, og jeg ble overmodig og skulle absolutt bort og si hei, du er bra, så det gjorde jeg. Jeg og Krummis. Vi var ikke redde, eller, vi latet som at vi ikke var redde, og så var kontakten opprettet. Det var bare noen få setninger, og det var bare en jævlig bra kent-konsert, men jeg husker det som om det var i går, og da vi kom til tog-stasjonen etter konserten, for den var i Lillestrøm av alle steder, og togstasjonen var full av folk, så husker jeg at jeg så ham sitte for seg selv og vente, som alle andre gjorde den kvelden, og jeg angrer litt på at jeg ikke turte å gå bort og si hei enda en gang, men en gang fikk være nok, noen fnisete setninger til min store helt måtte holde for den dagen, den kvelden, den flotte konsert-kvelden der Joakim Berg spilte När det blåser på månen fra den andre siden av teltet og jeg er sikker på at både R og jeg kjente det samme hoppet i hjerterytmen akkurat da. Det var den første gangen vi snakket sammen, R og jeg. Vi har snakket mye sammen siden, både på internett og i virkeligheten, om dagen og om natta, ute og inne, med musikk eller uten, og han er fortsatt min helt. Jeg har alltid sagt at om jeg ble rik, så skulle jeg utgi bøkene hans, for det er ikke egentlig boken i entall det er snakk om, det bor mange bøker i Rune. Det bor bøker i ham om kärlek och musik, det viktigste her i livet, det bor bøker i ham om konserter, om nye og gamle band, om vennskap, familier, barne- og ungdomsskolen, de første forelskelsene og kyssene, de siste av det samme, det bor bøker der som kanskje høres ut som en mixteip full av Postal Service, Death Cab for Cutie og The Shins, eller enda mer riktig; Radiohead og kent. Og nå har han klart det, uten at jeg har blitt rik og hjulpet til på noe vis, han har utgitt en bok, den første av mange, og det er noe man bør feire. Vi har ikke ballonger, milkshake eller mixteips til alle, selv om vi absolutt burde hatt det, men vi har boka. Mange eksemplarer til vår lille butikk å være.

I en bokhandel i Storgata kommer det til å bli laget et lite vindu der vi stiller ut boka, jeg kommer til å stå bak disken og smile mitt fineste smil når noen legger den på disken foran meg for å betale, og jeg kommer til å bli varm inni meg, akkurat som jeg ble den første gangen jeg sa hei til ham og fniste, og mennesker fra overalt skal ta boken under armen og gå ut i høsten og begynne og lese akkurat den boka.

Og denne boka er en mixteip. En av de beste denne høsten. Det tør jeg å si, her jeg står med min Charlotte Isabel Hansen t-skjorte, det tør jeg å si etter å ha lest Bisettelsen som var jævlig bra, det tør jeg å si uansett hvor vakker Simon Strangers bok mnem er både utenpå og inni, Rune F. Hjemås har skrevet en av de beste bøkene denne høsten og den heter Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd, og du kommer ikke til å angre på å ha kjøpt den. Jeg lover.

Og du burde kjøpe den av meg.

Jeg har flytta fra min lille, støvete hybel og inn i en større, men allikevel liten leilighet. På toppen av Gamlebyen, etasjemessig nå, ikke på toppen av en bakke som før, bor jeg og snart katten min. Jeg pakker ut eske etter eske, flatpakker dem og ser at det blir mer og mer gulvplass, selv om leiligheten min er full av ting. Jeg har mange ting. Jeg er glad i ting. Jeg lever i et levende loppemarked, veggene mine er fulle av ord og minner, på gulvet mitt står det stablet møbler og esker oppi hverandre, oppå møblene mine og i hyllene mine er det bøker og dikt og skriblerier og dinosaurer. Jeg henger opp de samme, gamle bildene mens jeg hører på en gammel cd som jeg kan teksten til, jeg blåser støv av tingene jeg pakker opp og jeg har begynt å tørke bort smulene fra brødskivene mine med en gang jeg har laget dem. Jeg eier en leilighet nå. Den skal være fin. På badet mitt, som er helt nytt, som resten av leiligheten, som resten av borettslaget, har jeg en hylle med skatter, farmors gamle brosjer og smykker, som jeg ikke bruker enda, men som jeg bruker til å pynte badehyllen min med. En tiara og en rosa parfymeflaske er også der inne, men de brukes en sjelden gang i blant.

Jeg hører Magnet som synger om sommeren 2004, mens jeg henger opp bildet av oss fra den samme sommeren. Jeg stryker pekefingeren min over det og lurer på om jeg kanskje skal la det ligge i en pappeske, som mange av de andre bildene av deg gjør, men jeg vet at jeg vil ha det bildet på veggen. Det er et av de fineste bildene av oss. Det minner meg på at det en gang var fint. At vi ikke alltid har bodd i hvert vårt land, at vi en gang har ligget under de samme epletrærne, at jeg en gang var nåtid hos deg, og ikke en fortid som betyr mindre, som har krympet i betydning ettersom dagene dine går og fylles med nye ansikter, mennesker som opptar større plass i livet ditt enn jeg noengang gjorde. Jeg henger lappene med ord ved siden av og under, rundt, hedersplassen er den jeg ser når jeg kikker opp fra skatollet, kanskje under en pause i skrivingen, i arbeidet mitt, som går sakte, men fremover. Setning for setning forandrer jeg romanen min, selv om den handler om det samme. Akkurat som at denne bloggen fortsatt handler om det samme.

Om natten, ca klokken fem, ringer det kanskje på døren min og inn kommer den gutten jeg fant på en støvete festival tidligere i sommer, han ble en pojk, det skjønte jeg jo, det skjønte vel alle, og det er ikke så vanskelig å forsvare for omverden, men det er litt vanskelig å forsvare for meg selv. Men han kommer innimellom, og jeg skal la ham gjøre det så lenge det er fint. Man trenger ikke alltid å tenke så mye. Det har han lært meg, selv om han er ung.

Andre ting jeg har lært er at jeg er dårlig på å feriere med familien min, at jeg kan telle antall ganger jeg var sur eller irritert gjennom hele videregående på fingrene mine, mens det antallet dessverre sikkert var doblet i løpet av den lille uka på Kreta, men om kvelden, om kvelden kunne jeg høre bølgene gjennom hodetelefonene mine, jeg skrev, og var alene med meg selv og romanen min, eller noen andres roman, og da var jeg rolig langt inn i sjelen. Da var jeg lykkelig.