Du aner ikke hvor meget du betyder for mig

Frøydis skrev et sted at hun verken hadde skrevet eller lest ut en bok på en uke og at da følte hun seg som et dårlig menneske. Det er en følelse jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg skriver ikke, og nå har jeg fem bøker liggende rundt sengen og i hybelen som jeg har begynt på, men ikke fullført. De er ikke dårlige noen av dem, jeg bare fullfører dem ikke. Jeg har hybelen full av pappesker som det er meningen at jeg skal legge alt jeg eier i, og i går hentet mamma katten min, så nå er jeg alene. Jeg ble syk i dag tidlig på jobb, og dro hjem. Det er blitt høst og jeg sykler med skjerf. Men jeg har det ikke dårlig. Jeg gjør bare andre ting enn det jeg før ville se på som bra. Ta for eksempel en vanlig kveld: Jeg spiser mat, veldig mye, foran tv’en. Halv elleve begynner Paradise Hotel på tv3, og jeg ser på det. Hver kveld. Jeg skal nå forsøke å fortelle hvorfor:

Paradise Hotel er som ungdomsskolen. Det er fullt av pene mennesker, populære mennesker, ‘kule’ mennesker. De har seg, de drikker, de krangler og de lurer hverandre, og alt dette er vel og bra, det er god underholdning, det er som en amerikansk high school-serie, bortsett fra at de er danske og i 20-åra. Men, og det er her min forsvarstale kommer: Inni mellom alt dette, som jeg fryder meg over å få lov til å se på, så skjer det ting som gjør at jeg beholder trua på menneskeheten. Nick og Diana. Diana er en pen jente, men hun har vært anonym hittil i serien. Jeg tenkte ikke særlig på henne, hun er ikke den peneste jenta, hun er ikke den jenta som er mest i fokus, hun er blond, ikke altfor tynn, ikke bitchy og inni mellom, skjønt ikke ofte, drikker hun seg litt for full og da bærer partneren henne i seng. Og nå i det siste, de siste fem-ti episodene, så har hun og Nick ligget og pratet sammen, sett på stjernene, holdt rundt hverandre. Nick er den heite fyren, en av de mange, der inne. Han har hatt noe på gang med to av jentene som har gått ut, og ligget med en tredje som fortsatt er der, men når han snakker med Diana, så prøver han seg ikke. Og så skjedde det noe som gjorde at de kranglet. Eller, de sluttet å snakke med hverandre. Noe taktikk-greier, og det er ikke interessant, det er ikke det jeg synes er stas med serien, så jeg hopper over det. Men så blir de venner igjen, Diana trekker Nick til side og skal si unnskyld, og Nick er iskald og det ender med at Diana går ut av rommet, stille og rolig, hun gjemmer seg bare på gangen, men hun gråter og Nick ligger inne i sengen og skjønner at han har gått for langt. Diana, ikke gå, vær så snill, kom tilbake igjen. Og der skyter tv3 inn et av disse klippene der de snakker med deltakerne, og du kan høre at Diana sier: Jeg har følelser for Nick, og krangelen deres fortsetter. Hun begynner så å gråte foran ham, og gjemmer ansiktet sitt i hendene sine, før hun går ut på nytt. Så setter de seg ned sammen, og hun sier: Du aner ikke hvor mye du betyr for meg, og Nick sier: Og du aner ikke hvor glad jeg har blitt i deg, og de legger seg i skje, som de gjør og har gjort. Og Diana er så søt og sjenert, og de setter seg opp i sengen og Nick klemmer henne og gir henne et kyss på skulderen og hun ender opp med å reise seg og gå rundt i hotellrommet og riste på kroppen sin, hendene sine, vi må gå ut, sier hun, jeg er så varm, og Nick spør henne hvorfor hun er så varm og hun ler og sier: Det er fordi du er så hot, Nick, og han ler og sammen går de ut og Nick sier: Skal vi se på stjernene? Og de legger seg ned for å kikke på himmelen. Tv3 klipper inn enda et av disse klippene og Nick sier: Jeg er blitt riktig glad i Diana, hun betyder riktig meget for mig, mer enn noen andre her inne, og i bunn og grunn så føler jeg vel egentlig at Diana er den deiligste person i verden.

Den vakreste kjærlighetshistorien jeg har sett på lenge er altså en del av et reality-show, der det som sagt egentlig går hardt for seg, de har seg med hverandre alle mann, det er utroskap, svik og tårer, baksnakking og lureri overalt, og midt oppi dette finner man altså en søt historie om to mennesker som ligger ute og ser på stjernene sammen, hun er sjenert og han er heit, og det har ikke skjedd noe mellom dem, og kanskje er det nettopp det som gjør at jeg røres sånn ved hver minste lille ting de gjør, som å møte blikket til hverandre over bordet, eller gi hverandre en klem før de går i seng hver for seg, eller når tv3 klipper inn ting de sier om hverandre, som jeg sitter her hjemme og lurer på: Har de sagt dette til hverandre? Har de holdt kontakten etter at serien er avsluttet? Har de blitt kjærester nå, eller var dette noe som forsvant da de kom tilbake til virkeligheten?

Det minner meg litt om en av mine favorittfilmer, The Breakfast Club, som slutter der alle sammen finner hverandre, der filmkyssene er vare og forsiktige, og dermed også så mye finere enn mange andre filmkyss, og jeg sitter ofte igjen i sofaen etter å ha sett den, for det gjør jeg med jevne mellomrom enten alene eller sammen med noen, og jeg tenker: Ble de kjærester? Claire og John Bender, for eksempel. Hva sa vennene hans da de gikk ned skolekorridoren sammen? Og Allison og Andrew, A & A, ble hun med ham på en av de kule festene han og vennene hans gikk på? Satt hun og heiet på ham under en brytekamp og så gikk de ut og drakk milkshake sammen etterpå?

Det er dette jeg gjør hele tiden. Jeg henger meg opp i kjærlighetshistorier i bøker, filmer og på tv, noen mer ekte enn andre, og så ligger jeg våken om natta og dikter videre på dem. Kanskje det er derfor jeg ikke skal miste trua på at jeg skal bli forfatter. Eller kanskje jeg skal holde meg til dikting i hodet og ikke på papiret. Uansett tror jeg at jeg kommer til å få det fint. Jeg skal sitte på balkongen min i Gamlebyen og drikke te og det kommer til å skje fortere enn jeg aner. Snart er hybelen pakket ned, jeg er frisk igjen, jeg sykler med skjerf til Clear Channel fjerner bysyklene, og da begynner jeg å gå i stedet, med en kaffe i hånden om morgenen på vei til jobb, jeg og skjerfet mitt, kanskje også votter, og en lue, og mine egne kjærlighetshistorier skal ta opp like mye tanketid som det Paradise Hotels skjøreste forhold gjorde i slutten av august, på begynnelsen av høsten.

Jeg er alene hjemme, jeg er litt syk, og jeg fryser på føttene fordi jeg ikke har noen katt til å varme dem. Men jeg har det fint. Det er det viktigste.