Det er nå det begynner, ikke sant?

Amalie og jeg drikker kaffe på Evita, hun spør meg om jeg er ferdig, og jeg sier ja og trekker opp bunken med ark fra veska mi. Hun holder den i hendene sine og sier: Nå går vi og kjøper en konvolutt til deg. Jeg står i kø for å kjøpe konvolutt, går inn på jobben min for å putte arkene nedi og skriver med litt skjelvende hånd adressen til Flamme med tykk tusj. Sjefen min smiler og sier lykke til, Andreas sier best of luck når jeg går ut døren for å finne en postkasse. Amalie spør meg på veien bort om jeg har tenkt ut hva jeg skal si når jeg putter konvolutten nedi, og jeg smiler og sier: ”Det er nå det begynner, ikke sant?” og hun ler.

Jeg blir stående litt foran postkassen før jeg slipper den nedi og lukker lokket etter at replikken fra Reprise er blitt gjentatt til applaus fra Amalie. Hun tar rundt skuldrene mine, gir meg en klem og sier: Nå går vi og feirer. Og på toppen av Oslo er det nettopp det vi gjør. Jeg drikker en øl og snakker om å være litt sosialt tilbakestående, hun ler av meg, jeg ler av meg, jeg drikker mer øl og vi snakker om gutter og jenter, og jeg ser på denne jenta med det lange, fine håret og det flotte smilet og alle de smarte tingene hun sier, og jeg tenker at det er så fint at jeg kan sitte på toppen av Oslo med henne, i solen en sommerdag, hver vår øl i hånden, og vi ler sammen og hun forteller meg om han hun ble med hjem og jeg forteller henne om han jeg ikke tør sende melding til helt enda, og for noen måneder siden hadde vi enda ikke møtt hverandre helt ordentlig, men vi sendte hverandre hemmeligheter på internett og ingen av oss visste kanskje da at vi skulle sitte sammen i en sofa på Stratos, drikke øl, min med lime, hennes uten, og feire at jeg hadde sendt inn mitt første forsøk.

Så fort det har gått, sier folk, og jeg sier ja, og at det ikke nødvendigvis er en bra ting, men Amalie sa: Den historien der har du hatt lenge, du skulle bare ikke skrive den før nå. Og jeg vet at det er sant. Så nå er det bare å lene seg tilbake, senke skuldrene, slutte å redigere og terpe, være forberedt på mange flere år før det kommer et ja, men være fornøyd med at jeg har begynt. Et sted må man begynne. Et sted begynte min helt Johan Harstad, et sted begynte min helt Pedro Carmona-Alvarez. Et sted begynte min helt Nils-Øivind Haagensen, som er et av navnene bak forlaget som i løpet av neste uke skal åpne konvolutten jeg sendte dem i går.

Og samtidig som meg i går var det kanskje en annen som leverte manuset sitt, og kanskje er det han som skal få ja’et denne gangen. Akkurat som at det var Phillip som fikk ja, og ikke Erik. De var 22 år gamle begge to, og Erik reiser til Paris, mens Phillip går på en smell, og kanskje er det jeg som får et nei og går på et smell, mens han som får et ja reiser til Paris, kanskje møter jeg igjen han jeg har skrevet om i noen måneder nå etter å ha fått et nei, eller måske et kanskje, kanskje kommer han endelig tilbake, kanskje kommer jeg til å sitte våken om natten og fortsatt skrive tekster om ham, men innse at han bare er et konsept, at han finnes i meg, at jeg har funnet ham opp, diktet ham opp innimellom alle minnene våre og Sigur Rós skal holde meg med selskap når høsten kommer og overtar for sommernettene, og jeg skal forstå at han aldri ga meg håp som ble en skuffelse, det var skuffelser helt fra starten av, men det er greit. Jeg lever enda. Og kanskje en dag kommer det ut en bok med navnet mitt på, akkurat som Erik også får det til tilslutt, kanskje skal det stå på baksiden, som det står på favorittfilmen, at dette er en bok om kjærlighet og andre katastrofer.

Skål for det.
Skål for fremtiden.
Skål for alle de oppdiktede minnene.
Skål for at det finnes sofaer på toppen av byen, i solen.
Skål for alle de som har heiet på meg, og som jeg håper vil fortsette å heie helt til jeg vinner.