14. august 2008

Jeg har ikke skrevet noe siden det var varmt. Jeg har ikke lest noe særlig, jeg tvinger meg selv til å lese i lunsjen og i dag fikk jeg gåsehud av del 2 i Siri Hustvedts bok, som jeg vet er bra, jeg kjenner det på meg, jeg ser det når jeg leser, jeg merker det, men jeg har allikevel ikke lyst til å lese den. Jeg har lyst til å spise mat foran tv’en og ha en katt på fanget. Så jeg har gjort mye av det i det siste. Jeg går og går, og jeg tenker: Hold inn magen, gå fortere, ta oppoverbakken og trappene, ikke ta bussen, stram magen, begynn å løpe, jogge, svømme, trene. Det er et trenings-studio på veien min hjem, jeg går forbi og kikker inn gjennom vinduene, de løper på tredemøller og ror på romaskiner og trappemaskinene går opp og ned og jeg går forbi utenfor med musikken min på øret og tenker at jeg har begynt å bli gammel, det begynner allerede nå, tenker jeg og ser for meg alle artiklene om hvor mye fett og sukker vi putter i oss og lover meg selv å drikke vann i stedet for cola i morgen, men så frister boks-colaen allikevel og vannflaska er fortsatt halvfull når jeg dumper ned i sofaen etter jobb. Dette skulle egentlig bli en tekst om de fine tingene jeg har opplevd i dag, men det ble en tekst om alt jeg ikke gjør i stedet, og om trening og mat, jeg mener, når var sist gang jeg skrev noe om trening og mat? Aldri? Jeg har blitt en av dem. En av de i sofaen. Man blir ikke forfattar av slikt.

Fine ting i dag: Det Norske Samlagets høst-kataloger kom på jobben og jeg slo opp på side 12, viste det til sjefen min og sa: Han skal få vindusplass. Hun hev seg rundt og sendte en mail til forlagskontakten og spurte hvor mange bøker vi måtte ta inn for å få 100% retur. Det betyr mange bøker. Jeg skal selge alle sammen. Det kommer en dag hvor jeg har tenkt å sette meg ned og skrive hvorfor dere skal kjøpe boken og hvorfor dere skal gjøre det hos meg, men det er ikke i dag. I dag skal jeg fortelle om hun jenta jeg så i Oslos fineste hage da jeg gikk forbi i solen. Det er svakt røde epler på trærne der inne nå og midt i hagen sto det en jente, kanskje en dame, med langt, lysblondt hår og hun strakk seg opp til en av de høye greinene og plukket ned et eple, så tok hun to biter av det, fort, før hun kastet det på bakken. Så tok hun et til. Eller, det vet jeg ikke, for jeg gikk videre, men i hodet mitt tok hun et til. Og et til. Til det lå et titalls halvspiste epler rundt henne. Så gikk hun og satte seg i en stol og ventet på noen. Jeg vet ikke om hun bodde der eller om hun jobbet der.

Jeg hadde mange flere fine ting å fortelle, men jeg har glemt dem. Ingen har lagt inn bud på leiligheten min enda. Hurra. Det kan hende jeg skal bo der. Frøydis var pen da hun kom inn på jobben i dag. Jeg ble glad av det. Vi fikk inn masse av Breaking dawn, denne fjerde og avsluttende boken i vampyr-romanse-serien som selger helt sykt bra og som jeg må innrømme at jeg leste første boken av og jeg ble forelska i Edward Cullen sjæl. Jeg liker at det finnes bøker som får folk til å stå i kø, selv om det er fantasy og ikke kortprosa fra Samlaget. En dag skal det være fest og nattåpent når boka di kommer, tenker jeg. Og som du en gang sa, finnes det en Nils-Øivind Haagensen-hatt? fordi du kjøpte Adressebøkene da Harry Potter et-eller-annet-nummer ble lansert, og jeg tenker: Finnes det en Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd-t-skjorte? Hatt? Button? Det burde vært spilt indie-musikk over anlegget og vi skulle delt ut cocabrus til alle kundene. Jeg fyller det ene bordet i vinduet med den tidligere nevnte vampyr-romansen og så går jeg ut i solen for å drikke iskaffe med verdens beste tjej, som snakker om han gutten og jeg får en melding fra han gutten jeg sover ved siden av og han spør om han skal komme på besøk. Det var også to fine ting. Det vil egentlig ingen ende ta.

Så det finnes sånne dager. Sånne helt vanlige dager. Ingen skriver bøker om dem. Ikke jeg heller. Ingen har gått fra meg, ingen har dødd, ingen har knust hjertet mitt, ingen har fått meg til å gråte. Jeg har jobbet, spist et tonn med laks til middag og vært så mett at jeg måtte avlyse daten min og spørre om han kan komme i morgen i stedet, gått hjem, oppover djevelbakken, forbi det huset der jeg kanskje skal bo fra slutten av måneden, drukket vann i stedet for cocabrus, og satt meg ned foran tv’en. En helt vanlig dag i livet til en helt vanlig tjej. Er det ikke grusomt kjedelig? Er ikke dette forferdelig å lese om? Tenker du ikke: Jaha, og hva så? Hvor er frysningene? Hvor er det triste, hjerteskjærende, opplysende, spesielle?

Akkurat som at det ikke kan regne hele tiden, så kan man ikke skrive gull hele tiden heller. Nå har jeg i hvert fall skrevet noe. Gullet får vente til jeg sitter på en terrasse på Kreta med pc’en i fanget, en vannflaske på bordet foran meg, en ny leilighet hjemme som jeg skal pakke ut i når jeg kommer tilbake, og saltvann i håret. Og da skal jeg igjen skrive om kärleken. For du vet det, at love will tear us apart again. Jeg lover.

6 kommentarer til «14. august 2008»

  1. John! Du trenger linnput og jeg trenger cookie og å snakke med deg igjen. For du sier så mye fint. Jepp. Neste uke? Når? Send meg en melding, kjekken.

  2. Det er jo bra at ingen har gått fra deg eller knust hjertet ditt, og det er ikke forferdelig å lese om. I det hele tatt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.