Pleide å være ok, hva skjedde, etc etc

Så jeg sendte inn et manus og mistet troen på meg selv, er det sånn det skal være? Det handler om å ikke gi opp, det handler om å skrive på nytt når man får et nei, eller skrive noe nytt når man får et nei. Det handler om å tro nok på at man skal skrive, på at det er det man skal gjøre, uansett hva forlagene forteller deg. Og ingen kommer til å fortelle meg at jeg ikke skal skrive. Kanskje forteller de meg at jeg ikke skal skrive Kamikaze, som egentlig burde hete Når jeg er hos deg, eller Når du er hos meg, eller Når vi ikke er hos hverandre, Når ingen er hos noen av oss, Når du bare forsvinner og andre morsomme tittelforslag som Frøydis og jeg finner på med hver vål ølboks i hånden, men Linn Ullmann har allerede brukt den tittelen jeg synes passer best, og sånn går det. Det handler om å ikke slutte å puste, inn og ut, gjenta etter behov, og være forberedt på alt. Vil jeg de skal si ja? Vil jeg at dette skal bli min første utgivelse? Det vet jeg ikke. Hun Linn, hun skrev en roman om sin tapte kjærlighet som aldri kom tilbake og sånn er det. Der går hun jenta som aldri klarte å glemme deg, der går hun du knuste hjertet til, der går hun som skriver om deg om natten og aldri helt gir slipp, der går hun som later som at alt ville blitt bra igjen om du bare sto utenfor døren hennes en dag hun kom hjem fra jobb. Der går hun som ikke krangler.

Der går hun, hun med ølboksen i hendene, hun som sitter på toppen av en av de mange trappene i Frognerparken og snakker høyt om det som betyr noe her i livet: kärleken, 18-åringen, sex og ikke-forhold. Hun som går hjem om natten, gjennom kirkegården, hun som blir med de menneskene som betydde mest for henne på ungdomsskolen ut for å nattbade, fordi de nylig har flyttet rett nedi gata for der hun bor, der hun snart skal flytte fra, der alt snart skal ligge i esker og ingen vet hvor de skal flyttes enda.

Hva gjør man når alt annet feiler? Man går ut, man skrur av den dårlige reality-serien man sitter og ser på, man tar med seg en bok eller ti, man slenger døra igjen bak seg, den døra man snart ikke lenger har nøkkel til, skrur på Radiohead på mp3-spilleren som man pleide å ha inntil hjertet og så danser man. Det kan ingen ta fra meg. Det kan regne, det kan være sol, de kan refusere meg, du kan reise igjen og igjen, han kan slutte å komme på besøk om natten og jeg kan bli alene igjen, helt alene, men jeg kan fortsatt danse til Reckoner, 15 step og All I need. Jeg kan danse i Converse-sko med og uten ullsokker, jeg kan danse med og uten skjerf, jeg kan danse med vått hår og tørt hår, og saltvann på huden, jeg kan danse uansett hva som skjer. Det er det som er det viktige her i livet. Alt man kan gjøre uansett hvor mye som går til helvete. Så om du vil og om du trenger det, så er det bare å bli med. Det hjelper, jeg lover.

8 kommentarer til «Pleide å være ok, hva skjedde, etc etc»

  1. «Vil jeg at dette skal bli min første utgivelse?» — det tenkte jeg også. Og jeg er fortsatt litt redd. Men det blir nok bra.

  2. Jeg har ikke fått svar enda. Men jeg får et slags svar i løpet av uka. Men det er lov å miste trua for det, er det ikke? Forfatternykker og alt det der.

  3. Hvis du ikke har fått svar ennå vil jeg ikke si annet enn at jeg krysser fingrene og tror og håper det går bra. Alt går bra til slutt. Og er det ting før slutten som ikke er bra, er det kanskje ting man kan ta vare på og vokse på, og som blir en god bok en dag det og? Jeg vil fortsatt gi bort boken din i julegave til alle jeg kjenner.

    🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.